Unntaket-Regelen

Oscar Zarate(1942) er en argentinsk serieskaper bosatt i Storbritannia. I de siste årene har han vært opptatt med å illustrere bøker med titler som (Introducing) Freud, Macchiavelli eller Lenin for nybegynnere. Disse er sikkert meget lærerike, men ikke spesielt spennende som tegneserier. Zarate er vel ikke den serieskaperen de fleste har hørt veldig mye om. Tingen er at med sin spesielle tegnestil er han nok et eksempel på at Argentina må være et av de landene som produserer flest spennende serieskapere og da i særdeleshet tegnere. Jeg skal ikke begynne å liste opp alle her, men konsentrere meg om ovenfornevnte. I samlingen min er det tre serier tegnet av Zarate. Den første følger en BBC radioteater dramatisering av William Shakespeare`s skuespill Othello. De fire kassettene kommer i en LP stor boks og med er også tegneserieversjonen av skuespillet. Denne er tegnet av Zarate og den kan vel beskrives som grei nok. Mest fordi kultur jo er kjedelig. En kan i hvertfall sette pris på den særegne måten å illustrere på. Denne var på utlån i biblioteket inntil moderniseringens flodbølge flommet over oss og alt som ikke var cd, dvd, digibok eller mp3 ble kassert. Den andre serien er A Small Killing skrevet av Alan Moore. Denne kom første gangen i 1991 og er vel det Zarate har gjort som har hatt et størst tegneserieinteressert publikum. A Small Killing var Alan Moore`s forsøk på å skrive et psykologisk drama i albumformat. Jeg har aldri skjønt det faktum at denne historien endte opp med å få gode kritikker. Det som kanskje har vært en trend i denne bloggen, Alan Moore skulle vært gud, stemmer definitivt ikke her. Kort oppsummert : Pretensiøst vås!! Zarate derimot gjør en kjempejobb når en ser på hva han hadde å jobbe med i utgangspunktet. Den siste serien er en antologi med noen av de ypperste serieskaperne i Storbritannia rundt 1996 og har tittelen It`s Dark in London. Ikke alle like kjente, men jeg ble litt overrasket når jeg så på innholdsfortegnelsen og at jeg hadde skrevet om flere i bloggen som var helt ukjente for meg når jeg leste serien første gang. Woodrow Phoenix, Carol Swain og Ilya(bare nevnt som tegner av Terry LaBan`s The Unseen Hand). Denne antologien har noen virkelig tungvekter bidragsytere. Neil Gaiman, Dave McKean, Warren Pleece og Melinda Gebbie. Sistnevntes ektemann er Alan Moore og han bidrar med det som må være ment som unnskyldningen til Zarate for deres forrige begredelige utgivelse. I Keep Coming Back må være en av de nifseste historiene jeg har lest. Det eneste en blir vist er bilder inne i og rundt en pub i London`s Whitechapel. Og en fortellerstemme som til slutt annonserer at han vil alltid vende tilbake. Når en da tenker på hvilken, til da, 10 hefters serie Moore fullførte samme år blir det lettere å ane hvem det er snakk om. Zarate gjør en fantastisk jobb med denne historien og klarer ved hjelp av sine illustrasjoner og gjøre det hverdagslige virkelig skremmende. Denne historien finner en også i samlingen Alan Moore`s Yuggoth Cultures. Resten av antologien varierer mellom det bra og likegyldige. Nå var det også slik at Zarate var ansvarlig redaktør for denne antologien. Og da hadde jeg ikke lest noe mer av Oscar Zarate.