1. svimling

Siden jeg har bestemt, av grunner bare jeg forstår, og bare å skrive om serier utgitt på Vertigo de neste innleggene, så blir det jammen slik. Derfor kan de seriene jeg nevner være vanskelig å få tak og de fleste finnes garantert ikke på biblioteket. I bokhyllen min derimot… Så over til noe alvorlig. Aids er en sykdom som aldri nådde de epidemiske nivåene her i Vesten som ble spådd på slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall. Derimot har den vist seg som en av de verste katastrofene som noensinne har rammet Afrika. Når det kommer til å kommentere slike samfunnsaktuelle saker er ikke tegneserieindustrien den første til å ha noe vettugt å melde. Det kom ganske kjapt etter 9/11 ut tegneserier til inntekt for ofrene, men det var vel en ganske spesiell situasjon? Når det kommer til Aids problematikken varte og rakk det før det kom serier som behandlet dette seriøst. Tidligere har jeg så vidt nevnt Deribs album Jo. Jòn Sveinbjørn Jònsson(1955-2008) skrev og en av favorittdamene, Annie Goetzinger, tegnet Tapt Fremtid som kom på norsk i 1992. Det var politisk korrekt, informativt, velmenende og så hårreisende dårlig at jeg den dag i dag blir forbanna når jeg tenker på det. Dette sier jeg fordi jeg sommeren 1989 foretok flere turer til infeksjonsavdelingen på Haukeland sykehus og så var det plutselig ingen der å besøke lenger. Året er 1996 og jeg på mitt mest tegneseriemaniske. Jeg kjøper mellom 50-70 amerikanske titler i måneden, samtidig som jeg kjøper alt av interesse av det som kommer på norsk og foretar jevnlige besøk til Løvås Bruktbu. Dette året kom Vertigo ut med kortvarige serien Vertigo Verite(sannhet). Dette var one shots eller miniserier som var helt forskjellige fra de seriene Vertigo hadde gitt ut tidligere. Ingen horror eller fantasy, men bare den virkelige utgaven av dette. Det var Peter Kuper`s The System, Peter Milligan/Duncan Fegredo med Girl, Hell Eternal(98) av Jamie Delano og Sean Phillips og unntaket som bekreftet regelen Terry LaBan/Ilya og The Unseen Hand. Alle disse kjøpte jeg, men det var en historie som virkelig skilte seg ut. Dette var Seven Miles a Second (hastigheten en må ha for å komme ut av jordens gravitasjonsfelle) av David Wojnarowicz (1954-1992) og James Romberger(The Bronx Kill sammen med Peter Milligan og den 12 hefters maxiserien 20/20 Vision, delt med tegnerne Frank Quietely, Warren Pleece og Steve Pugh og skrevet av Jamie Delano). Romberger fullførte denne serien etter Wojnarowicz døde. David Wojnarowicz er det en kan kalle en multikunstner og denne historien er selvbiografisk til det punktet hvor det nesten gjør vondt. Om problemene med å vokse opp på gatene i New York som prostituert og siden leve som åpen homofil i et så tilsynelatende puritansk heterofilt samfunn som USA. Og at ingen ting ble lettere når han ble smittet av HIV. Det som gjør historien til Wojnarowicz enda sterkere er at han ga ikke opp, men gikk opp på barrikadene og ble en av de fremste talspersonene for homofile og smittede. Helt frem til at selv han måtte gi tapt for sykdommen. Dette var den første tegneserien jeg har lest som klarte å belyse et så komplekst problem på en så overbevisende måte. Og Romberger gjør en fantastisk jobb med å formidle historien. Det er veldig lenge siden jeg leste den sist, men det er og sjelden at tegneserier gjør så sterkt inntrykk.