Det er en historie om første gang Stan Lee treffer Hugo Pratt en gang på 70 og/eller tidlig 80-tall. Lee er mektig imponert etter å ha lest Pratts serier og tilbyr ham jobb hos Marvel. Han tilbyr ham(jeg husker ikke riktig beløp) rundt 100 dollar for hver ferdig side. Dette var langt enn hva de andre tegnerne hos Marvel fikk betalt på denne tiden. Pratt takker for tilbudet og kommer med et mottilbud når han spør om ikke Lee har lyst å begynne å jobbe for ham og bli betalt det femdoble. Lee takket dessverre nei. 
Hvis det var noen grunn til å nevne denne historien så må det være at Pratt i stor grad brukte assistenter. Noe de som har lest albumet Tango med Corto Maltese kan bekrefte. Her har han assistenter som tegner alle tekniske innretninger og Corto har aldri kjørt så mye bil i et album.
Et annet sted en kan se at assistentene har vært flittige er i første album i serien Ørkenens Skorpioner. Dette kom i 1977 og handler fra krigen i Nord og Øst Afrika. Krigen i Øst Afrika var nok et eksempel på Italia ikke helt husket at de var romernes etterkommere. I løpet av noen få uker i 1941 tok 70 000 britiske soldater 450 000 italienske ”soldater” til fange i det østlige Afrika. Albumet er i svarthvitt og handler om kommandostyrken The Long Desert Range Group. Hvis oppgave var å operere bak fiendens linjer. Hovedpersonen er polakken Koinsky som sammen med en multinasjonal gruppe utgjør denne styrken. Under en togtur tar de på seg å beskytte en ung jødisk kvinne og hun blir allikevel drept. Dette skyldes at det muligens er en forræder i gruppen. Dette albumet er en nokså rett frem fortelling fra 2. verdenskrig og en del av krigen de færreste kjenner til og umiskjennelig Hugo Pratt. 
Neste album, Et lite fort i Dankalia, kom i 1982 og her har Pratt kommet til det samme området hvor han lot Corto Maltese og Cush reise gjennom 20 år tidligere. Koinsky er en del av den fremrykkingen nevnt ovenfor og sitter i et fly som ender opp med å styrte i denne ødemarken. Han kommer da til dette fortet nevnt i tittelen og den italienske og operaelskende kommandanten her har rukket å bli i overkant eksentrisk. Sammen med de fargede soldatene som også er langt hjemmefra, fortets eneste kvinne og den britiske fremrykkingen blir dette en tragedie verdig sin egen opera. 
I tredje album, Konversasion over en Dry Martini(84), følger vi Koinsky på ferden videre og Pratt lar ham bli mer og mer lik Corto Maltese. Han skifter også til farger, noe jeg aldri har syntes kler tegningene hans. Uten å komme inn på historien har også denne mange flere likhetstrekk med hans mest kjente karakter enn tidligere. Så det en ender opp med er en historie som gjerne kunne hatt en sjømann i hovedrollen. Hadde det ikke vært for at denne ble meldt savnet under den spanske borgerkrigen fem år tidligere. Det kom et fjerde album på fransk, Brise de mer, i 1994. (og to etter Pratts død tegnet av andre). Året før dette kom Koïnsky raconte... deux ou trois choses que je sais d'eux som plasserer seg litt utenfor serien. Og dette var en altfor rask gjennomgang av en av mesterens serier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar