Etterpåklokskap sies å være den eneste eksakte vitenskap og jeg har brukt mye tid på den type forskning. Grunnen til at jeg nevner det er at serien, et enkelt hefte, jeg hadde tenkt å nevne utspiller seg og kom ut første gang tidlig på 80-tallet. Den har selvbiografiske elementer og kan sies å være et veldig tidstypisk dokument. Det var det med dette tiåret at alt var så mye enklere og så sinnsykt mye mer komplisert enn det er i dag. Alt var svart og hvitt og atombombetrusselen hang over oss som et Damoklessverd. Nå er man mer oppmerksom på alle disse forbaskede nyansene og verdens ende er utsatt til slutten av hundreåret. 
Hovedpersonen er en sint ung mann, og vi var ofte sinte på denne tiden, med et eksemplar av J D Salinger`s Catcher in the Rye og på vei til en åpning av en skole ved Only the Grocer`s Daughter. Vi befinner oss i Storbritannia og hvor Margaret Thatcher er i ferd med å nå sin politiske senit. Raseringen av det britiske samfunnet er nesten fullført og vår helt er en av utallige arbeidsløse. Tydelig inspirert av bokens negative innflytelse forbereder han seg på å myrde landets ubestridte lederskikkelse. Forut for selve handlingen skriver han neurotic boy outsider i pannen og strider til verket. Denne serien skapte i ettertid en politisk storm med sin ide om å drepe Thatcher.
Tittelen var St Swithin`s Day, skrevet av Grant Morrison og tegnet av den uforlignelige Paul Grist. Først utgitt i Trident Comics antologi Trident 1-4 i 1989-90, senere i samlet utgave på samme forlag og mitt eksemplar kom på det lille Oni Press en gang på midten av 90-tallet. Oni er kanskje ikke så små siden de har hatt en smule suksess med utgivelsen av Bryan Lee O`Malley`s Scott Pilgrim serie. St Swithin var for øvrig en anglo-saksisk biskop av Winchester på 800-tallet og dagen feires hvert år den 15.07. Det er en enkel fortelling og nydelig tegnet i svarthvitt av Paul Grist. Det eneste jeg sitter igjen og undrer meg over er hvorfor vi så behovet for å være så gledesløse. 
2 kommentarer:
En pussig ting med St.Swithin's day er at den britiske utgaven er i farger mens den amerikanske er i sort/hvitt. Det pleier jo være amerikanerne som absolutt må fargelegge ting som egentlig er laget i sort/hvitt (både tegneserier og filmer). Jeg går ut fra at den opprinnelige publiseringen i Trident var i sort/hvitt, men det var kanskje mer ut fra økonomiske enn kunstneriske grunner. Jeg kjøpte Tridents samlede utgave når den kom og det slo meg aldri at den egentlig skulle ha vært i sort/hvitt. Jeg husker jeg stusset når opptrykket kom og måtte hjem og sjekke om ikke min utgave var i farger.
For øvrig var det først når opptrykket kom at jeg fant ut at serien var tegnet av Paul Grist som jeg i mellomtiden hadde lært å kjenne som skaperen av Kane.
For øvrig kan serien anbefales, men den var kanskje best når den opprinnelig kom ut, særlig for oss som ikke er unge lenger.
Snakk for deg selv. Jeg føler meg ikke en dag eldre enn de 16364 +/- dagene jeg såvidt har fått med meg. Det at St Swithun Day var best når den kom har du helt rett i, men når jeg skrev om den nå og husket de årene med surmuling og depressiv posering var det en aldri så liten vekker.
Legg inn en kommentar