tirsdag 5. oktober 2010

Det kunde ha varit värre. Jag har faktiskt haft tur. Om man jämför...

I 1985 kom Lasse Hallströms film Mitt liv som hund og hvor hovedpersonen, Ingemar, trøstet seg med at noen hadde det tross alt verre enn ham. Denne noen var hunden Laika alene i bane rundt jorden. Nick Abadzis må òg ha tenkt en del på denne hendelsen. Dette fordi han i 2007 kom med den grafiske romanen Laika og som i år kom på norsk. Jeg har først begynt å lese den nå og det som er det pussige er at ikke mindre enn to av kollegaene mine har anbefalt den på det varmeste. Det pleier da å være tvert i motsatt. Nick Abadzis(født 1965) er for mange sikkert et helt ukjent navn, men han er utgitt på norsk tidligere. I 1995 skrev han den underholdende og litt annerledes firehefters miniserien Millennium Fever for Vertigo og den meget talentfulle Duncan Fegredo tegnet. Denne kom på norsk i 2000 som nr. 17 i Bladkompaniets Inferno serie. Abadzis ble tilbake i 1987 den yngste redaktøren hos Marvel Comics underbruk Marvel UK. Siden har han skrevet og tegnet en rekke forskjellige serier og grafiske romaner. For eksempel de fire i serien The Pleebus Planet Books og de grafiske romanene The Dangerous Planet(1999) og Pyramid of Doom(2000). Disse siste seriene jeg nå har nevnt er fullstendig ukjente for meg. Han har også skrevet en del for 2000 AD. Nå er det en ting med Laika. Jeg har ikke kommet lenger enn halvveis i den. Da er det kanskje litt tidlig å skrive om hele historien, men jeg er litt usikker på om jeg kommer til å lese den ferdig. Ikke fordi jeg kan komme opp med noe spesielt negativt å si om den, snarere er det en langt over middels serie. Noe som taler for kvaliteten er at den kom gjennom nåløyet og ble oversatt til norsk. Det er bare det at den engasjerer meg ikke. Abadzis har har valgt seg noen hovedpersoner og forteller deres historie samtidig som han forteller om det som ble Sovjetunionens og Nikita Khrutsjovs største triumf. Fra begynnelsen når en møter den nylig frigitte Stalagfangen på vei gjennom en snøstorm midtvinters i 1939, til fødselen av hun som senere får navnet Laika og lenger ut i historien den nærmest telepatiske hundepasseren Yelena. Stalagfangen, Sergey Korolyov, har 17 år senere blitt sjefsingeniør for den sovjetiske storsatsingen Sputnik 2 og etter et ungt og hardt levd liv ender Laika opp i dette romfartsprogrammet som en av de mulige fremtidige kosmonautene. De andre innvendingene jeg har mot serien er at jeg liker ikke tegneren Abadzis. Han er sikkert kjempedyktig, men jeg synes han tegner tilnærmede karikerte mennesker. Formatet på serien er knøttlite og noen av bildene er så små at jeg vurderer å finne frem brillene mine igjen. Også synes jeg at fortellingen går fra det faktisk historiske til det altfor sukkersøte. Bare for å vise hvor feil jeg tar har Laika bare mottatt gode kritikker. Den vant en Eisner Award for Best Publication for Teens i 2008. Og da kan en vel egentlig konkludere med at jeg er blitt for gammel.

2 kommentarer:

Jo sa...

Jeg kjøpte tilfeldigvis (dvs. at den var på tilbud et eller annet sted) Laika på engelsk for et par år siden. Jeg leste den ferdig, men satt vel igjen med mye av den samme følelsen som du beskriver. Det er ikke dårlig, men jeg ser ikke helt hva Abadzis vil med historien.

Jeg ble svært overrasket når jeg fikk vite at denne serien hadde blitt valgt ut for utgivelse på norsk; det fins mange serier jeg heller ville ha satset på. Men det kan hende forlaget regner med at en historie folk kjenner til, men egentlig ikke kjenner, er lettere å selge inn til folk som vanligvis ikke leser serier. På den annen side kan jo utmerkelsene serien har fått og anbefalingene fra dine kolleger tyde på at det er noe jeg (og du?) ikke ser. Kanskje vi rett og slett ikke er i målgruppen, hvem nå det måtte være?

l.g. sa...

Jeg har ikke peiling på hva konsulentene hos Cappelen-Damm tenkte på. Det som er gjennomgangstemaet her på huset er at den egner seg ypperlig for unger i begynnelsen av tenårene. Allikevel er det vel andre og bedre serier som egner seg bedre for disse ?