Av de ni musene er det ingen som favoriserer meg. Jeg kunne prøvd å gjøre det samme som i Sandman historien Calliope, men selv det ville ikke ha hjulpet særlig. Så oppskriften fortsetter å være det den har vært til nå, samlebåndsprinsippet. Denne innledningen er, som flere andre tidligere, i grunnen et forsøk på å komme hva dette innlegget skal handle om. Og akkurat her og nå er jeg litt usikker, men det er en serie jeg lenge har hatt lyst å skrive om.
Det er Osamu Tezukas serie Adolf. Utgitt i fem tynne bøker er den en av de korteste mangahistoriene han laget og definitivt en av de beste. Dette blir ikke et forsøk på en gjennomgang av serien bare en litt mer omstendelig anbefaling. Historien i Adolf starter med sommerolympiaden i Berlin 1936 og ender med krigens slutt i 1945. Tre av hovedpersonene har det til felles at de alle heter Adolf. Den ene er Adolf Kamil, som tilhører den Askenazijødiske(jøder utvandret fra Tyskland og øst-europa) minoriteten i Japan. Dette var en av de tingene somoverrasket meg med denne serien var at det var en jødisk befolkning i Japan.
Den andre Adolf er halvt tyske, halvt japanske Adolf Kaufman. Han blir medlem av det tyske nazistpartiet og deltar senere aktivt innenfor Gestapo. Den tredje Adolf er han fra Østerrike. Den siste av hovedpersonene er journalisten Sohei Toge, som har kommet over bevis som kan bety et være eller ikke være for det tyske nazipartiet. Selv om det kan virke slik er ikke dette en heseblesende actionserie, men en serie hvor Tezuka tar seg god tid med fortellingen og hvor det hele er skildret på en meget realistisk måte. Det var når jeg leste denne serien det gikk opp for meg hvor genial Tezuka(1928-89) egentlig var. Året etter leste jeg Buddha(som jeg har skrevet om tidligere) og fikk en ytterligere bekreftelse.
Dermed er ikke mer å si enn at denne serien er noe en må lese og under står tittelen på de fem bøkene i kronologisk orden, siden det kan være litt vanskelig ved at de mangler nummerering.
Adolf: A Tale of the Twentieth Century
Adolf: An Exile in Japan
Adolf: The Half-Aryan
Adolf: Days of Infamy
Adolf: 1945 and All That Remains
Siden jeg allerede hadde snublet meg frem til det punktet hvor jeg ble nødt til å hoppe i det sure eplet, er det likeså greit og bare fortsette med å hoppe videre. Og hvor endte dette ? Jo, med at jeg til slutt overvant min egen motvilje (les: moden trass) og leste Craig Thompson`s Blankets/Tepper. Det var mye som talte i mot det. Først og fremst betegnelsen grafisk roman, så var det en oppvekstskildring(har i grunnen snart lest min del av disse, både i tegneserie og ikke minst i vanlig romanform) og det at den er blitt hausset opp som et mesterverk av alle de kritikerne som ellers er travelt opptattt med å ignorere de fleste andre tegneserieutgivelsene. Og allikevel gikk jeg hen og leste denne klumpen av en tegneserie (591 sider i den norske utgaven) med et nogenlunde åpent sinn. 
Først av alt må jeg få lov å si at jeg hele i mitt liv har blitt forskånet fra å bli troende. Det kan virke som om gud og jeg har en gjensidig avtale om å ignorere hverandres mulige eksistens. Craig, hovedpersonen i Blankets, derimot er født inn i en dypt religiøs familie og med det har han en sterk gudstro. Faren fremstilles som autoritær og moren går nesten i ett med tegningenes bakgrunner. Av Craigs familiemedlemmer en blir kjent med er lillebroren Phil. Begge har flere stevnemøter med disse barnevaktene fra helvete, som synes alltid å dukke opp over alt og ikke bli skutt med en sløv øks fort nok! Ikke at det preger fortellingen, det nevnes nesten sånn i forbifarten. 
Craig er en outsider på skolen og blir selvfølgelig mobbet, for slik er jo det amerikanske skolevesenet at det kun består av bøller og ofre. Foreldrene som er livende redd for at han skal få en altfor stor forståelse av hvordan verden virkelig er sender Craig utelukkende på aktiviteter i regi av menigheten/trossamfunnet. Det er på en slik kristen skileir han møter Raina. De forelsker seg umiddelbart og det eneste problemet er at de bor i forskjellige delstater. De skilles, men brevveksler og til slutt får Craig overbevist sine foreldre om at kan få lov til å besøke Raina alene. Noe som virker i overkant naivt av begge parene med foreldre når en tenker på at Craig er i midten av tenårene og ikke lider av mangel på hormoner. 
Det er allikevel i løpet av disse fjorten dagene at Blankets blir noe mer enn bare nok en oppvekstskildring. Vi får møte Rainas litt annerledes familie og hennes to foreldre som er midt oppi en merkelig skilsmisse. Skildringen av forholdet mellom Raina og Craig er, i mangel av bedre ord, alldeles nydelig. Hvordan de med ungdommens hastverk skynder seg gjennom et helt forhold på disse få dagene og hvordan disse dagene alltid vil prege Craigs videre liv. 
Så hva synes jeg egentlig om Blankets ? Vel, den var bedre enn jeg fryktet og til tider like full av klisjeer som jeg hadde ventet. Fortellingen om Raina og Craig var vel det eneste som gjorde at jeg orket å lese ferdig, siden historien er altfor lang. Nå er det vel også slik at viss en er litt mindre kynisk enn meg så vil Blankets fremstå som en strålende tegneserie, men for meg havnet den litt under midten på treet. Og når en tenker på hvor høyt det treet er blitt er det langt ned til bånn. 
Kevin O`Neill er født i 1953 og begynte allerede som 16-åring å jobbe innenfor tegneserieindustrien. Først som kontorhjelp og etter å ha hatt en rekke småjobber for forskjellige forlag til slutt ende opp i 2000 AD. Her kom han under Pat Mills` vinger og først samarbeidet de på Ro-Busters, for så å lage den 6 siders serien Terror Tube i nr. 167. Her introduseres den mystiske Nemesis the Warlock og den enda ondere enn originalen Torquemeda.
Jordens befolkning har gått under overflaten og byene er som underjordiske termitt tuer og hvor den nye ”kirken” dominerer hele samfunnet. Samtidig har menneskeheten innledet et intergalaktisk korstog og hvor formålet er å frelse disse aliene fra dem selv. Og hvis noen av disse fremmede rasene skulle synes at dette var en dårlig ide, ser denne nye inkvisisjonen ikke planetære uttryddelser som noe dårlig alternativ. Mottoet til deres øverste leder, Torquemeda, er : Be Pure, Be Vigilant, Behave ! Den mystiske Nemesis leder motstandskampen og med sitt hestelignende utseende stikker han stadig større kjepper i hjulene til Torquemeda`s fremrullende ekspansjonsplaner. 
Tross stor suksess med denne serien takker O`Neill, etter noen få noen få år, ja takk til tilbud fra DC Comics. Amerikanerne betalte bedre og O`Neill var i beit for penger. Sent i 1986 tegner han Tales of the Green Lantern Corps Annual 2 etter et manus av Alan Moore. Det pussige med denne historien er at The Comics Code Authority griper inn og stopper utgivelsen. Begrunnelsen var at O`Neill`s tegninger var for støtende. Han opplevde og ikke få jobbe for DC igjen før 1999. Dette til tross for at han allerede var blitt utgitt hos det samme forlaget og da spesielt med albumet Metalzoic(1986). Dette var skrevet av Pat Mills og utgitt som nr. 6 i DC Graphic Novel serie. En dystopi hvor jorden er befolket med maskiner med samme karakteristikker som dyr. En sosialdarwinistisk verden hvor det viktigste er å få tak i nok energi til å overleve enda en syklus. Ikke en fantastisk historie, men det oppveies av O`Neill`s glimrende tegninger. Her ender første del.
Førstemann ut er franskmannen David B (Pierre-Francois Beachard f. 1954) og hans Epileptisk. Den selvbiografiske oppvekstfortellingen og hvor broren som sliter med denne sykdommen kommer i fokus. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har ikke kommet så langt som til å åpne den en gang. David B er en de store franske tegneserieskaperne de siste 30 årene. Det tok han fra 1996 til 2003 å fullføre de seks albumene. Det er jo helt klart bra, men jeg klarer ikke annet enn å forholde meg likegyldig til hele serien og dette sier selvfølgelig mer om meg enn om kvaliteten på serien. 
Blankets kom ut i 2003 og var skrevet og tegnet av amerikaneren Craig Thompson. Denne grafiske romanen har mottatt et utall av priser og blitt gitt det, kanskje største, komplimentet med å bli utgitt på norsk. Det har forøvrig alle de jeg nevner i dette innlegget. Historien i Blankets er også av den selvbiografiske sorten. Thompson forteller om sin egen oppvekst i familie med Evangelisk Lutherske tilbøyeligheter. Time magazine har kåret denne til en av de beste grafiske romanene gjennom tidene. Og for min del stemmer sikkert det, men jeg finner fremdeles ingen grunn til å plukke den ut av hylla. 
Siste tegneserieroman er Charles Burns og hans Black Hole/Sort Hull. Opprinnelig gitt ut i 12 hefter i perioden 1995-2005 og så i samlet utgave i 2005. Den kom på norsk i 2006. Igjen en oppveksthistorie (ikke så mye selvbiografisk denne gangen) om en gruppe ungdommer i 70-årenes Seattle og hvordan de rammes av en mystisk og skadelig kjønnssykdom. Fantastisk tegnet i svart-hvitt og, for min del, totalt likegyldig historie. Det siste kan jeg si fordi jeg har lest denne. Igjen har lovordene haglet og den eneste konklusjonen jeg kan trekke er at uttrykket grafiske romaner brukt i denne sammenhengen gir meg neller.
Biblioteket har også klart å få kjøpt inn mesteparten av samlingene med norske striper som manglet i hyllene. Bare helt sånn malplassert og jeg vet det er bare meg, men begynner ikke Frode Øverli å bli faretruende lik Mort Walker. Hvor mange ganger har han tenkt å selge de samme stripene ? Blir de morsommere når de går fra hefte og så kommer i bokform og siden bli hysterisk morsomme i serien Eliteserien. Jeg vet da søren, jeg. 
Samlingen med Frank Robbins sin stripe Johnny Hazard er mer enn velkommen. Ved siden av Steve Canyon er det en serie jeg hadde mye glede av i oppveksten og jeg har alltid likt Robbins spesielle tegnestil. Bok to i tegneserieversjonen av The Dark Tower serien vil vel interessere noen, men for meg blir alt ødelagt ved navnet Peter David på forsiden. Dream Hunters har jeg skrevet om og tegneseriebiografien om Isadora Duncan har jeg ikke fått lest ennå. Bind 4 i Robert Kirkman`s zombiesaga ser bra ut, men den serien blir ikke lest på lenge ennå. Garth Ennis fortsetter med serien The Boys å fortelle historier fylt med gladvold og dyp aversjon mot alt som heter superhelter. Ikke like morsomt i lengden. Og det var vel det. Og dette var garantert den siste listen før det kommer nye serier.
Selv om Donald Duck & co siden sent 70-tall bare har blitt dårligere (skjønt jeg har likt noen av de tidlige italienske seriene i Donald Pocket og Fantonald synes jeg til tider er ganske festlig) så var det her det hele startet. Og det som kjennetegner Donald bladet er at de alltid har dugandes oversettere. Fra den første, lærerinnen Helene C Kløvstad, i 1948 og fremover. Disse oversetterne har utvidet ordforrådet til generasjoner de siste 62 årene. To uttrykk står spikret fast hos meg og det er saft suse og når en er ekstra sint, eplesaft suse. En annen ting er fra en spørrekonkurranse i en historie og hvor spørsmålet lyder : Hvilken farge hadde Napoleons hvite hest ? Det er sikkert tredve år siden jeg leste det siste og jeg ler av det ennå. Det hører også med at flere av disse oversetterne har mottatt priser og skamros fra bl.a. Finn Erik Vinje og Norsk Språkråd. 
Et år senere begynte jeg å lese det som kanskje har påvirket meg mest språklig. Asterix er en serie jeg har nevnt flere ganger tidligere, men i denne sammenhengen kommer jeg ikke utenom. Det første albumet jeg kjøpte var nr. 14 Brann i Rosenes Leir og kostet kr. 5,75 og som var 75 øre mer enn ukelønnen min. Som sannsynligvis kan sies å være starten på mine senere gjeldsproblemer. Den som hadde oversatt dette, jeg finner ikke annet enn at hun har oversatt de fire første på nettet, var en av Norges morsomste kvinner de siste 30 årene. Som programleder i Hallo i uken, en glimrende kåsør og forfatter. Min favorittbok av henne er boken En annen Historie. Her forteller hun kirkehistorien fra et kvinnesynspunkt. Alvor blandet med det hylende morsomme. Else Michelet gjorde med sine oversettelser en genial serie, om mulig, enda bedre. Ved å fornorske den franske originalteksten forbedret hun min og andres leseopplevelse et utall ganger. Og det hele ble enda bedre med gjentatte lesninger. Da ender dette innlegget her også får jeg se om jeg kommer opp med en fortsettelse og mulig konklusjon senere.
Etter en stund som nesten månedlig serie(Image hadde store problemer med å utgi heftene til riktig tid på denne tiden) blir James Robinson (Starman m.m.) den nye forfatteren. Med nr. 20 viser det seg at krigen er avsluttet og flere av medlemmene vender tilbake til hjemplaneten. En planet to av dem, Voodoo og Maul, aldri har sett tidligere. Og med nr. 21 blir denne retningsløse, og til tider vel mye plagiat av X-Men, overtatt av Alan Moore. Han prøver å tilføre serien en dybde og intelligens denne serien nesten hadde vært blottet for tidligere. Og selv om dette er et av de mange venstrehåndsarbeidene fra Moore på denne tiden, skriver han allikevel fletta av de andre forfatterne hos Image. Han skriver parallelt om de hjemvendte og deres tro på at Kherubim er det nærmeste paradis en kan komme og videre om de som har blitt tilbake på Terra Firma. Her introduserer han også to nye medlemmer. Den rabiat sosiopatiske cyborgen Maxine og Tao (Tactical augmented organism). Denne gruppen konsentrerer seg nå om å bekjempe alminnelige superskurker.
Fra nr. 21 og til og med nr. 34 er WC en av de få titlene hos Image som var vel verdt å lese. Det at de fleste ble tegnet av Travis Charest, som nå samarbeider med Alexandro Jodorowsky, gjorde det ikke verre. I løpet av disse 14 heftene klarer Moore å berøre en rekke interessante temaer. Han skriver også en crossover med Spawn og WC som er så inkelektuell at jeg skjønner den dag i dag ikke helt hva den handler om. Han skriver en firehefters miniserie om Voodoo, som handler mest om voodoo i New Orleans. Han skriver også flere avsnitt i Wildstorm crossoveren Fire in Heaven. Det beste han gjør, foruten WC, er det første heftet i det som skulle bli serien Wildstorm Spotlight. Her forteller han om universets siste ”dager” og de få overlevende, deriblant Majestic. En fantastisk historie om entropi og livets ukuelighet. Senere hadde Moore et lite bidrag i WC nr. 50. Allikevel er dette samarbeidet kimen til det som senere ble Americas Best Comics. Og som får vente til et annet innlegg.
På denne tiden, rundt 1993, er det en stund siden Moore hadde skrevet mainstreamserier. Fokuset hadde vært på egne prosjekter som From Hell og Big Numbers. Han hadde også sett seg lei på at den eneste påvirkningen han hadde hatt på andre serieskapere kunne synes å være det mørke og dystre fra Watchmen. Før Spawn, hadde han sammen med bl.a. Rick Veitch og Steve Bissette. laget den seks hefters hyllesten til Marvels hefter fra tidlige 60-år med den originale tittelen 1963. Han jobbet også for Rob Liefeld og hans Extreme Stuios, som senere ble Maximum Press og til slutt endte opp som Awesome Entertaiment. Forleggeren her var Jeph Loeb, nå mest kjent som en av forfatterne på tv-serien Heroes og fra en rekke populære serier hos DC og Marvel, ofte i samarbeid med Tim Sale. 
Denne innledningen ble altfor lang og derfor kommer jeg nå til det jeg egentlig hadde tenkt å nevne. I etterkant av utgivelsen av 1963 innledet Moore et samarbeid med Jim Lee og hans Wildstorm Studios. Moore fikk ansvaret fikk ansvaret for Wildstorm`s flaggtittel og muligheten til åjobbe med en av de største amerikanske tegnerne som slo igjennom på 90-tallet, Travis Charest. Mer om dette senere.
Allerede i 1982 hadde Semic begynt å gi ut serien Serie-Album(nevnt tidligere) og her kom det tre Linda og Valentin album. Det ene, Landet uten stjerner, ble av eller annen grunn også utgitt på Cappelen. En skulle tro at Cappelen ville vist interesse for å forstette historien fra Neste stasjon Chalet og Endestasjon Kosmos også utgitt i Serie-Album. Istedenfor hoppet de over to(Spøgelset fra Inverloch og Tordenkilen fra Hypsis) og ga ut nr. 13, Ved grensene. Kanskje fordi handlingen her var en halv side innom Norge ?
Grunnen til denne oppramsingen av titler er for å vise(nok en gang!) at de som tar seg tid til å gå innom bruktbutikker som selger tegneserier har et utvalg av perler å få tak i. Og at disse står og venter på å bli funnet av perlefiskere.
Alle disse seks albumene ble utgitt på Cappelen forlag. Og redaktøren her var Jon Sveinbjørn Jonsson (i dag bl.a. tegneserieanmelder i Dagbladet). Jeg, og mange med meg, er han stor takk skyldig. Han fikk gitt ut to av de viktigste seriene til Francois Bourgeon, Vindens Passasjerer og Skumringens Venner. Miguelanxo Prados geniale album om privatdetektiven og Humphrey Bogart kopien Manuel Montano i Nattens kilde(1989). Et annet enkeltalbum var franske Arnos (Arnaud Dombre) Kids. En samling med korte fortellinger hvor barn har hovedrollen. Hans mest kjente serie er nok, hvor Jodorowsky har manuset, fantasy/science fiction historien om Alef THau. Til nå er det utkommet 10 album på fransk, mens jeg bare har syv på dansk. 
Det kom også en antologi med norske serier, Kåmiks(87), med blant andre Bjørn Ousland, Steffen Kverneland og Arild Midtun. Det kom to album med den rabiate franske humoristen Jean-Marc Reiser (Den stygge mannen og Venninene). Et av de desiderte høydepunktene var utgivelsen av Hugo Pratts Corto Maltese : I Steinbukkens tegn (Sous le signe du capricorne 1 & 2) i samlet utgave. Det eneste aberet var at den var fargelagt. Cappelen ga også ut fem album i Pierre Christin og Jean-Claude Mezieres`serie om romtidsagenten Linda og Valentin, i alt annet enn kronologisk rekkefølge. Nå er sikkert noan av Cappelens tegneserieutgivelser fra denne tiden utelatt, men ikke glemt.