2009 og årets siste innlegg

Snøen kom for en uke siden og jeg har allerede falt og skamslått meg, ikke mindre enn, fire ganger. Den endelige bekreftelsen på hvor gammel jeg egentlig er. Siste gangen slo jeg meg

såpass at jeg så flere stjerner enn det var på himmelen. Begrunnelsen for denne mimringen :

Hvorfor ikke ?
Året er snart slutt og jeg har endelig tatt fatt på de tre siste bøkene med Cerebus. Det er noe veldig vemodig med endelig å få lest ferdig denne serien. Nå begynte ikke jeg å lese Cerebus før rundt 1990, men det er da like fullt snart tjue år siden og noe har da endret seg på den tiden. Det har i hvertfall Dave Sim fra det første nummeret av Cerebus kom i desember 1977 og frem til nummer 300 kom i mars i 2004. Tegneserienes motstykke til Marcel Prousts romansyklus På sporet av den tapte tid og Cerebus inneholder alle av Sim`s oppturer og de fleste nedturene (den alvorligste kommer i boken Reads med sin teori om det kreative mannlige lyset og det destruktive kvinnelige mørke. Han har da også hatt minst et nervøst sammenbrudd og en skilsmisse ved siden av). Og nå gjenstår det for meg å lese om at Cerebus the Aardvark skal dø ensom og forlatt. Jeg har aldri likt avskjeder. Ikke liker jeg alle disse nye årene som, tilsynelatende, synes å komme i en endeløs rekke heller. Så for hva det er verdt : GODT NYTT ÅR !

Along came a spider-man

I Marvel Comics` Amazing Fantasy nr. 15 1962 hadde superhelten Spider-Man sin første opptreden. Skapt av det selverklærte multigeniet Stan Lee og den virkelig geniale tegneren Steve Ditko. The King of Comics, Jack Kirby, sa vel så mye som at han hadde kommet opp med ideen, men ikke hadde tid til å videreutvikle den og derfor ga den videre til Ditko. Ergo fikk han ikke credit for det heller, som så mye annet Lee påtok seg æren for. Det var for øvrig i et av de siste intervjuene Kirby ga før han døde i 1994 og han var vel en smule bitter med hensyn til hva hans del av alle de verdiene han hadde skapt var blitt. Så godt som ingenting. Etter de tre Spider-Man filmene regissert av Sam Raimi(en fjerde er visstnok i ferd med å lages, men uten Raimi) og med Toby Maguire som Peter Parker/Spider-Man har vel de fleste fått med seg hva det hele dreier seg om. Spider-Man, eller som han het på norsk fra 1968 til 1997 Edderkoppen, ble først utgitt av Se-Bladene i Stavanger i svarthvitt og hvor det kom 8 nr. i 1968. 10 år senere starter det bitte lille Atlantic Forlag i Fredrikstad å utgi Edderkoppen med hele 12 nr. i året.Det første jeg leste var nr. 7 1978 og som var et sommernummer med hele 64 sider. For meg var det som en ny verden åpnet seg innenfor superheltserie verdenen. På denne tiden var DC`s norske utgivelser langt nede kreativt sett, men det var også selvfølgelige unntak(Batman). Atlantics eneste virkelige problem var å holde orden på kronologien i historien. Ikke så merkbart det første halvannet året, men når begynnelsen på historien som ble avsluttet i 1978 dukker opp flere år senere er det noe som skurrer. Semic Forlag overtar rettighetene til Spider-Man (og de fleste andre av Marvel`s serier) og med nr. 10 1984 er Edderkoppen en del av Semics Marvel Univers utgivelser. Dette varer frem til og med nr. 12 1993 og Edderkoppen blir lagt ned. Bare for å gjenoppstå som Spider-Man i 1997 og som vel ennå utgis, om ikke annet så sporadisk. Nok en langdryg innledning bare for å komme frem til det som muligens vil vise seg å være et poeng. Fordi det jeg hadde tenkt å nevne her er en samling med Spider-Man historier gitt ut på Egmont Forlag i 2005. Utgitt i serien Alle Tiders Superhelter og med tittelen På lag med Spider-Man. Man kan ikke annet enn beundre den kollektive brainstormingen som må ligge til grunn for å komme opp med så originale titler. Alle historiene i boken er Team-Up historier, det vil si at Spider-Man i hver enkelt historie samarbeider med en eller flere superhelter. Og historiene spenner fra 1965 og frem til 1997. Den eldste historien er med Spider-Man og Doctor Strange og tegnet av den som var delaktig i å skape begge, Steve Ditko. Den som overtok etter at Ditko ga seg etter Amazing Spider-Man 38 er en annen tegneseriestorhet, Gil Kane. I denne boken har han tegnet Og så…X-Men. Denny O`Neil og Frank Miller laget sammen historien Spider-Man : Trussel eller fare ? og dette er på samme tid som Miller har startet sin egen revolusjon med Daredevil. I denne historien er The Punisher hjertelig til stede. Chris Claremont og John Byrne setter seg fore å føre Red Sonja og Spider-Man sammen uavhengig av de tusenvis av år som skiller dem ellers. Når de laget denne historien var vel Byrne og Claremont datidens største amerikanske tegneserieskapere med sin versjon av Uncanny X-Men. Av andre tegnere verdt å nevne er Ross Andru, Michael Golden(de første episodene av The Nam) og en av de virkelig store Marvel tegnerne i løpet av de siste 15 årene, John Romita Jr. Som igjen er sønn av en annen stor Spider-Man tegner nemlig, John Romita Sr. Det som er greit med denne boken er at den til tider er veldig underholdende og gir et greit utsnitt av 30 år med Spider-Man serier. Noe en kan lese når alt annet synes å bli for alvorlig.

Julepresangen jeg skulle ønsket meg 2

Selv om det er flere kvinner innenfor tegneserieindustrien, nå enn tidligere, gjør ikke det meg mindre glad når det dukker opp en ny og helt ukjent kvinnelig serieskaper. Når hun debuterer med et tegneseriealbum innenfor den fransk/belgiske tradisjonen blir det ikke verre og som om ikke det var nok er hun britisk og ennå skrekkelig ung (midten av tyveårene). Jeg har nevnt albumet før (men det var før jeg leste det) og tittelen er Britten and Brülightly. Utgitt i 2008 på forlaget Random House`s underforlag Jonathan Cape. Bryan Talbot (en av nestorene innenfor det britiske seriemiljøet og noen av hans serier er The Tale of one Bad Rat, så vidt anmeldt tidligere, og geniale Alice in Sunderland) hadde dette blant sine topp tre favoritter i 2008. Nå er det ikke bare han som har hatt masse positivt å si om dette albumet. Berry har fått gode kritikker overalt hvor albumet er utgitt. Noe hun fortjener i aller høyeste grad. Fortellingen er klassisk hardkokt krim. Hovedpersonen er den slitne private etterforskeren Fernandez Britten med tilnavnet Heartbreaker. Dette fordi ingen blir lykkeligere av å få vite det han finner ut. Partneren hans, Brülightly, må være den underligste i krimhistorien. Historien starter med at unge frøken Charlotte Maughton oppsøker Britten på kontoret og ber ham undersøke forloveden, Berni Kudos, selvmord, som hun mener må være et mord. Fra der av blir alt meget mer komplisert. Mesteparten av fortellingen blir fortalt gjennom Britten`s betraktninger og veksler mellom det litt absurd humoristiske, selve etterforskningen og det poetisk skildrende. Tegningene er i svarthvitt og minner meg om en av favorittene jeg ennå ikke har nevnt, spanske Miguelanxo Prado(av ham har biblioteket bare : Daily Delirium, Tangents og Streak of Chalk). Han er vel kjent for de fleste som en av de syv tegnerne i Neil Gaiman`s Endless Nights. For Berry`s del var sammenligningen ment som et ytterligere kompliment og ikke en nedvurdering. Når en så legger alt sammen så blir konklusjonen at dette er et av de beste nye albumene jeg har lest på flere år og at det skal bli virkelig spennende å se hva Berry gir ut neste gang. Også skulle jeg ønske at jeg hadde ønsket meg denne serien til jul. Bokhyllene ser så nakne ut uten.

Julepresangen en skulle ha ønsket seg (mest om damer og sånn) 1

Tegneserier var i altfor mange tiår en gutteting. Jenter leste til nød romantiske serier og serier basert på virkeligheten. Veldig ofte fortalt fra menns ståsted og i noen få fra kvinnens og nesten utelukkende med klare såpeoperaelementer. Et eksempel er stripeserien Brenda Starr fra 1940 og skapt av Dale Messick. Noe helt annet er Tove Janson stripeserie om Mummitrollet. Utgitt første gang på femtitallet og tegnet og skrevet av henne (fra 1954 til 1959, siden sammen med broren Lars frem til 1961 og han hadde ansvaret alene frem til stripen gikk inn 1975) og som nå har kommet med de 4 første bindene i den samlede utgaven. Det har alltid vært en del kvinnelige serieskapere opp gjennom årene, men de har veldig ofte fått den tvilsomme æren av å stå i skyggen for det overveldende flertallet av menn. I Frankrike hadde en også samme tendens, jeg fant bare ikke noen eksempler selv jeg kjente (Tenk det, Hedda !), frem til det tidlige syttitallets franske tegneserierevolusjon og hvor kvinnelige serieskapere endelig fikk den eksponeringen de var berettiget. Annie Goetzinger er et virkelig godt eksempel (Den hvide sultaninde, Ad egne veier og Pigen fra Æreslegionen m.m.). Og et ennå bedre er Claire Bretecher, som debuterte i 1963 og som sammen med to andre av Frankrikes mest markante humortegneserieskapere, Marcel Gotlib og Nikita Mandryka, startet humormagasinet L`Echo des savanes i 1972. Hennes serie De Frustrerte er vel kanskje en av de morsomste beretningene om kvinners hverdag, frustrasjoner og forhold til det annet kjønn i seriesammenheng. Det kvinnelige motstykket til Gerard Lauzier som dissekerte mannsrollen på samme tiden med bl.a. Rotteracet og En middelmådig ung mands bekjennelser(ikke fordi kvinner alltid må sammenlignes med menn, men fordi han også var virkelig morsom på denne tiden). I USA begynner kvinner endelig å få den oppmerksomheten de lenge har fortjent med sekstitallets underground serier. En har Trina Robbins (tegneseriehistoriker med kvinnelige serieskapere som spesiale og så vidt nevnt tidligere i bloggen) med egne serier og antologien Wimmens Comix. En annen som dukker opp på denne tiden er Lee Mars. Hun klarte å jobbe samtidig med både mainstream og underground serier. Hun var bidragsyter til Wimmens Comix og en av hennes egne serier var Pudge - Girl Blimp. Hos DC har hun bl.a. skrevet en rekke Batman historier og den creeepy miniserien Faultlines utgitt på Vertigo. Dette er ikke ment å være et tafatt forsøk på å skrive om kvinner i tegneserier, men snarere å kommentere det faktum at antallet kvinnelige serieskapere endelig er kommet opp på et nivå hvor tegneserier ikke lenger bare er en gutteting. Og her slutter det som var ment som innledning for innlegget over.

Julepresangen en skulle ønsket seg ?

Det kan ha vært Dark Entries skrevet av Ian Rankin, kjent for sine bøker om inspektør Rebus, og tegnet av Werther Dell`Edera, som igjen er mest kjent for å ha vært en av tegnerne av Brian Azzarello`s westernserie Loveless. Boken er den første i Vertigos splitter nye Crime serie hvor en har fått en rekke, både nye og etablerte, krimforfattere til å skrive originalhistorier, invitert en variert gruppe av tegnere og hvor seriene kommer ut i innbundet bokformat. Seriene er laget i svarthvitt og i Drak Entries er John Constantine hovedpersonen. Her blir han invitert med som deltager på Big Brother lignende reality show, men hvor deltagerne skal utsettes for frykt, snarere enn å tilfredstille kikkeren i den alminnelige tv-seeren. Selfølgelig er det noe som ikke stemmer med hele opplegget og Constanine sliter en stund med å finne ut av hva det kan være. Rankin har skrevet en skrekkelig bra historie og harselerer med hele konseptet om at dette skal være tv-underholdning. Werter Dell`Ederas tegninger kler historien utmerket. Siden jeg var forutseende nok til å kjøpe denne til meg selv til jul blir jeg ikke skuffet over hva annet nissen har med til meg.

Juleslide

Siden i dag er lille julaften, og julestemningssmogen ligger tykk, er vel dette en grei anledning til å nevne noe helt annet. Så det blir Me and the Devil Blues-The Unreal Life of Robert Johnson av Akira Hiramoto. Sandnes, drabantby som den er, har fått det for seg at den er en bluesby og har derfor en meget aktiv bluesklubb hvor en får høre det ene dvaske forsøket på å etterligne denne musikkformen etter det andre. Jeg, for min del, liker ikke blues og er deprimert så det holder med bare å bo der. Derfor er det underlig å lese denne serien om den mest myteomspunnede bluesmusikeren gjennom tidene. Tegnet og skrevet av en japaner og briljant tegnet i naturalistisk mangastil. Hele serien er samlet i to bind og er til sammen over 1000 sider (Denne Akira Hiramoto vet jeg ikke mye om, annet enn at han tidligere har hatt stor suksess i Japan med humoristiske serier). Allikevel er den så bra at senere skal jeg sette meg ned å høre på den doble cd`en som samler samtlige av Johnson`s plateinnspillinger. I USA har denne serien høstet heder og ære og i 2008 kåret The School Library Journal bøkene som to av de beste voksne skjønnlitterære bøkene brukt på High School dette året. Serien starter med begynnelsen hvor Johnson er ung landarbeider i Hazlehurst, Mississippi. Med en enda yngre og gravid kone har han et brennende ønske om å kunne spille gitar som datidens storheter som Son House og Charley Patton. Viljen er tilstede, men talentet glimrer med sitt fravær. Så ved midnatt befinner han seg ved korsveien med en gitar og møter djevelen og den virkelige historien om Delta Bluesens ubestridte ener tar til. Walter Hill laget en modernifisert utgave av denne historien i filmen Crossroads fra 1986. Med Ralph (Karate Kid) og hvor en av rollene i filmen, Willie Brown (spilt av Joe Seneca), var en bluesmusiker samtidig med Johnson. Det som kjennetegner avtaler med djevelen er at prisen er mye høyere enn det en først blir enige om, så også for Johnson. Når det første avdraget er krevd inn forlater Johnson hjembyen og legger ut på landeveien. Her møter han Clyde Barrow, ennå uten sin Bonnie, og ting blir ikke enklere. Noen år etter dette og Johnson dør i 1938, 27 år gammel, forgiftet av en sjalu ektemann. En serie en bør ta seg tid til å lese, og for min egen del, kanskje kvitte seg med noen musikalske fordommer.

En forfatter og et par tegnere

Jeg har nevnt Argentina i minst et par innlegg tidligere ( blant annet det om Hugo Pratts opphold i Argentina. Og hvor jeg er så på etterskudd når det kommer til å skrive videre om hans serieproduksjon. Det kommer, det kommer kanskje ?) og det finnes ikke noen tvil om at dette landet har fostret, og fremdeles kommer opp med, noen av de mest spennende tegneserieskaperne innenfor mainstream tegneserier. Her er det en gylden mulighet til å begynne å liste navn, men sånn blir det ikke denne gangen. I stedet hadde jeg tenkt å konsentrere meg om en enkelt serieskaper. Carlos Trillo ble født i Buenos Aires i 1943 og debuterte som tegneserieforfatter bare 20 år gammel. Siden kan produksjonen hans sies å være rimelig variert m.h.t. valg av temaer. Noen av dem han har samarbeidet med er :
Horacio Altuna (nå mest kjent for sine mer vovede serier),
Eduardo Risso (100 Bullets og med Trillo : Video Noire og vampyrserien Den Udødelige, hvor bind 1 ble utgitt på norsk av forlaget Westwind. De har også laget sin egen versjon av Vindens Passasjer og hvor de setter fokus på slavenes situasjon, Fulu, som har kommet ut i fem album på dansk) Juan Gimenez er kanskje en av de mest kjente tegneserietegnere/malere fra Argentina de siste 30 årene og kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Alexandro Jodorowsky med albumserien Metabaronernes Kaste. Her har Gimenez malt 8 album. Han har tidligere samarbeidet en rekke ganger med med Trillo. Det eneste utgitt av Gimenez utgitt på norsk, hvis jeg husker riktig, kom i Comix 1983/4. Walter Fahrer (Utgitt på norsk : Cobalt i Tempo, Harry Chase i Supertempo og Helgenen og Gato Montes. Sistnevnte er en westernhistorie fra den argentinske pampasen utgitt på norsk i Caliber) Og Jordi Bernet (Torpedo 1936 m.m. Han er også den eneste spanjolen blant dem. Flere av seriene disse laget sammen kom i sin tid i Magnum. Bernet og Abulis Torpedo har blitt utgitt på norsk i en rekke forskjellige blader).
Nå har jeg ikke tenkt å ta for meg hele Trillos forfatterskap, men bare noen få album utgitt på norsk. Disse er tegnet av Domingo Roberto Mandrafina også han fra Buenos Aires. Titlene er Peter Kampf fra 1991 og utgitt på det lille og fort glemte forlaget, i tegneseriesammenheng, Folkeforlaget (senere i Magnum) og Dragger. På dansk er det kommet to album av Dragger og disse ble igjen utgitt på norsk i svarthvitt i Magnum.
Dragger er en road trip gjennom et landskap preget av all for mye global oppvarming, en forhåndsvisning av vår alles fremtid. Kanskje ikke den mest nyskapende settingen, men Trillos historie og Mandrafinas tegninger blir dette originalt så det holder. Tre umake mennesker som foretar noe som kan ligne en vedvarende vading gjennom sand. Peter Kampf er historien om hvordan den nokså ukjente stripetegneren A. Hitler og hans stripeserie plutselig får stor politisk betydning i et 50-talls USA, hvor 2. Verdenskrig aldri ble utkjempet, og tilsvarende Joe McCarthy`s våteste drømmer. Kommunisthat, rasisme, generell fremmedfrykt og en stadig mer totalitær stat. Vår hovedperson kommer nærmere sannheten om denne stripetegneren og blir bl.a. oppsøkt av en viss Goebbels. Det er vel ingen overraskelse at denne serien har ingen happy ending annet enn for de med et politisk syn som på det nærmeste er ulovlig i Norge, men vel verdt å lese. Noe som kjennetegner alle de seriene jeg har lest av Trillo.

Tegneserier + Film = Sant (i dette tilfellet ihvertfall)

H.P. Lovecraft brukte sin xenofobi/fremmedfrykt aktivt mens han skrev historiene som ble til Chtulhu-mytoset. Der blir en fortalt at vår verden ble, som en følge av at de eldre og ondere gudene ble fordrevet, skapt av restene fra tidligere tiders storhet. Det som skiller nåtid fra fortid er det edderkoppsvevtynne sløret som skiller vår virkelighet fra det ultimate marerittet. Der hvor de eldre gudene ennå våkent venter. I 1944 skulle nazistenes fullbyrde sin altomfattende plan, Ragna Rok. De hadde sett seg ut en klosterruin på en øde skotsk øy for å få den endelige bekreftelsen på at planen vil lykkes. De allierte har fått beskjed om at noe er i ferd med å skje og har sendt en styrke for å stoppe dette. Ritualet blir stoppet akkurat tidsnok til at det ikke blir fullbyrdet. Det en ender opp med til slutt er et merkverdig lite barn. Rød med antydning til horn, en normal arm og en som ser ut til å være kledd med en boksehanske fylt med murstein. Her starter historien om apokalypsemonsteret og etterforskeren i paranormale saker, Hellboy.
Dette er i korte trekk historien om Hellboy og hvordan han ankom vår virkelighet. Dette har regissøren Guillermo del Torro (Blade II ? og The Hobbit part 1 og 2) holdt fast og han bruker dette i den første Hellboyfilmen fra 2004. I det hele tatt er han en av de få filmskaperne som velger å holde fast ved den originale tegneseriehistorien og ikke finne opp figurene på nytt. Han skrev manuset til den første filmen. I Hellboy : The Golden Army fra 2008 kom han og Mignola sammen opp med historien og del Toro skrev manus. Ron Pearlman som Hellboy er glimrende og i det hele tatt er disse to filmene kanskje det mest vellykkede eksemplet på at tegneserier kan bli bra film. Siden jeg ikke har tenkt å skrive noe om handlingen i disse to, vil jeg bare anbefale dem. Til slutt er det en ting som har slått meg og det er at tegneserier er så mye stillere og actionscener på en papirside er mindre stressende, men her er det den gamle mannen som snakker.

Førjuls lesning ?

Det verste er ikke å glemme, men det en ikke husker å huske. Sånn slo det i hvert fall meg en dag jeg prøvde å tenke dypere enn de filosofiske sølepyttene jeg dykker i til vanlig. En av grunnene jeg kom på dette er at det er så mange serier jeg skulle ha husket bedre enn jeg gjør. Når en leste disse virkelig bra seriene var det om å få lest dem ferdig så fort som overhodet mulig og finne ut av hvordan det hele skulle ende. Resultatet av dette blir at noen år etter husker man bare bruddstykker og har ikke nok tid til å få lest alle om igjen. Dette er nok bare utslag av fornem nød og generell sutring, men det syntes allikevel å være et problem verdt å nevne. Bare for å nevne et eksempel : Douglas Rushkoff (1961) er en amerikansk media teoretiker, skribent, forfatter og en rekke andre intellektuelle ting. Han har skrevet en rekke bøker om vidt forskjellige emner og i 2004 debuterte han som tegneserieforfatter med serien Testament som ble utgitt på Vertigo. Serien ble tegnet av Liam Sharp(Gears of War), Peter Gross(Books of Magic, Lucifer) og Dean Ormston (Lucifer, The Eaters). Frem til 2008 kom det 22 hefter og disse er alle samlet i fire bøker. Testament er noe av det mest fascinerende og lærerike seriene jeg har lest. Aberet blir bare at den er ikke utpreget lettlest. Til tider kunne det bli så mye informasjon at det svimlet for en. Historien er, veldig forenklet, en gjennomgang av det gamle testamentet, for så å bli gjenfortalt i en ikke akkurat fjern fremtid. Alt under et overoppsyn av diverse guder og hvis hensikt det er å forandre utfallet på historiene. Disse gudene er fra det gamle Babylon, Egypt, India og de to gammeltestamentlige utgavene av Jahve. Takket være at jeg leste dem så raskt kan jeg ikke gi en mer inngående gjenfortelling av historien, men disse bøkene er så bra at jeg har kjøpt dem selv. Biblioteket har dem også. Så for de som tar seg bedre tid enn meg anbefaler jeg denne serien på det varmeste.

Livsløgner og andre forbaskede forsøk på sakprosa (2)

Den moderne verden blir bare travlere og når en da fra naturens side er rimelig sedat anlagt, får en et ekstra handicap å slite med. En av de tingene jeg skulle ha tatt meg tid til er å lese ekteparet Marguerite Abouet og Clement Oubreries til nå tre grafiske romaner om Aya. En humoristisk og innsiktsfull beretning fra et moderne Afrika. Forfatterinnen er opprinnelig fra Elfenbenskysten, men nå bosatt i Paris. De to første bøkene er Aya og Aya : Yop City. Bok tre heter Aya : The Secrets Out. Abouet sier selv å være inspirert av Marjane Satrapis Persepolis, men er nå selv blitt en av de nye og virkelig spennende tegneserieskaperne. Bare for å holde fast ved kvinnelige forfattere et øyeblikk til. Jodi Picoult har til nå solgt rundt 14 millioner bøker. Ergo må hun ha tjent nok til salt i såret. Grunnen til å nevne henne er at hun har debutert som tegneserieforfatter. Serien er Wonder Woman : Love and Murder. Tegnet av Drew Johnson, Terry Dodson og Paco Diaz. Spesialagent Diana Prince får i oppdrag å arrestere Wonder Woman. En vri på Philip K Dick`s A Scanner Darkly ? Tilbake til Afrika og denne gangen dreier det seg om den sørafrikanske tegneserieskaperen Joe Daly. Boken The Red Monkey/ Double Happiness Book og det eneste jeg kan si om dette er et sitat hentet fra http://lambiek.net/ : "Tintin meets the Freak Brothers in the Cape of Good Dope." Jim Woodring og hans serie Frank har lenge vært en kritikerfavoritt, mens jeg er mer behersket. Nå har Jippi Forlag gitt ut en av hans andre serier, Værverk. En absurd historie uten tekst og fenomenalt tegnet og det var det. En annen serie fra Jippi nå i høst er Andrew Page`s og hans Å knyte en knute. En serie uten for mye tekst og hvor en kan si, i formildende retning, at en satser mer på det grafiske uttrykket. Canadiske Seth (Gregory Gallant) er en serieskaper jeg har lest mer om enn av. Fra før har biblioteket It`s a Good a life if You Don`t Weaken og nå er George Sprott :1894-1975 A Picture Novella kommet i hus. En biografi om den oppdiktede personen George Sprott. Et liv fortalt med fragmenter av tilbakeblikk, anekdoter og intervjuer. Fortellingen om et fiktivt livsløp og død.
Og glimrende tegnet.

Livsløgner og andre forbaskede forsøk på sakprosa (1)

Siden jeg innimellom, det vil egentlig si ganske sjeldent og bare når det er formålstjenlig, har et noe alternativt forhold til dyder som sannhet og ærlighet er det en stor glede å presentere flere titler ankommet Stavanger Bibliotek de siste ukene. Hvordan en velger å tolke det får være opp til den enkelte. Allikevel er det sånn at det er kommet så mange bra titler til biblioteket i det siste at det er verdt bare å få nevnt dem. Først de nye bøkene i serier biblioteket allerede har. Bok nr. 5 i Jason Aaron og P.M. Guera`s serie Scalped heter High Lonesome og fortsetter den geniale fortellingen om Dash Bad Horse og hans stadig større problemer med og ikke bli avslørt. Den kritikerroste serien Umbrella Academy har kommet med bok nr. 2. Gerard Way (My Chemical Romance) og den brasilianske tegneren Gabriel Ba fortsetter der de slapp i første bok og denne har fått tittelen Dallas. Bok en er omtalt tidligere i bloggen.
Beretningen om den andre amerikanske borgerkrigen fortelles fortsatt av Brian Wood og Riccardo Burchielli og har kommet til bind 7, War Powers. En kan ikke bestille tegneserier uten å kjøpe minst en samling med Batman. Neil Gaiman har skrevet alle de 5 historiene i Whatever Happened to the Caped Crusader og illustrasjonene står bl.a. Andy Kubert, Simon Bisley og Mark Buckingham for. Hvor bra det er vet ikke jeg ennå.
Så over til noe helt annet. Historiske og biografiske serier har i løpet av årene blitt vanligere. Et av de første og beste eksemplene jeg kommer på er Larry Gonick`s The Cartoon History of the Universe, som nå ser ut til å komme i nytt opplag. En fornøyelig og interessant gjennomgang av en uhorvelig lang tidsperiode. Denne serien får allikevel vente til over nyttår med å bli kjøpt inn. Over til de som er det og The Vietnam War : A Graphic History skrevet av Dwight Jon Zimmerman og Wayne Vansant. Sistnevnte har en lang og allsidig karriere bak seg. Mest kjent her hjemme for historiene han tegnet i serien The Nam. Uten å ha lest den må den allikevel være bra når Joe Kubert (midt på treet tegneseriegeni) gir den god kritikk. Rick Geary har laget tegneserier siden Ålesund brant første gangen. En særegen tegnestil og teft for kvalitet kjennetegner hans produksjon. Denne gangen har han laget en biografisk serie om en som ikke fikk muligheten til å bli et like stort svin som Stalin. Leo Trotskij (1879-1940) og hans drøm om den verdensomspennende revolusjon. Frem til isøksen med hans navn på. Gitt ut i samme serie som Helfer/DuBurke`s biografi om Malcolm X (også nevnt tidligere) og disse gjør kanskje biografilesning mer interessant. Siste bok ut denne gangen er Reinhardt Kleist og hans Johnny Cash : I See a Darkness. Med Cash og hans liv som et utgangspunkt for en tegneserie skal en gjøre mye galt for ikke at det skal bli en bra serie. Noe tyskeren Kleist selvfølgelig ikke har gjort. Biografien har fått priser i hjemlandet og jevnt over strålende kritikker utenfor Tyskland. Visstnok den eneste tegneseriebiografien om The Man in Black. Det burde vel være grunn god nok til å lese den ? Siden jeg bare kom halvveis i bunken av nye serier vil det dessverre følge en fortsettelse.