10.Mimring

Jeg kan ennå huske den første tegneserien som var min og bare min. Det var et sommerspesial med to jordrottelignende tegnefilmfigurer fra USA. Jeg kunne ikke lese og husker helt klart ikke hva tegneserien heter. Det jeg husker er forsiden, brusflasken og den mange, mange timer lange togreisen som tegneserien var ment å distrahere meg fra. Dette var i 1971 og få år senere hadde jeg, mot formodning, lært meg å lese. Hver uke et nytt Donald Duck & Co. Jeg vet ikke hvorfor, men dette ble rimelig fort kjedelig ( jeg har nevnt det før, midten av 70-tallet kan ikke sies å ha vært en gullalder for norsk Donald. Ikke det at det har vært noen siden, men på denne tiden var det dårlig ).

(Denne siden tror jeg er fra sent sekstitall, men hva så ? Klodrik var og er fæl)

Aldri sånn at det ikke er godt for noe (sier jeg med fingrene krysset). Jeg oppdaget Asterix, Lucky Luke og Sprint. Jeg fikk lest Tempo og en god del av Se forlagets Marvel utgivelser. Jeg kom over Supermann og mener den dag i dag at den beste Supermannhistorien gjennom tidene er den hvor han møter Kaptein (Shazam) Marvel og utgitt en gang sommeren 1975. Selvfølgelig, også det heftet jeg aldri har fått tak i eller sett siden. Også var det Hal Foster`s Prins Valiant. Det går ikke an å skryte for mye av den serien ! Disse seriene var alle små pustehull i en stadig tilfrysende drivis av horribel kvalitet (ikke iskvaliteten). Hva man endte opp med å lese alt for mye var DC Thompson sine krigsserier, tyske samlebåndsserier og serien jeg har brukt for å skryte på meg intellektuell kapasitet, Illustrerte Klassikere. Jeg var virkelig begeistret for Sølvpilen, skapt av belgieren Frank Sels og jeg trodde den var tysk, en stund. En, i mine 9-10 år gamle øyne, autentisk serie om indianere. Den nesten uovervinnelige Kiowa høvdingen, hans deigfargede blodsbror Falk, den tamme og elskelige pumaungen Tinka/Tonka eller lignende og så var det Månestråle. Ung, vakker, jomfruelig uten å være hjelpeløs og alltid kledd i veldig lårkort eller med splitt til omtrent navlen. Hver uke løste Sølvpilen og gjengen vestens problemer og hadde det ikke vært for Månestråle hadde jeg sluttet å lese serien mye tidligere.

Det som tok tid å bli lei av var krigsserier for her lærte man jo historie mens en leste dem. Det var et utall av serier og alle var i svarthvitt og A6 format. Noen av dem var Kamp Serien, På Vingene, og Granatserien. Alle fortellinger fra 2. Verdenskrig som handlet om de alliertes, som oftest britiske, rettferdige nedkjemping av de onde nazistene. På Vingene, som tittelen skulle gi en pekepinn på, var bare historier fra R.A.F. Innimellom med historier om det britiske tegneserieikonet Battler Britton (Garth Ennis har skrevet en serie med ham og den finnes på biblioteket). Jager og bombeflyverne er helter og Luftwaffe var nesten 100 % grusomme. Dresden blir aldri nevnt. I Granat Serien dukket også de skjevøyde djevlene opp innimellom uten at noe ble mer objektivt skildret. Det var et forlag som utga nesten alle disse seriene, Stavangers eget Se-Bladene.

Andre serier jeg leste var Tomahawk med westernserier fra DC Comics. Hovedserien handlet om Tomahawk. En av heltene fra revolusjonskrigen og som senere ble indianervenn. Michael Fleisher`s hardbarkete historier om dusørjegeren Jonah Hex og El Diablo (se Brian Azzarello`s versjon av denne). Jeg har nevnt Pioner tidligere. Bladet Billy dukket opp i Norge i 1971 og gjennom sytti og deler av åttitallet kjøpte jeg det fast. Siden tok jeg dem med til Løvås bruktbu og fikk akkurat så mye tilbake at jeg kunne kjøpe noe bra. Det var humorbladet Konk hvor Jason(John Arne Sæterøy) kalte seg Jaxxon. Norsk Mad kom for andre gang på norsk i 1981 og her var den unge Arild Midthun stjernen. Nå degradert til Donald tegner. Og i 1986 tok de fleste forfatterne turen over til det nystartede og kortlevde forlaget Gevion, senere kjøpt opp av Bladkompaniet. Kulturmagasinet Pyton var et faktum og med det er det kanskje likså greit å avslutte.

Hvileskjær

Dette er en tegneserieomtale jeg skrev for noen år siden. Det var ment å være med i et hefte for å inspirere til økt leselyst i videregående skole, jeg husker ikke helt sikkert. Siden jeg har dårlig tid i dag tenkte jeg at dette kunne være en brukbar løsning. Det som forundrer meg mest med dette er at den ble tatt med i heftet. Stakkarene som leste dette har vel aldri rørt en tegneserie siden.

Persepolis er en tegneseriebiografi og Marjane Satrapi er både tegneserieskaperen og hovedperson. I en fortelling som starter i Teheran med at Sjahen blir styrtet og hva dette medførte. For siden å fortsette med flukten til Europa og vanskelighetene med å klare seg der. Og som ender med at hovedpersonen vender tilbake til Iran og blir en del av et samfunn som er et mysterium både for henne og leseren. Alt dette blir fortalt på en slik måte at en som leser ser et virkelig menneske tre frem og ved hjelp av denne gjenkjennelsen får et større utbytte av historien. Tegningene er i nydelig svart-hvitt (det er noen som mener at tegneserier bør bare være i farger, men hvor fargeløs ville ikke verden vært da ?) og Satrapi har høstet heder og ære for tegneseriene sine og hun er oversatt til en rekke språk. Etter denne serien har hun gitt ut to mindre serier. Disse er Kylling med Svisker og Embroideries. Disse er vel så gode som Persepolis og handlingen dreier seg her om Satrapis eldre familiemedlemmer og tiden under Sjahen. Persepolis har blitt tegnefilm, som igjen har høstet jevnt over gode kritikker. Satrapi bor nå i Paris.

Nok en død tegneserieskaper fra Belgia

Franz var et pseudonym tegneserieskaperen Franz Drappier (1948-2003) benyttet seg av gjennom hele sin karriere. Den startet i 1969 og en kan godt si at Franz var rimelig produktiv. En av de første store seriene han tegnet var Jugurtha og som han tok over etter Hermann (Hermann Huppen) og som igjen er nevnt tidligere i bloggen. Jugurtha var for øvrig en historisk person. Han var en berberkonge i Numidia (dagens Algerie) og levde i perioden fra ca 160 til 104 f.kr. I perioden 1978 til 1991 tegnet Franz 13 album i denne serien. I 1982 begynte han serien Lester Cockney hvor han selv skrev manus og tegnet. Det kom 11 album i denne serien og det siste kom to år etter hans død.

Hvis en skal se på hva det er kommet av Franz på norsk må en starte med de 3-7 siders historiene i Tempo med samletittelen Historier fra Virkeligheten. Det sier vel det meste ? Disse kom på 70-tallet og en må 10 år fremover i tid før Franz igjen blir oversatt til norsk. I Serie Spesial nr. 7 1986 kom første halvdel av et Lester Cockney album. Det ble avsluttet i neste hefte. Det kom ytterligere et album i Serie Spesial før det gikk inn. Det tredje albumet kom i Fantomet 16 og 17 1988. I James Bond nr. 7 1987 startet serien En 38 Kalibers beretning tegnet av Franz.
Og rundt 1988 kom det ut to album, med det jeg tror er tittelen, kalt Timok. Dette er det jeg har fått med meg gitt ut av Franz i Norge.
Jeg har alltid sammenlignet Franz med Manfred Sommer(også nevnt tidligere) når en ser bort fra at Franz har en mer ”rufsete” tegnestil. Seriene til Franz er underholdende og har litt av den politiske snerten en finner i stor grad hos Sommer. Begge er og dessverre gått bort. En 38 kalibers beretning følger en og samme pistols ferd fra den ene personen til den andre. Det er langt mellom happy endinger her. Timok ( jeg skal finne riktig tittel, de står hjemme i hylla) er en serie fra Kina under Tang-dynastiet og like før mongolenes okkupasjon. Lester Cockney er primært en Westernserie, men i de tre albumene på norsk følger man iren Cockney fra han blir shanghaiet i London til han er en del av det britiske ekspedisjonskorpset på vei til Kabul. Dette er på 1840-tallet. Britene blir drevet ut og Cockney, en lokal tjenestejente og en østerrisk-ungarsk adelskvinne ender opp med å ta den virkelig lange veien hjemover. På vei til Cairo må de gjennom det lovløse Somaliland, albumet ble laget før urolighetene der startet for alvor. Akkurat Lester Cockney er en glimrende fortalt eventyrserie og hadde det vært mulig skulle biblioteket hatt den, slik vi skulle hatt flere andre av Franz sine serier, men sånn ble det ikke.

Ferielesning (del 7)

Dean Motter skapte Terminal City og oppgaven som tegner ble gitt til Michael Lark . Det kom to serier, en i 1996 og den neste Terminal City : Aerial Grafitti i 1997. Motter slo igjennom med serien Mister X på tidlig åttitall. Serien ble utgitt på Vortex Comics og blant tegnerne av serien er navn som Dave McKean , Jaime Hernandez (Heartbreak Soup med m.m.), Seth (It`s a good life, if you don`t weaken) og Ty Templeton (nevnt i forrige innlegg). The Sacred and the Profane (1987) var igjen skrevet av Motter og illustrert av Ken Steacey ( andre grafiske romaner fra ham er Night and the Enemy (1987) i samarbeid med Harlan Ellison og Tempus Fugitive (2001) ) . Videre har Motter også skrevet Batman : Nine Lives, som bibliotektet har, og denne er illustrert av nettopp Michael Lark. Denne kom i 2001 og samtidig tegnet og skrev Motter serien Electropolis for Image Comics. Michael Lark gjorde seg bemerket når han tegnet flere serier for Caliber Press tidlig på nittitallet. Gjennombruddet kom med adapsjonen av Raymond Chandler `s roman The Little Sister i 1995. I 1999 tegnet han Ed Brubaker `s miniserie Scene of the Crime. Etter dette har Lark jobbet for det meste for DC og Marvel og i 2006 ble han fast tegner på Marvel`s Daredevil.

Serien Terminal City utspiller seg i en retro-futuristisk samtid. En parallell til vår egen, men hvor alt er mer estetisk riktig og vakrere. Slik det burde ha vært. En by med monumentale byggverk bygget med 20 og 30-årenes byggestil. Et eksempel er bygningen formet som et enormt hode og hvor zeppelinerne og dens passasjerer fra Europa ankommer og forlater Terminal city. Den transatlantiske tunnelen er snart ferdigbygget og vil gi luftskipene konkurranse. Overalt er det roboter som er store og klumpete med glasskupler som hoder. Elektrisitet er det som driver det hele og er også forbudt rusmiddel nr. 1. Vår helt har tidligere hatt et problem med dette Electrocaine. Hans navn er Cosmo Quinn og han har tidligere hatt en karriere som Våghals / Human Fly, men nedgangstider har degradert ham til vindusvasker på de 200 + etasjer høye bygningene. Dette er to historier med innfløkte intriger, mange involverte og tydelig preget av den hardkokte krimen fra 40-tallet. Noe som og har satt sitt på preg på moten og bilene i Terminal City. Begge historiene er fulle av små detaljer og hentydninger og dette gjør historien enda mer underholdende. Michael Lark sine tegninger klarer til fulle å illustrere denne historien og til tider gjør han den enda bedre. Biblioteket hadde den første Terminal City samlingen, men som så mye av tegneseriesamlingen er den nå missing in action.

Selv om jeg ennå har masse ferie til gode er dette siste Ferielesning. Det er da også en forbanna kjedelig tittel ? Men med en dag igjen av siste lange avbrekk fra jobb kom jeg på at jeg skulle lese om igjen den kanskje beste superheltserien noensinne. En serie hvor arkitektur, historie og ikke minst stil også er viktige ingredienser. En serie skapt av den britiske forfatteren James Robinson og tegneren Tony Harris (han er også tegneren på den nesten like geniale serien Ex Machina, skrevet av Brian K. Vaughan ). Serien det er snakk om er Starman, byen er Opal City og med en masse DC historikk. Fra den første Starman Ted Knight til den nåværende og syvende i rekken, Jack Knight, som igjen er sønn av den første. Av de 81 ordinære heftene har jeg ikke kommet lenger enn til nr. 49, så det blir en stund til jeg skriver om denne serien. Allikevel bør en lese den uavhengig om jeg mener noe om den. En vil ikke bli skuffet.

Ferielesning (del 6)

En annen ny serie på biblioteket er H.P. Lovecraft`s Haunts of Horror og hvis en skal se på utviklingen av den skrevne skrekkhistorien er det tre navn en må nevne. Først og fremst er det Edgar Allan Poe, det er H.P. Lovecraft og Stephen King (om ikke annet er han lest av enormt mange og mer enn halvparten av bøkene hans er blitt filmatisert, så noe er det med ham). Og når det kommer til viktigheten i litteraturhistorien følger en vel også denne rekkefølgen. I samlingen Haunts of Horror er det noen få av Lovecraft`s noveller, men flest av diktene hans som blir adaptert til tegneserier. Det være seg dikt eller novelle og allikevel er det bakenforliggende de eldre gudenes likegyldighet m.h.t. vår såkalte sivilisasjon. Cthulhu-mytoset synes å være allestedsnærværende. Lovecraft var xenofob ganger x ( se : Michel Houllebecqs bok H P Lovecraft og tidligere nevnt i bloggen Lovecraft) og slik blir det horror av. Dette hvis han konsentrerte seg om å skrive og ikke satset på en politisk karriere.

Så var det vedkommende som tok disse historiene og gjorde tegneserier av dem. Richard Corben er, først og fremst født 01.10. 1940, ved siden av Robert Crumb den mest kjente amerikanske underground tegneserieskaperen. Han er kanskje mest kjent for serien om Den (bl.a. publisert i Heavy Metal) og dens guidete tur gjennom underbevisstheten. Han har jobbet for alle de små uavhengige forlagene siden slutten av sekstiårene. Har utgitt serier i det egenpubliserte Fantagor. Samarbeidet med forfatteren Harlan Ellison på serien Vic and Blood. Han laget en av de aller første grafiske romanene (står nevnt som kanskje den aller første, men det stiller jeg meg tvilende til og jeg har alltid lurt på om amerikanerne tror at albumformatet ble skapt i USA?) når han adapterte Robert E. Howard`s historie Blood Star i 1976. Han har malt albumcoveret til en av verdenshistoriens beste plater, Meat Loaf`s Bat out of Hell fra 1977. Han har i det hele tatt rukket å gjøre så mye på 40 + årene han har holdt på at jeg senere skal komme tilbake og skrive mer grundig om ham og seriene hans.

Når det gjelder Haunts of Horror, opprinnelig en trehefters miniserie, så fungerer Corben`s måte med å lage serier på utmerket sammen med historiene som blir fortalt. De er tegnet i svarthvitt og det også kler historiene. En kan merke at det er en tegneserieskaper med lang erfaring som bruker denne kunnskapen til å føre leserne gjennom disse grufulle fortellingene. Nå kan det vel sies at disse historiene er vel ikke blant Lovecraft`s aller beste, men selv hans nest beste er bedre enn nesten alt annet. Corben laget også en tilsvarende miniserie basert på noveller av Edgar Allan Poe. Etter å ha lest denne samlingen fant jeg ut at tiden var inne for igjen å lese Corben`s første samarbeid med Brian Azzarello (100 Bullets, Loveless, Johnny Double). Året er 2000 og Azzarello har overtatt forfatteransvaret for serien Hellblazer. For å tegne det første femhefters avsnittet, i samlet utgave har det tittelen Hard Time, valgte han Corben. Dette ble også første del av John Constantine`s fornedrende reise gjennom USA og dette landets mørkeste skyggesider. Reisen starter med at Constantine dukker opp i et maksimum sikret fengsel med en dom på 30 år for drap. Constantine vi møter her er mer hensynløs, hvis det er mulig, råere og ondere (i mangel av en bedre forklaring). Alt dette klarer Corben å formidle gjennom tegningene. Han viser leseren både den grafiske volden som etter hvert oppstår, men det han gjør enda bedre er å vise antydninger til enda verre vold uten og grafisk vise det. Dette er en forferdelig voldelig historie og det hadde vært umulig å lese den hvis all volden skulle vært vist. Det som sjokkerte meg første gangen jeg leste historien imponerte meg denne gangen. Og når en leser denne vet en at selve historien ender for 23 hefter eller fire samlinger senere. Jeg er nødt å skrive mer om Azzorello og hans Hellblazer senere. Azzarello og Corben har også samarbeidet på en Doc Samson / Hulk fire hefters miniserie og denne ble utgitt på norsk i 2003. Og en fem hefters miniserie Cage, Luke Cage Power Man. Begge utgitt på Marvel og begge fort glemt.

Ferielesning (del 5)

Tegnefilmer med superhelter i hovedrollene har tidligere vært preget av lave budsjett og elendige manus. Helt frem til begynnelsen av 90-tallet (1992). Da fikk Paul Dini ansvaret for å lage en ny tegnefilmserie om Batman. I etterkant av Batman filmene var satsingen preget av en søken for kvalitet. Dini var forfatter og produsent for serien og seriens utseende baserte seg på tegningene til Bruce Timm. Det en endte opp med ble så bra at DC har laget flere lignende serier senere med bl.a. Superman og Justice League of America. Dette var en ny måte å tegne de forskjellige karakterene blandet med en forsiktig retro-futurisme. Aldri før har tegnefilmfigurer hatt så markante hakeparti.

Tegnefilmene ble en kjempesuksess. DC så da sitt snitt til å overføre denne spesielle animasjonsstilen til tegneserier. Først først ute var The Batman Adventures (1992). Så kom The Batman and Robin Adventures (1995). Paul Dini og Bruce Timm hadde ikke all verden med disse seriene å gjøre, siden det var DC`s vanlige forfattere og tegnere som stod bak de fleste historiene. En av tegnerne verdt å nevne er Ty Tempelton (ga ut Stig`s Inferno på Vortex comics tilbake på midten av 80-tallet og har gjort en rekke ting for både DC og Marvel. Og jobbet for Bongo Comics, tegneseriedelen av The Simpsons imperiet)

I 1994 laget Dini og Timm en av de beste Batman-historiene noensinne, den grafiske romanen (det er kanskje å gi den litt vel mye kreditt) Mad Love. Det er også første historie i samlingen Mad Love and Other Stories som jeg har lest i løpet av fridagene. Det som skiller disse historiene fra de ”ordinære” Batman–historiene er innslagene av humor i alt det selvhøytidelige og dystre. Mad Love er faktisk til tider ustyrtelig morsom. Hovedpersonen er den unge kvinnelige psykiateren Harleen Quinzel som tar på seg oppgaven å studere The Joker. Hun forelsker seg hodestups i forskningsprosjektet sitt og ender opp med å forsøke og bli det kvinnelige motstykket til The Joker, nemlig Harley Quinn. En forelsket superskurk novise som tråkker for tett i Jokerens fotspor.
Denne spesielle måten å tegne på har tiltrukket seg en rekke ”vanlige” tegnere. Og i denne samlingen er to av dem John Byrne og Klaus Janson. Foruten Mad Love er det historier med Ras Al Ghul, Scarecrow og Catwoman og alle skrevet av Dini. Historiene og tegningene gjør dette til en fornøyelse å lese og det kan være at jeg bommer, men de gir også en viss ironisk distanse til Batman mytoset. Noe som til tider kan være ganske kjærkomment. Biblioteket har fått denne og den vil snart være til utlån. Biblioteket har også de fire første sesongene med Batman Adventures og en bør unne seg luksusen det er å se Jokeren utfolde seg med stemmen til Mark (Luke Skywalker) Hammil.

En slags forklaring

Jeg har skrevet litt om manga tidligere. Japanerne er de som leser flest tegneserier pr. år pr. innbygger. De har en enorm produksjon av serier og utallige utgivelser av dem. Det finnes manga som omhandler et hvilken som helst tema. Shojo mangaen Pretty Sailor Moon var en stund på nittitallet verdens mest solgte tegneserie. Serien som overtok denne plasseringen var Dragon Ball av Akira Toriyama. Originalt gitt ut i Shonen Jump Weekly i perioden 1984-95 og på norsk fra 2004. En har Rumiko Takahashi som med sine serier Ranma ½, Urusei Yatsura og Maison Ikkoku har solgt langt over 100 millioner serier. Og en har andre serier som selger utrolig mye, som igjen viser hvilken stilling japanske serier har fått på verdensbasis.
Det lang tid før på manga ble oversatt til norsk. Noe av det første jeg så var bastardmangaen Dirty Pair. Det er den amerikanske utgaven, skrevet og tegnet av Adam Warren, basert på de originale japanske bøkene. På norsk kom det første heftet, av to, i 2001. Og siden da har interessen for manga i Norge eksplodert og det gledeligste med det er den veldig store andelen av lesere som er jenter/hunnkjønn/kvinner eller har XY kromosomer. Dette er det gledeligste som har skjedd på mange år. En pussig biblioteks ting med manga på norsk er at alle disse står på barne og ungdomsavdelingen, mens samme serie på engelsk ofte står blant de ”voksne” seriene.


Jeg vet ikke helt når jeg begynte å lese manga, men det må ha vært engang på slutten av åttitallet. Å si at jeg ble imponert vil være et understatement. Hvordan kunne det være mulig å fortelle en historie så effektivt, fartsfylt og annerledes ? Jeg leste det jeg kom over og det var variert. Senere begynte jeg å abonnere på serier og på denne tiden fikk jeg bl.a. to månedlige antologiserier, Manga Vizion og Pulp, gitt ut på Viz Comics. Også kjøpte jeg en god del av det som ble utgitt på Dark Horse. Så vet jeg ikke helt hva som skjedde, men jeg tror jeg gikk litt lei. Det mest utslagsgivende ble at alle seriene plutselig skulle leses på den japanske måten, fra høyre mot venstre. Jeg har lest argumentene for hvorfor dette ble gjort, men klarte ikke se noen forbedring av leseropplevelsen. Vitsen med hele dette innlegget er å forklare hvorfor det ikke har dukket opp så mye manga som amerikanske og europeiske serier. Ikke det at det ikke er mange bra manga serier å skrive om, det går bare litt lenger tid mellom hver gang de dukker opp her.

Andre del av innlegget som hører til introduksjonen under

Året blir 1986 og andre del av Nikopol-triologien kommer ut. La Femme Piege / Lokkeduen er en mye mer intrikat og komplisert historie enn forgjengeren. Hovedpersonen i dette albumet er den kvinnelige journalisten Jill Bioskop. Hun befinner seg på et hotell i London og får en telefonsamtale fra vennen/ informanten/elskeren John, som opprinnelig kommer fra planeten Alpheratzish. Denne blir drept, men før dette skjer rekker han å fortelle om en artikkel i De Morgen som omtaler en hendelse som ennå ikke har skjedd. Jill finner den drepte John og tar pillene hans. Vel hjemme på hotellrommet tar hun sine første to og hennes virkelighet blir plutselig noe helt annet. I mellemtiden har Horus nok en gang klart å flykte fra fangenskap. Og samtidig får Alcide Nikopol jr. beskjed om at hans far, desertøren Nikopol, er kommet til hektene etter sine psykiske problemer.


Takket være John`s piller har Jill glemt hans død og de samme pillene fortrenger også det faktum at hun dreper kollegaen og vennen Jeff Wyatt. Han rakk å redde henne fra komaet de første pillene førte til og fikk denne ublide takken. Jill legger ut på en oppdagelsesreise nedover i Europa hvor alt er forskjellig fra nå og allikevel likt. Nikopol sr. blir motvillig en del av Horus` videre flukt. Og dette er noe av utgangspunktet for dette albumet. Her trenger en virkelig å holde tungen rett i munnen og øyet uforstyrret fra andre synsinntrykk. Jeg leste dette albumet første gangen i Heavy Metal og skjønte ikke at det var en fortsettelse av Udødelighetens Pris. Gud bedre som jeg slet for å finne tråden i det hele. Det var for mange år siden og mange gjennomlesninger siden. Nå kan jeg se at Bilal tok sjumilssteg fremover som manusforfatter og at han nå, nesten, skrev like bra som han tegnet. Noe av denne historien er også med i filmen Immortal.

I bind 3, Froid Equateur / Kulde ved Ekvator (1992), samles trådene i denne nye verdens Las Vegas, nærmere bestemt ikke langt fra Kilimanjaro, som igjen ikke er langt fra ekvator. Tittelen forteller vel også at værforhold har endret seg en smule siden våre dager. I dette albumet samles alle personer og tråder. Sentralt står Nikopol sr. forsøk på å vinne verdensmestertittelen i sjakkboksing. Dette er igjen en veldig ambisiøs historie, men i motsetning til de to foregående albumene fenger ikke dette på samme måten. Så mange ideer og det en ender opp med er akkurat det. En kanskje si at Bilal tar farvel med tradisjonell science fiction og ser fremover til sin helt personlige vri på konflikten i eks-Jugoslavia. Denne historien er samlet i Monster-Tetralogien og før eller siden skal jeg selvsagt skrive om den og, men ikke helt ennå. Et annet svar kan være at det kanskje må være vanskelig å holde fokus på en historie i løpet av tolv år. Nå må jeg få lov til å helgardere meg. Dette albumet er alt annet enn dårlig, men som avslutning skulle det bare vært så uendelig mye bedre. Nå er det de færreste ”vanlige tegneserielesere” unt å lese slik kvalitet, der de sliter seg gjennom Fantomet og Donald(forsøk på å være bare bitte litt ond).

Første del av innlegget som hører til introduksjonen under

Året er 2023 og stedet er et Paris oversvømmet av aliens, preget av krig og styrt av den fascistiske diktatoren J F Choublanc. To hendelser inntreffer nesten samtidig. Over sentrum av byen dukker en veldig pyramide opp. Den inneholder nesten den hele egyptiske gudeverdenen i levende live. Samtidig faller en kapsel med Alcide Nikopol ned i utkanten av Paris. Den har vært i bane rundt jorden i tretti år med en nedfryst Nikopol, som har sonet dette som straff for å ha desertert. Pyramiden og dens guddommelige beboere forlanger å få fylt drivstoff og diktatoren vegrer seg. Da er det en som flykter fra sitt fangenskap i pyramiden.

Det er Horus. Den eldste av gudene, og tidligere mest betydningsfulle av dem alle, har blitt styrtet og fratatt sin makt. Flukten fører ham til den nylig oppvåknede Nikopol, som etter styrten har mistet et av benene mens han ennå var dypfryst. Horus lager en protese av en del av en t-baneskinne og tar bolig i ham. Horus ser her at han har funnet redskapet som skal hjelpe ham i kampen mot sine tidligere gudekolleger. Spørsmålet blir bare hvor mye mennesket Nikopol tåler av denne guddommelige besettelse. Dette er oppsummering av de første sidene i Enki Bilals album Udødelighetens Pris (1980). Og de gode nyhetene er at albumet blir bare bedre. Bilals tegninger er nesten ulidelig vakre og fargene varieres mellom grålige og skarpe nyanser av spesielt rødt.

Dette innlegget vil forhåpentligvis fortsette rett ovenfor.

(Dette bildet er fra filmen Immortal)

Forsøk på en introduksjon til et innlegg

I noen innlegg for en stund siden skrev jeg om Christin og Bilals samarbeid på syttitalllet og helt tidlig åttitall. Det jeg ikke la skjul på var vel at Bilal er en av de absolutte favorittene. Han har tegnestil som er unik og en fargesans som gjør at jeg bebreider foreldrene mine for de genene som gjorde meg nesten fargeblind. Et annet album han laget på syttitallet var Exterminator 17 og dette var skrevet av Jean-Pierre Dionnet. Dionnet var en av grunnleggerne av epokegjørende magasinet Metal Hurlant, sammen med Jean ( Moebius) Giraud, Philippe Druillet og finansmannen Bernard Farkas, og var bladets sjefsredaktør frem til 1985. På syttitallet skrev og tegnet Bilal en del kortere historier tiden og de er bl.a. samlet i Memories, som biblioteket har. I 1980 tok han skrittet fullt ut og ga ut sitt første album hvor han både tegnet og skrev historien. Originaltittelen var La Foire aux immortels (forsøkt oversatt : De udødeliges karneval). En bedre tittel synes jeg enn det albumet fikk når det kom på norsk i 1986 og ble hetende Udødelighetens Pris.

Jeg kom over dette albumet når jeg var ute på en av mine mer bortkomne vandringer i og rundt Bergens bykjerne. Jeg var på besøk hos noen studerende kompiser på Fantoft og hadde et par dager igjen til jeg skulle reise til plassen, hvis det nå finnes en, gud hadde forlatt. Nemlig, Hustad leir. Etter å ha virret rundt i en time eller timer kom jeg til der hvor det østerriske konsulatet lå og like bortenfor i en bakke lå det en åpenbaring. En koselig liten tegneseriebutikk og hvor ekspeditøren bare var måtelig nedlatende mot denne fjetrede landmusa som hadde forvillet seg inn i lokalet. Jeg fant Milo Manaras Click og Guido Crepax` Emmanuelle(hans versjon av filmen fra 1974 som gjorde nederlandske Sylvia Kristel kjent i mer enn et kvarter og gjorde det nødvendig for henne å spille i seks Emmanuelle filmer til for å klamre seg fast til den). Disse så jeg fort ville bli altfor populære blant romkamerater og andre oppe på Hustad. Jeg fant også flere nummer av Miller/Sienkewizc sin Elektra Assassin (opprinnelig 8 hefter) og de to første enkeltheftene av seks i Frank Miller`s serie Ronin.


Og til slutt fant jeg Udødelighetens Pris. I ettertid har jeg lest flere anmeldelser av dette albumet som har vært rimelig lunkne. Hvor gjennomgangstema er at Bilal har brukt tilnærmede science fiction klisjeer i sin beskrivelse av fremtidens Paris. Jeg kan ikke være mer uenig. Noe jeg synes han ikke lykkes altfor godt med var når han overførte det hele til film. Immortel / Immortal kom i 2004 og bærer altfor klart preg av at spesialeffektene ikke holder mål og at historien ikke er den altfor strukturerte typen. At handlingen er lettere å holde rede på på papiret enn med levende skuespillere. Den er jo selvfølgelig ikke dårlig, men sammenlignet med tegneserien er det som å bli tilbudt vann eller eddik mens en henger på korset (ikke den heldigste sammenligningen jeg har kommet med, men jeg likte den litt). Neste gang en gjennomgang av handlingen i Udødelighetens Pris og de to neste albumene som utgjør Nikopol-triologien.

Fremtidens krimhelt eller kanskje ikke

John Ostrander og Timothy Truman begynte sitt samarbeide med serien Starslayer hos First Comics og i løpet av denne tiden skapte de sammen figuren Grim Jack. Starslayer ble på sin side skapt av den uforlignelige Mike Grell, som skrev og tegnet de fem første heftene, som igjen ble utgitt på Pacific Comics. Både Ostrander og Truman har siden laget en uhorvelig mange forskjellige serier. Tegneren Truman (http://www.ttruman.com/) har også utgitt flere bluesinfluerte plater og laget tegneserien Dog Moon sammen med Robert Hunter, som igjen har skrevet en rekke tekster til Grateful Dead. Grim Jack dukket opp som biserie i Starslayer nr. 10 og fortsatte til og med nr. 18. Etter dette fikk han sin egen tittel. Denne var det Truman som tegnet, men han ga seg etter 12-15 hefter. Etter dette laget han albumet Timebeavers og det ikke for å hive seg på Teenage Ninja Mutant bølgen som kom senere. Kevin Eastman og Peter Laird hadde så vidt begynt med serien året før i 1984. Eksempler på senere tegnere av Grim Jack er Tom Mandrake (han og Ostrander laget senere den ultimate versjonen av Jerry Siegel (Superman) og DC Comics The Spectre) og avdøde Tom Sutton. Sutton jobbet for de fleste amerikanske forlag før han døde 65 år gammel i 2002.

Hovedpersonen i serien er suprise, suprise Grim Jack. Han eier baren Munden`s og begge befinner seg i byen Cynosure. Cynosure ligger akkurat slik at det er av de viktigste krysningspunktene i multiverset. Et sted hvor forskjellige virkeligheter møtes og befinner seg side om side. Ideen om multiverset har de muligens ”lånt” fra den engelske forfatteren Michael Moorcock ( Elric, Corum, Hawkmoon) og det er vel høyst sannsynlig en viktig teori innen fysikken også. Grim Jack er en blanding av privatdetektiv, problemløser og gun for hire. Tidligere soldat og som er god på bunnen, men det er brådypt.

Oppdragene han får er mildest talt varierte. En av historiene har en artig vri på balladen John og Yoko. Grim Jack ble en av de mest originale science fiction seriene i USA på åttitallet og forfatteren presenterer John Ostrander en del overraskende vrier i løpet av de 81 nr. utgitt på First. Dette var i 1991 og siden har det kommet opptrykk av serien. Biblioteket har volume 2 og volume 1 er rett rundt hjørnet. En bør unne seg å lese denne serien.

Sommer og Frank Cappa

Manfred Sommer gikk bort tredje oktober 2007 i en alder av syttifire år. Mest kjent for sin serie om journalisten Frank Cappa. En god del av disse utgitt på norsk i Comix (1983-84) og seriebladet James Bond. Biblioteket har bare albumet Brasilien som inneholder tre av de korte fortellingene om Cappa. Sommer er født i Spania og i løpet av sine unge år gikk han i lære hos landsmannen Jesus Blasco (1919-95). I Norge er Blasco mest kjent som en, av mange, tegnere av kvalitetsserien Tex Willer (den har Sommer også tegnet). Han har også tegnet en rekke episoder av den britiske serien Stålhånden, som var en av de faste seriene i Serie Spesial. Forglemmelige saker !

Manfred Sommer debuterte i slutten av nittenførtiårene med bl.a. serien La Muerta Roja. I 1981 så hans mest kjente serie, Frank Cappa, dagens lys. Frank Cappa er en komplisert sjel. Han er fra USA, adoptert og foreldrene er rimelig mørke i huden sammenlignet med Cappa.

Cappa ser sin journalistgjerning som den objektive observatøren, men skillet mellom teori og praksis oppheves regelmessig. Han har, lik hans nesten navnebror fotografen Frank Capra, en egen evne til å havne konfliktfylte områder verden over. I et album, Viet-Song (1989), ser Sommer på Vietnamkrigen og hva som skjedde i etterkant i USA. I et annet album, Somoza et Gomorrhe (1986), er Cappa i Nicaragua og følger sandinistenes opprør mot Somoza. Begge disse er utgitt i James Bond og i svarthvitt. Noe som, i mine øyne, kler Sommers tegninger, selv om mange originalt er i farger.

Sommer forteller historier om leiesoldater, utbyttingen av det kontinentet Afrika og konflikten mellom nåtiden og den afrikanske historien. Debutalbumet med sine tre mange faseterte historier fra Brasil. Det er ikke utenkelig å tro at Sommer med sine Cappa historier muligens var litt mer politisk radikal enn gjennomsnittet. Andre historier av Sommer jeg har lest er en historie fra det ville vesten utgitt i Colt og en historie fra det gamle Jugoslavia under 2. Verdenskrig. Denne forteller om en bondes betydning i et sjakkparti. Nå har jeg nevnt en liten del av Sommers tegneserier og har sikkert utelatt/glemt en hel del. Litt senere i bloggen skal jeg skrive om en annen serieskaper som har mye til felles med Sommer, nemlig belgieren Franz (Franz Drappier).