How soon is now (t.A.T.u. versjonen)

Jeg nevnte i forrige innlegg at 80-tallet var et i tiår hvor svart og hvitt var meget sterkt til stede. Ikke som med Yin og Yang i perfekt balanse, men som to rake motsetninger. For min del var det slik at jeg tilbrakte litt over halve tiåret med å være sint og med en meget mørk livsanskuelse. Så skiftet det hele og resten ble en mer og mer krampaktig festlighet. For så å ende i de siste månedene i 1989 hvor det hele imploderte grundigere enn jeg kunne ha gjort det selv. Det eneste jeg har lært av dette, mens jeg krøket meg videre for å bli ennå eldre, er at jeg ikke har blitt mer optimistisk.
Desember 1979, den siste måneden i et tiår preget av den totale mangel på smak(med visse unntak), og Atlantic Forlag gir ut årets siste Edderkoppen, nr. 12(64 sider). I dette nummeret trykkes den første historien med The Punisher. Opprinnelig utgitt i The Amazing Spider-Man nr. 129, 1978. Året før kom den andre historien med ham i Atlantic Spesial nr. 6. Begge tegnet av den dypt savnede Ross Andru(1927-93). Sammen med John Romita Sr og forfatteren Gerry Conway skapte de The Punisher. Jeg må få lov å si at The Punisher var en av de mest fjollete heltene Marvel har kommet opp med, den dummeste må være Speedball(blanding av heroin og kokain tatt med sprøyte), der han sprang rundt og jaktet på skurker og skjøt dem med nådekuler. Allikevel er The Punisher noe jeg forbinder med 80-tallet. Forhistorien er som følger : Frank Castle er tidligere Vietnam veteran og nå politimann. Han tar med seg kone og barn på piknik i parken og der går familien hen og blir drept i et oppgjør mellom rivaliserende narkobander. For å lette på sorgen ikler han seg et svart kroppskondom med et kledelig dødningehode og et arsenal stort nok til å bevæpne de islandske forsvarsstyrkene. Og siden skal det hele dreie seg om hevn og straff. Det har vel aldri vært noen stor tvil om hans mentale helse. Så var det 80-årene og det at en av de virkelig store amerikanske tegneserieskaperne er i ferd med å vise verden hvor dyktig han er. Frank Miller griper tak i The Punisher og gjør han mørkere og til den usympatiske massemorderen han har vært frem til i dag. Noe som gjør han mer troverdig og som Miller gjentok med Batman senere ut i tiåret. En av hans mer uforglemmelige historier er i Spider-Man hvor Dr. Octupus prøver å drepe 5 millioner New Yorkere ved å forgifte trykksverten til The Daily Bugle. Og det at han blir en nesten fast bifigur i Daredevil, mens Miller skriver denne, gjør at han får sine egne serier. Først kommer The Punisher i 1987, Punisher War Journal 1988 og den beste av dem, bl.a. p.g.a. av John Romita Jr`s tegninger, Punisher War Zone i 1992. Mye av dette har vært utgitt i Magnum, litt i X-9 Spesial og i norske Punisher 1991-95. Så følger mye joss og en er fremme ved år 2000. Da skriver Garth Ennis og Steve Dillon tegner en 12 hefters maxiserie. Ennis mørke humor, en mer ”realistisk” setting, et voksnere publikum og Ennis` hang til ekstrem gladvold gjør at The Punisher igjen blir populær. Så populær at i løpet av de 6 siste årene har det kommet 2 filmer. Først kom The Punisher i 2004 med Thomas Jane i tittelrollen og en John Travolta som er nesten like dårlig som i Battlefield Earth. Punisher: War Zone med Ray Stevenson kom i 2008 og var ikke så aller verst. Allerede i 1989 kom den første og her var det en av Sveriges viktigste eksportartikler, Dolph Lundgren, som var The Punisher. Denne har jeg sett, men nesten fortrengt. Og det var det og Ennis sin Punisher er rimelig morsom.