En dag i midten av juli for snart 30 tretti år siden går jeg nedover Karl Johans gate. Jeg er på ferie, har pengene det har tatt et helt år å spare og følelsen av å ha kun timer til å få brukt dem opp(noe jeg for øvrig klarte). I det jeg passerer en platebutikk ser jeg at de har Lp`er på tilbud stående utenfor. Prisen tror jeg var 19,50 pr. Lp og en av grunnene var at solsteken hadde gjort dem enda bedre egnet som frisbeer. De tre albumene jeg med sikkerhet husker å ha kjøpt var Genesis : Duke, Roxy Music : Avalon og Yes : Tormato. Mye eldre, en anelse mindre uvitende og med forhåpentligvis litt bedre smak er dette tre plater jeg allikevel ennå lytter til jevnlig og har da også gått til innkjøp av cd utgaven av alle tre. 
Grunnen til at jeg røper slike pinligheter er at siden forrige innlegget handlet om Chris Foss og hans teknologiske visjoner, tenkte jeg at skulle nevne en annen tegner som alltid har imponert meg. Så imponert var jeg av hans bilder at jeg forsøkte å gå til innkjøp av min første kunstbok i en alder av 16. Dette mens jeg var bokhandlermedhjelperassistentassistent og lenge før internettet. Det tok to!! år å få tak i Views fra forlaget, men den var verdt det. Tegneren er også den rake motsetningen til Foss med sine myke og avrundede linjer, fantastiske livsformer og den nesten visjonære presentasjonen av sine mytiske landskap. Det de har til felles er at de begge er britiske, nesten jevngamle og at stilen til begge er umiskjennelig. 
Han har designet logoen til bandet Yes, har tegnet så godt som alle coverne til guilty pleasure ”Heat of the Moment(82)” bandet Asia(jeg kjøpte de to første albumene) og noen av coverne til Uriah Heep`s mest kjente plater(Magician`s Birthday og Demons and Wizards). Andre band er Black Sabbath ”kloningene” Budgie, Badger, Greenslade, Atomic Rooster og Gentle Giant. Ingen av disse bandene huskes vel av så mange under 35-40 år. 
Allikevel er det vel med omslagene til Yes sine utgivelser at han har fått mest oppmerksomhet. Noe han rettmessig har fortjent. Yes albumet Scenes From Topographic Oceans(73) regnes som en av tidenes mest pretensiøse plater, med rette, og allikevel finnes det knapt en utgivelse med mer fantastisk illustrert innpakning. Ikke like pretensiøst er det triple livealbumet fra samme år, Yessongs, hvor en kan si det samme. Tormato var selvfølgelig en av de få utgivelsene på 70-tallet han ikke hadde laget. 
Roger Dean(46) har i i løpet av disse snart tre tiårene siden jeg først så et cover han hadde laget aldri sluttet å overraske og overvelde meg. Jeg skal ikke si at det han lager er stor kunst og at han fortjener en sentral plass når vår kunsthistorie skal endelig bestemmes en gang i fremtiden. For min del kan de kalle han fiduskunstner, eller noe enda styggere, jeg har bare ikke energi nok til å bry meg. For min del har han vært en kilde til enestående kunstneriske opplevelser og helt annerledes sådanne jeg aldri ville vært foruten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar