Det tidligere "House of Ideas" og meg (1)

Mitt forhold til Marvel Comics har ikke vært tilnærmet likt det jeg har hatt for DC Comics. Nå er det ikke mulig å konkludere med annet enn at DC har hatt de mest interessante utgivelsene de siste tretti årene og før det var det DC jeg startet å lese. Marvel`s historie i Norge begynner i 1968 og det stavangerske forlaget Se-bladene. I perioden 1968 til 1970 ga de ut 8 nr. av Edderkoppen/Spider-Man og Kolossen/Hulk, 10 nr. av Fantastiske Fire/Fantastic Four og 23 nr. av Demonen. Av disse har jeg selv bare Edderkoppen nr. 2 1968.

Joy in repetiton (og ikke helt hva Prince hadde å si med sin sang , med samme tittel, på albumet Graffiti Bridge....)

En av de verste spenningsromanene jeg har vært ute for er Dan Brown`s Da Vinci-koden. Det fant jeg ut etter å lest hele 30 sider av denne boken (det samme skjedde etter å ha lest tilsvarende antall sider i bok 1 i Robert Jordan`s Wheel of Time serie, skjønt når det kommer til fantasy er Terry Brooks Shannara-serie hakket verre). Jeg har jo også sett filmatiseringen. En av tre av Tom Hanks verste rolleprestasjoner. De to andre: Engler og Demoner og Inferno. Når en ser bort fra hvilken selvskrytende, rørende amatør Brown er gjør det godt å vite at andre kan hvor han feiler.

Når en nærmest har bestemt seg for ikke å bli positivt overrasket og det allikevel skjer

Siden jeg nå først har nevnt tv-serier basert på tegneserier og da spesielt utgitt på Vertigo, er det jo ytterligere to. Disse er iZombie (Chris Roberson/Mike Allred), som jeg ikke skal skrive om nå, og Lucifer. Denne versjonen av lysbringeren dukker første gang opp i Sandman nummer fire, A Hope in Hell, og finner sin endelige form i første del av samlingen Season of Mists. Hvor Morpheus er behjelpelig med å skjære av vingene hans. Og hvor han overlater jobben med å holde helvete åpent til alle tider til andre. En kort periode som strandboms og så settes kursen til Los Angeles. Her åpner han nattklubben Lux. Det er her tv-serien starter.

You can`t always get what you want (men Trump som amerikansk president det fikk vi)

Nå har også jeg sett første sesong med Preacher. En tv-serie jeg egentlig ikke hadde alt for høye forventninger til og hvor disse mer eller mindre ble innfridd. Hvor de har latt Jesse Custer bli en tvilende troende, Tulip (spilt av Ruth Negga som hadde rollen som Raina i Agents of S.H.I.E.L.D.) har blitt en nøtteskrike av dimensjoner og Cassidy har fått lov til å beholde litt av den sjarmen han har i tegneserien. Det virker i det hele tatt som manusforfatterne har beholdt navnene på karakterene og ørlite av handlingen og så vært kreative på egenhånd. Slik sett hadde serien vært severdig hvis den ikke hadde skrytt på seg en forbindelse til Garth Ennis/Steve Dillon`s Preacher.

Alternativ historie

Prins Edward måtte vente i 60 år, prins Charles har ventet i 67 og vår egen Haakon Magnus i bare 43 år, for å bli konge og han ble da også til slutt Edward VII. Tittelen som konge han og de to andre ble født til å bekle. Edward`s regjeringstid ble bare ni år og det er året han virkelig døde, i 1910, hvor handlingen i Dan Abnett og I.N.J. Culbard`s The New Deadwardians utspiller seg. Men litt ulikt hvordan det fortonte seg for 106 år siden.

Vi som kunne ha elsket amerika

Siden jeg har fulgt med på det amerikanske presidentvalget alt for lenge og blitt gitt muligheten til å se hva de har å velge mellom. Det moderat forferdelige og denne kvintessensen av menneskelig lavmål slår det meg at tiden kunne vært inne å minne om at dette landet har fostret bedre utgaver enn disse presidentkandidatene. For å gjøre det blir det å trekke frem tegneseriebiografier om tre av dem.

Hva jeg trodde var en selvhjelpsbok

Neil Gaiman har ikke skrevet mange tegneserier de siste årene (forhåpentligvis skriver han nå avslutningen på Miracleman) og har heller satset på en ordentlig forfatterkarriere. Hvor han har hatt stor suksess med bøkene han har utgitt og de av dem som siden er blitt til film og tv-serier. P Craig Russell har også adaptert Gaiman`s bøker til tegneserier, Sandman: Dream Hunters, Coraline og The Graveyard Book, og nå er det de brasilianske tvillingbrødrene Fabio Moon og Gabriel Ba som har tatt for seg novellen How to talk to girls at parties hentet fra novellesamlingen Fragile Things (2006).

Fra en født diktators dagbok (skrevet med påholden penn)

Noe kan ikke sies for ofte. Et av disse er at Image Comics har en uhorvelig mengde spennende utgivelser. Så mange er det etter hvert at det blir vanskelig å holde følge med alt det nye som kommer ut. En jeg har fått med meg er Invisible Republic. Denne samlingen kom vitterlig i fjor, men det viser jo igjen hvor vanskelig det blir å være a jour. Denne serien er skrevet og tegnet av ekteparet Corinna Bechko og Gabriel Hardman.

Nok et eksempel på en tegneserie en må lese

I dag har det vært en rolig dag på jobb og dermed ble det tid til å lese seg gjennom de bloggene jeg leser regelmessig. Hos comics worth reading hadde en lagt ut årets vinnere av Ignatz-prisen, Ignatz er den av de tre store tegneserieprisene med spesielt fokus på utgivelser ikke utgitt av de store forlagene, og prisen for Outstanding Artist var for andre gang gitt Tillie Walden. Et helt ukjent navn for meg og for moro skyld søkte på navnet i bibliotekbasen og frem dukket den usannsynlig glimrende «I love this part».

Som strengt tatt ikke er en tegneserie siden definisjonen på en tegneserie er to bilder per side og denne har maks et. Så var det om det i det hele tatt spiller noen rolle. Selvfølgelig ikke!! Dette er en av de mest vellykkede seriene jeg har lest på veldig, veldig lenge. Hvor vi blir fortalt historien om venninnene Elisabeth og Rae. To jenter i begynnelsen av tenårene som deler interesser for film og musikk og som også opplever den første forelskelsen sammen. Og hva som inntreffer når denne tar slutt.

Det hele er så vart og vakkert fortalt. I love this part tar en noen håndfuller minutter å lese, men inntrykkene blir sittende fast lenge. Og en kan ikke annet enn å la seg imponere av tegningene. Spesielt når en får vite at Tillie Walden bare er tyve år.

Filmer som har gitt tegneserier et dårlig rykte

Når en skal vurdere om en film er dårlig eller ei er det vel en rekke ting en må vurdere. For min del ignorerer jeg dette fullstendig og synser dermed i vei. Og en ting må sies om filmer basert på tegneserier og det er at de sjelden er særlig bra. Dette blir dermed  et utvalg av de grelleste eksemplene jeg har vært så uheldig å se (og kjøpe på DVD). Det finnes de som er dårligere, men de har livsvilje nok til å se (Howard the Duck, Swamp Thing, 1994 filmatiseringen av Fantastic Four osv).

Hva jeg har lest og ikke skrevet om

Livet er det som skjer mens en er opptatt med noe annet var det en eller annen som i sin tid sa. Nå skyldes ikke manglende innlegg her det at jeg har vært opptatt. Snarere tvert i mot. Virre rundt uten formål og mening har vært prioritert. For så til slutt ende opp foran boksen som ynder å kvele et hvert tilløp til initiativ eller kreativ tenkning. Hvis en da føler for å legge skylden på noe annet enn seg selv. Men så ble det da litt tid til overs for å lese noen serier.

Fra tegneserie til film: 15 anbefalinger

Jeg lider av mange plager. En av dem er at jeg samler. Ikke på alt, men blant annet på film. Noe jeg inntil for noen år siden hadde sverget aldri skulle skje, men så var det dette med viljestyrke og prinsippfasthet. For å gjøre vondt verre samler jeg dessuten på filmer basert på tegneserier. Så mye unødvendig smerte dette har medført. Nå er det jo slik at ikke alle disse filmene skulle fort glemmes og jeg har derfor satt sammen en liste over femten som faktisk holder en ok standard. Og så fem grelle eksempler på hvor dårlig en film kan bli.

I`m a poor lonesome cowboy a long way from the Shaolin temple

Det finnes tegneserier hvor tegningene drukner i tekst og med det nesten umuliggjør en hver glede ved å lese dem. En av de som var et skrekkeksempel på akkurat dette på 80-tallet var amerikanske Don McGregor. Sammen med Paul Gulacy skapte han allikevel i 1978 Sabre, en av de første amerikanske grafiske romanene, og siden har han blant annet briljert med Detectives Inc. (Marshall Rogers og Gene Colan) og Natahaniel Dusk I og II  (igjen Gene Colan). Og han hørte sjelden på de som sa: Du skal ikke bedrive ord! Nå var det ikke McGregor som var den dette innlegget skulle handle om, men en som skaper serier uten at de belemret med for mye tekst. Denne noen er amerikanske Geof Darrow.

Feriemoro (1)

En av de tingene en bestemmer seg for å gjøre, når en har mer enn tre dager sammenhengende fri, er å bla seg gjennom det en har av Tempo-blader. I perioden 1966 til 1979 kom det i alt 674 hefter i denne serien og selv har jeg ikke hele serien komplett. Men takket være bruktbuer rundt forbi, da i særdeleshet Løvås i Pedersgata, har jeg fått tak i en meter, sånn cirka. Og så har jeg brukt litt mindre enn to uker på å gjense seriene trykket der.

SOMMERFERIE

Tilbake i uke 30

Festningen Filip II August lot bygge

Det har blitt nevnt tidligere i bloggen, men er verdt å gjenta. Jiro Taniguchi er en av de fremste nålevende tegneserieskaperne. Han er nå aktuell med The Guardians of the Louvre. Dette er det niende albumet i serien Louvre Editions, gitt ut på amerikanske NBM. Og som nesten alt annet av Taniguchi er det nesten ubeskrivelig vakkert.

"Kjærlighetens" pris

Chester Brown har lenge vært en serieskaper, innenfor det en kan kalle alternative serier, som har skapt oppmerksomhet. Med serier som Yummy Fur, Ed the happy clown, Louis Riel, The Playboy, I don`t like you og Paying for it. I sistnevnte forteller han hvordan han som skilt fant det mye enklere og mindre problematisk å kjøpe sex enn å finne en partner som ikke tar betalt. Det hele endte med at han giftet seg med sin favorittprostituerte. Om det kan regnes som en lykkelig slutt får andre avgjøre. Nå er han her med boken Mary wept over the feet of Jesus og hvor hovedfokuset er på prostitusjon i bibelen.

War, huh, yeah What is it good for (2)

Med premieren på tv-serien Preacher (22.05.) blir det igjen ny blest om den serien Garth Ennis huskes best for. Det har i grunnen vært mer stille rundt Ennis siden serien endte i 2000. Han har skrevet en rekke serier uten at disse har hatt den helt store kommersielle suksessen. Nærmest har vel seriene Punisher og The Boys kommet med sin gladvold over hele linja. Selv har jeg vel gått litt i metning når det kommer til dette (skjønt det var mange rasende festlige situasjoner beskrevet i hans utgave av The Punisher). Men nå var det ikke disse seriene innlegget skulle handle om, snarere War Stories volume 3.

Ville vesten er nesten som før? (2)

Det en må kunne si om denne serien er at den er annerledes. Og det på en på en måte som bare er positivt. En av de tingene som gjør den nettopp dette er at både forfatter og tegner ikke er menn. Kelly Sue Deconnick og Emma Rios har med Pretty Deadly skapt en fortelling fra det ville vesten jeg ikke har sett maken til tidligere. Også er det enda en ny serie fra Image Comics.

Ville vesten er nesten som før?

Jeg nevnte like nedenunder her hvor mye bra det kommer fra Image Comics. Og en av disse seriene er Jay Faerber og Scott Godlewski`s Copperhead. Dette er definitivt det en kan kalle en space western. Hvor alle klisjeene er tilstede og ingenting ligner noe en har sett før.

Vel, helt uten oppfordringer. En liste!

Denne listen består i stor grad av titler Image Comics og Avatar. De fire første er nok en bekreftelse på hvor mange virkelig gode titler Image gir ut. Copperhead og Pretty Deadly skal jeg komme tilbake til og Paper Girls er Vaughan`s forsøk på å lage en serie for en yngre del av det annet kjønn.

Bare nok en anbefaling

Av en eller annen grunn har jeg sluttet å lese kriminalromaner. Vet ikke helt hvorfor, men det blir bare ikke til at jeg setter meg ned med Nesbø eller noen av disse andre populære som strevsomt forsøker å unngå og plagiere de som kom før dem. Allikevel ser jeg en hel rekke kriminalfilmer (på dvd eller TV siden jeg sluttet å gå på kino etter at jeg var oppe i to røykepauser pr film). For ikke å snakke om det jeg har lest av krimtegneserier. Noen av disse har vel også blitt nevnt i denne bloggen. Så var det at jeg kom på at det var på tide å nevne en antologi som ble kjøpt inn til biblioteket februar 2009. The Mammoth Book of Best Crime Comics.

The road goes ever on og noen ganger må en huske de en glemte i veikanten

Dette innlegget var egentlig ment å ta for seg Paul Pope`s serie Heavy Liquid, men så oppdaget jeg at jeg har skrevet meget mer om ham enn det jeg husket. Det jeg kan si er at Heavy Liquid var den første miniserien Pope gjorde for Vertigo. Den ble utgitt i 1999-2000 og ble etterfulgt to år senere av 100 %. Begge tegnet og skrevet av Pope og vel verdt å få med seg. Det eneste jeg har å utsette på samlingen av Heavy Liquid er at den har det styggeste coveret på en utgivelse fra Vertigo jeg noensinne har sett. Selv er det slik at jeg alltid referer til Pope som altfor ung. Selv etter at jeg fant ut at han er bare fire år yngre. Så videre til hvem dette innlegget skal dreie seg om.

Og bakom truer skogene

Image Comics ble fra starten grunnlagt av serieskapere tidligere ansatt hos Marvel Comics. Hvor de kom til den konklusjonen at politikken med «work for hire» kontrakter ga dem alt for lite økonomisk kompensasjon. Så tok disse syv serieskaperne og startet dette Image i 1992. Det at de snart var like ille som sine tidligere arbeidsgivere ga dem ingen grunn til refleksjon. Så går årene. Jim Valentino prøver å gjøre Image til et forlag for mer alternative serier, Rob Liefeld blir tvunget til å forlate Image og Jim Lee selger seg og sitt Wildstorm til DC.

Hva jeg pussig nok har lest siden sist

Nylig var det påske og jeg hadde fri og en hel haug av nye serier å lese. En av fordelene med å feire hjemmepåske. Hva er det det så jeg velger å gjøre. Jo, jeg roter gjennom bokhyllene og finner frem serier jeg ikke har lest de siste 15-20 årene. Så en digresjon: Hvordan har det seg at dystopier plutselig er blitt noe jenter/kvinner setter spesielt pris på. Med Hunger Games, Veronica Roth`s bøker og filmene basert på dem og tv-serien The 100. I gamle dager var jo denne sjangeren forbeholdt det motsatte kjønn. De tre albumseriene jeg fant frem, og som jeg har nevnt i bloggen tidligere, faller alle inn under denne kategorien. De er Claude Auclair: Simon fra floden, Michel Crespin: En sang om engang og brødrene Varennes serie om Ardeur.

Ikke helt Spy vs. Spy

Det er så mange bra tegneserier og stadig flere av dem er skrevet av Ed Brubaker. Mannen som fikk en av de lameste superheltene gjennom tidene, Captain America (skapt av Jack Kirby og Joe Simon tilbake i 1941), til å bli relevant. Som med seriene Criminal, Sleeper, Incognito, Fatale, Fade Out og Gotham Central tar sjangre og gjør dem bedre og det på en slik måte at de ikke mister noe av det som gjorde dem bra til å begynne med. Tegneren Steve Epting tegnet flere avsnitt av Brubaker`s Captain America og med Velvet har de gjenopptatt samarbeidet.

Hva mer jeg har lest siden sist (5)

Nå har det seg slik at jeg kan fortsette med disse innleggene om hva jeg har lest mer enn bare en god stund til. Det skal jeg selvfølgelig ikke. Siden av det jeg selv har kjøpt og lest så er ikke alt like spennende. Allikevel hadde jeg tenkt å bli værende med å skryte av mine nye serier en stund til.

Hva mer jeg har lest siden sist (4)

Et innlegg som delvis holder fast ved tråden spunnet fra innlegget nedenunder, men som kanskje er i ferd med å ryke. Hvor en av disse seriene (Rust) er en jeg skal komme tilbake til senere. Dette fordi den fortjener en mye bedre beskrivelse og det at det er en serie fortjent lest av mange flere.

Hva mer jeg har lest siden sist (3)

Fremtiden er et underlig sted og kan inneholde så meget. Og et sted tegneserieskapere gjerne oppsøker. Det finnes det utallige eksempler på og her er par til.

Hva mer jeg har lest siden sist (2)

Bare for å fortsette oppramsingen av hva jeg har lest siden sist så kommer altså fortsettelsen her. Denne gangen er det serier en kan låne på biblioteket.

Hva mer jeg har lest siden sist

Det har vært en stund hvor jeg ikke har vært i stand til å fatte at av-knappen på tv og dvd kan brukes mer enn en gang om dagen. Dette har igjen ført til at antallet tegneserier jeg har fått lest har skrumpet inn. Så var det en kveld forleden jeg allikevel trykket inn denne røde knappen og her er noe av det jeg har fått lest de siste to ukene. En annen medvirkende faktor kan også være at jeg har vært på salg.

Guys and "dolls"

Jeg har skrevet mye om Matt Wagner tidligere og en av grunnene til det kan være at han er mer talentfull enn gjennomsnittet. Og så er vel også definitivt tilfellet. De senere årene har Wagner jobbet mye for forlaget Dynamite Entertainment og skrevet titler som Zorro, The Green Hornet og The Shadow. Med sistnevnte kom han på ideen om å la denne møte sin egen karakter, Hunter Rose a.k.a. Grendel. Dette skjedde i 2014 i en trehefters miniserie med tittel Grendel Vs. The Shadow. Utgitt i et samarbeid mellom Dynamite og Dark Horse Comics og nå også utgitt i samlet utgave.

På vingene

Året er 1948. Staten Israel har nettopp blitt etablert og alle nabostatene har svart med å erklære krig. Inklusive Irak. Det internasjonale verdenssamfunnet har vedtatt en våpenembargo for ytterligere vanskeliggjøre situasjonen for denne nydannede staten. Det er her handlingen i Yann (Yann le Pennetier) og Andre Juillards album Mezek starter.

Tre for en

Det er tre serier fra Marvel jeg har skrevet mye om og det er Daredevil, Hawkeye og Moon Knight. Sist jeg skrev om dem var de henholdsvis skrevet av Mark Waid, Matt Fraction og Warren Ellis. Siden sist har alle fått nye forfattere og tegnere og det var vel det jeg hadde tenkt å skrive noe om. Og igjen få nevnt disse tre seriene som utgjør noe av det beste Marvel utgir for tiden.

Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (10)

Nå er jeg så gammel at jeg husker da svenskene var best i alt. De hadde IKEA, Volvo, Saab, Abba, Roxette, Bjørn Borg, og en total dominans i langrenn. Nå er det bare et tidsspørsmål før de igjen er verdensledende i sistnevnte. Da blir det slik at de masochistiske elementene ved min personlighet muliggjør innrømmelsen av at de også har vunnet nasjonskampen med Norge når det også kommer til tegneserier. Denne gang representert med Peter Bergting og hans grafiske roman Domovoi fra 2015.

Forbrukerinformasjon

Aldri har det blitt gitt ut så mange norskproduserte tegneserier som nå. Forlagene Jippi og No Comprendo har gått i spissen for det som kan sies å være en tegneserierevolusjon for alternative norske serier. Først ute var jo stripemafiaen og ingenting galt med det. Hvis noen hadde fortalt meg for 20 år siden at norske serieskapere skulle få utgitt seriene sine i innbundne bøker og selge titusenvis av eksemplarer hadde jeg sluttet helt å drikke i påvente av denne mirakuløse fremtiden. Men så var det dette med utenlandske kvalitetsserier oversatt til norsk og det er her det lille Minuskel forlag kommer inn i bildet.

Når kriminalitet har en mulighet for å lønne seg

2016 har utmerket seg på den måten at jeg har lest altfor få serier i løpet av disse snart tre ukene av det nye året. Nå kan det for eksempel skyldes at jeg har sett bortimot 20 Disney-tegnefilmer bare denne siste uken (jeg tar igjen for alt jeg gikk glipp av i oppveksten). En av de jeg har fått lest er Mark Millar og Leinil Yu`s første samling av serien Super crooks, The Heist.

Siden det var så altfor lenge siden sist....... (2)

Marvel var det første forlaget til å få rettighetene til å lage tegneserier av Star Wars. Dette blir dokumentert i Star Wars: Den originale serien. På norsk kom disse ut i perioden 1983 til 1987. Jeg kjøpte disse når de kom og det eneste som sitter igjen er hvilken urussel jobb rentegneren Danny Bulandi gjorde. Så et par eksempler på Star Wars serier utgitt etter at Marvel igjen har overtatt rettighetene. Videre har samlingen av Neil Gaiman`s The Sandmann: Overture kommet. Tegneseriekunst! Et par serier fra virkeligheten. March 1 og 2 om borgerrettighetskampen i USA og tegneseribiografien om Pablo Picasso. Garth Ennis presents Battle Classics blir for min del å bli brakt tilbake til 70-tallet hvor en leste Kampserien, Granatserien, På vingene og tyskere og japanere var bare onde. En gyllen tid hvor en fremdeles kunne se alt som svarthvitt. Og en samlet utgave av Regis Loisels praktfulle Peter Pan. Og dette er noen eksempler på hva denne listen inneholder og mer er forhåpentligvis på vei.

Siden det var så altfor lenge siden sist.......

Et nytt år og plutselig renner det inn med nye titler til biblioteket. Av de jeg har merket meg mest ved er brødrene Ba og Moons adapsjon av den brasilianske Milton Haoums roman. Videre at biblioteket endelig har noe av Druillet. Puma blues og Night and the enemy er serier jeg har lest mye om opp gjennom årene og aldri fått sjansen til å lese før nå. Ms. Marvel har fått veldig mye positiv oppmerksomhet og Turf er talk show vert Jonathan Ross`debut som serieforfatter. Biblioteket kommer ikke til å kjøpe inn hele The Complete Peanuts, men en fra hvert tiår får rekke. Alley Oop gikk en stund i gamle Serie spesial og er en serie verdt å sjekke ut. Alt i alt en god miks. Og mer er i vente!