3. svimling eller Argumentum Ad Nauseam V

Denne gjennomgangen av Hellblazer serien blir hoppende litt frem og tilbake. Forrige innlegg sluttet med de to siste nummerne Jamie Delano skrev, nr. 40 og 84. De to første innleggene tok for seg Garth Ennis fra 41 til 61. Så velger jeg hoppe frem til 146. Da har jeg hoppet over resten av Ennis`s hefter frem til 83, de tre heftene Eddie Cambell skrev(85-88), Paul Jenkins 89-128, Garth Ennis igjen med 129-133 og Warren Ellis som skrev 134-143 og som siden trakk seg p.g.a. sensur fra forlagets side. Dette var like etter Colombinetragedien og Ellis hadde skrevet en historie som foregikk på en High School og hvor det var skytevåpen med i fortellingen. Forlaget fikk det for seg at de ikke kunne trykke historien av frykt for eventuelle negative reaksjoner og Ellis trakk seg umiddelbart fra serien, men historien er nå tilgjengelig i samlingen Vertigo Resurrected(i salg 20.10.). Det tok bare forlaget 11 år å ombestemme seg. Og har sikkert ingenting med at Ellis`s eksklusive 2 års kontrakt med Marvel snart løper ut. Darko Macan skrev 144-45 og dermed er jeg fremme ved Brian Azzarello`s debut som forfatter av Hellblazer. Garth Ennis var den som fikk meg til å lese Hellblazer, men den som i mine øyne står frem som den største Hellblazer forfatteren er Azzarello. Det første han gjør når han overtar tittelen er å forflytte Constantine til statene og sende ham ut på en road trip og hvor Constantine og vi får en guidet tur gjennom den bekmørke undersiden av The Land of the (too?) Free. Det hele starter med samlingen Hard Time(146-150). Historien begynner i et maksimum sikret fengsel og ankomsten til den nyeste fangen, John Constantine. Han er dømt til 20 års fengsel for mord, som siden viser seg å være et selvmord begått for å få ham dømt. Det er komplisert. Constantine finner seg meget godt til rette og bruker sine magusevner til å jobbe seg oppover i fangehierarkiet og den velprøvde splitt og hersk teknikken. Motsetningene i fengselet har vært store og med Constanine`s tilstedværelse topper det hele seg og et fangeopprør bryter ut. Å si at det er et opprør er en underdrivelse. Det er en dommedagskrig i litt mindre målestokk. Og her er det et poeng. Denne serien er så voldelig til tider at det gjør vondt å lese. Ikke meningsløs vold den tjener forhåpentligvis en hensikt. Den er bare skildret så realistisk og altfor grafisk. Det er ingen steder å gjemme seg når en leser denne serien. Vondt og stygt. Den som tegner dette er Richard Corben. Jeg har nevnt ham tidligere i bloggen og her har han gått bort fra den superrealistiske stilen han tidligere var kjent for. Han gjør en fantastisk jobb, selv om jeg ikke helt skjønner hvordan han klarte å tegne all denne elendigheten. Når dette miniatyrhelvete på jord har roet seg litt har Constantine en lengre samtale med FBI spesialagent Frank Turro. En audiens hvor tronen er den elektriske stolen. Constantine blir frifunnet for mordet og sluppet ut. Da er det jakten på svarene hvorfor og reisen starter for alvor. Og Azzarello har ennå bare vist oss et vagt omriss av det han har tenkt å fortelle videre.