Hermann og jeg snakker ikke om Saabye Christensen

http://www.hermannhuppen.be/
Av alle ting jeg ønsker meg her i livet, så er en komplett 1974 årgang av seriebladet Tempo veldig, veldig høyt på listen. Skal forklare hvorfor ved en senere anledning. Tempo startet opp i 1966 og ble fra 1967 gitt ut en gang i uken. Dette fortsatte frem til 1979. Bladet Tempo bestod av flere forskjellige fransk-belgiske serier og hver uke fikk en mellom 2 til 6 sider av hver historie i bladet. Her ble serier som Asterix, Lucky Luke og Løytnant Blueberry først presentert i Norge. Noen av de seriene jeg likte best var : Jugurtha(historisk), Bernard Prince(action) og Red Kelly(western). Felles for disse var at de var alle tegnet av Hermann. Eller Hermann Huppen som han heter i virkeligheten. Og en kan se at Hermann er en tegner som behersker de fleste genre. Han er også uhyre produktiv.



På åttitallet sluttet Hermann å benytte seg av andre manusforfattere og begynte å skrive sine egne serier. Dette resulterte i to av hans mest kjente albumserier Jeremiah og Tårnene i Maury-skogen. I serien om Jeremiah har han nå kommet til album nr. 28. Jeremiah er nok en av disse serien hvor verdenssamfunnet har kollapset ,miljøet er ødelagt og verden er igjen blitt en mindre sivilisert plass. (Fransk-belgiske tegneserieskapere er helt klart ikke kjent for sin fremtidsoptimisme). Hovedpersonene i denne serien er traust ærlige Jeremiah, lurendreieren Kurdy og eselet Ezra. Disse tre har fartet rundt i denne postapokalyptiske verden i, som sagt, 28 album. Fortellingen har også lånt en del fra western genren. Uten å utbrodere for mye er dette en spennende, velskrevet og særdeles underholdende serie. Biblioteket har serien fra album 9 til og med 25. Som en kuriositet er denne serien også blitt tv-serie med Luke Perry i tittelrollen og med J Michael Straczynski i sjefsstolen.
Tårnene i Maury-skogen ( Les Tours de Bois-Maury ) utspiller handlingen seg i middelalderen. En ensom ridder og hans væpner på vei hjem fra korstogene og til familieborgens lune arne. En reise gjennom et føydalt Europa. Glimrende fortalt og med en makelaus tidskoloritt. Serien var opprinnelig på 12 album, men det trettende kom i 2006. Dette siste var skrevet sammen med Yves H. Pussig nok er de far og sønn (Yves H). Det kom også flere album hvor vi følger etterkommerne til ridderen. Biblioteket har ytterst få av denne serien og de lar seg veldig vanskelig skaffe. De gode nyhetene er at biblioteket har flere enkelt stående album også noen hvor far og sønn har samarbeidet .

Et av mine alter ego ?

Det sies at en pessimist er en realistisk optimist, men det er noe vi med et mindre lyst syn på tilværelsen gjerne trøster oss selv med. I den grad trøst hjelper da ? Hvorfor nevner jeg dette ? Jo, fordi Cathy Malkasian har laget en utrolig serie kalt Percy Gloom. Serien er i form av en fabel (Og igjen nevner jeg at jeg liker det ordet. Noen som husker Bing og Bringsværds fabelprosa ?) og hovedpersonen er en begrepsforvirret optimist. Serien handler om Glooms dagligliv i en alt annet enn normal verden. Den noe naive hovedpersonen setter sitt preg på fortellingen og får meg som leser til å bli en del av det hele. Tegningene er enkle på en komplisert måte og bærer også preg av hva Malkasian holdt på med tidligere. Mer om dette om litt. Dette er en av de virkelig gode seriene en leser like mye med følelsene som med hodet. Og det er jo en bra ting ?

Tidligere har Malkasian holdt på med animasjon. Hun har vært regissør for flere animasjonsserier, deriblant The Wild Thornberrys , Rugrats og Curious George. Hun er også kreditert som storyboard artist på en episode av Duckman ( der hvor George fra Seinfeld, Jason Alexander, hadde stemmen ). Hun holder, etter eget utsagn, på med en ny graphic novel. Og det kan virkelig bli spennende.

Noe som kanskje fremgår av bloggen ? Tegneserier er mer enn bare....

I et av innleggene for litt siden nevnte jeg The Comics Journal. I siste nummeret (295) er det et intervju med den italienske serieskaperen Gipi ( Gianni Pacinotti ). Født i 1963 og opprinnelig fra Pisa og startet yrkeskarrieren med å være reklametegner. Debuterte i 1992 som serietegner og har siden blitt publisert i en rekke italienske utgivelser. Han blir også publisert regelmessig i en av Italias største aviser, La Repubblica. Ved siden av serietegningen har han laget animasjonsfilm og skrevet bøker. Hans siste prosjekt på engelsk er Wish You were here : The Innocents utgitt i Fantagraphic Books Ignatz-serie. (og denne har jeg bestilt ! ).

Endelig kommer jeg frem til serien det var snakk om denne gang. Notes on a War Story kom originalt ut i 2005 og på engelsk i 2007. Det er en bok som ikke gjør stort ut av seg i hyllen, men innholdet er like fullt viktig. I et forsøk på å beskrive denne historien kan en si at det er en fabel (jeg liker det ordet) og en oppveksthistorie for hovedpersonene i et landskap preget av krig. Ikke ulikt slik det gamle Jugoslavia fortonet seg på nittitallet. De unge hovedpersonene begir seg ut på en reise inn i dette landskapet. I løpet av denne reisen blir de involvert på ulike måter i krigen og man blir fort gammel i slike sammenhenger. Dette er en serie en ikke blir godt humør av, men ettertenksom og glad for å ha lest. Tegneren Gigi minner meg om en annen tegner jeg tidligere må ha lest en del av, men jeg kan ratt ikkje minnast hvem det er. Det skulle være unødvendig å nevne at jeg anbefaler denne serien, men jeg var jo så godt i gang.

Hva som var og kanskje aldri blir igjen ?

Det er mye jeg ikke forstår og det har ikke blitt mindre selv om jeg er blitt mye eldre. En av de tingene jeg grubler på er hvorfor folk har sluttet å lese fransk / belgiske tegneseriealbum. I en perode var disse verdens ledende tegneserier. Man leser mer tegneserier enn før, men humorstriper og engelskspråklige serier dominerer. Tidligere var det slik at mange av de fransk / belgiske ble oversatt til dansk. Noen få ble også oversatt til norsk. En fordel for meg som valgte tysk som andre fremmedspråk på skolen.

Dette var i de gode gamle dagene. Når utvalget skrumpet inn, kunne en fremdeles kjøpe den dvaskere amerikanske utgaven av pionerbladet Metal Hurlant, Heavy Metal, og få lest minst et album hver andre eller tredje måned. Heavy Metal, som også den franskspråklige tegneserieindustrien, ble mer og mer interessert i en mer nitidig utforskning av den halvt/helt avkledde kvinnekroppen. Dette satte unektelig sitt preg på seriene. Så her sitter jeg og grubler. Det lages fremdeles en masse bra serier på kontinentet, men jeg får søren meg ikke lest alle jeg ville ha lest. Og når vi først får noen inn til biblioteket, leser jeg dem og så blir de stående urørt på hyllene.

Grunnen til denne uhemmede sutringen er at jeg har tenkt å skrive litt om denne typen serier. Både nye og gamle. Jeg har allerede skrevet litt om Bilal og Cosey, men de er så geniale at en kommer ikke utenom dem okkesom. Først ute er Michel Crespin . Han hadde mye til felles med en annen stor tegneserieskaper, Claude Auclair (Simon fra Floden). Først og fremst er de dessverre begge døde. Crespin døde i 2001 , 46 år gammel. En annen ting var at de begge laget albumserier om livet etter at den verdensomspennende økologiske krisen hadde gjort sitt. Det som skiller måten å fortelle denne historien på er at Crespin var mer poetisk og lavmælt i sin historiefortelling. Det skjer ikke veldig mye i hans serie og det forsterker historien. Hans natur- og menneskeskildringer kan være eksepsjonelle i sin fåmælthet.Biblioteket har bare tre av de fire albumene i den ene av hans serier, men det fjerde, Dorianne; har jeg aldri kommet over ( kanskje det er grunn god nok til å dra ut på en søken til Danmark etter det ? ).Han brukte også mer og mer vannfarger når han laget sine serier og dette setter også sitt særpreg. Michel Crespin fikk sin debut i Metal Hurlant i 1977 og de fleste av hans serier ble først publisert der. Selv har jeg et fillete eksemplar fra midten av 90-tallet med en genial seks siders historie. Heldigvis, for meg; nesten uten dialog. For de som ikke har lest denne typen serier har biblioteket, ikke et veritabelt, men lite skattkammer.
Fortsettelse ( vil få ?) følger……

Innlegg nr. 50 og hvor jeg klapper meg selv lett på skulderen og snubler videre.

Hvordan ville tilværelsen artet seg hvis superhelter var en del av folks dagligliv? Alan Moore ga et veldig godt svar på det i Watchmen fra 1986. Det samme spørsmålet er det Kurt Busiek prøver å belyse i serien Astro City. Jeg har ikke lest alt som er blitt utgitt av denne serien, så jeg velger å skrive om Astro City : Life in the Big City. Denne boken samler de første seks heftene som ble utgitt på Image-Wildstorm labelen Homage Comics. Busiek ”låner” her ganske mye fra superhelthistorien.

En av historiene handler om hvordan Supermanns (eller en som ligner forbløffende) sin hverdag egentlig ville vært. Aldri et ledig øyeblikk fra å redde verden. Og den eneste daten han ser som mulig å gå ut med er Mirakelkvinnen (eller en som ligner veldig). Livet hans blir til slutt levd i de drømmene han har, mens han sover sine tilmålte minutter. I de fem andre historiene blir vi introdusert for flere av de viktigste superheltene i denne byen. Selve byen spiller også en viktig rolle i serien. Det er den byen som har størst tetthet av menneskene med spesielle krefter og tilbøyeligheten til å bruke dem. Busiek gir oss også innsikt i byens historie, arkitektur og de forskjellige bydelene. Alt dette glimrende illustrert av tegneren Brent E Anderson. De fabelaktige coverne er laget av Alex Ross ( Kingdom Come ).

http://www.brentandersonart.com/

http://www.alexrossart.com/artforsale.asp?sc=ARPB3

Så litt om forfatteren av serien : Kurt Busiek har skrevet manus til tegneserier for nesten alle amerikanske forlag som utgir superhelter. Han er barndomsvenn med Scott McCloud . Hans store kommersielle gjennombrudd kom med Marvel Comics miniserie Marvels i 1994. Av senere ting han har vært opptatt med er Dark Horse Comics relansering av tegneserieversjonen av Robert E Howard`s Conan.

Hvordan holde seg underrettet om ting som kanskje ikke er så viktige

Bare en liten påminnelse om noe som ikke er en tegneserie, men om tegneserier. The comics journal ble startet i 1976 etter at Gary Groth og Mike Catron kjøpte opp The Nostalgia Journal. Først lansert som The New Nostalgia Journal nr. 27 og med nr. 32 ble den til The Comics Journal. Groth og Catron var de samme som startet forlaget Fantagraphics Books, også dette i 1976. Fantagraphics Books har siden da utgitt mer eller mindre kvalitetsserier. Eks : Love and Rockets (Los Bros Hernandez), Acme Novelty Library (Chris Ware Eightball (Daniel Clowes ) og Black Hole (Charles Burns ). Forlaget har også spesialisert seg på å trykke opp gamle serier( Skipperen ,Segar`s opprinnelige serie, George Herrman`Krazy Kat og Prins Valiant : Harold R Foster bl.a. )

http://www.tcj.com/

The Comics Journal har ved flere anledninger blitt beskyldt for elitisme (er det et ord på norsk ?) og ha forskjellsbehandlet tegneserieskapere i bladet. Det kan sikkert stemme, men det tar ikke mye bort fra det faktum at dette er det beste tidsskriftet om tegneserier. I nest siste nr. ( 294) var det et laaaangt intervju med norske Jason. Noe som igjen bekrefter hvilken status Jason har opparbeidet i utlandet. I siste nr. (295) er det et like langt intervju med Brian K. Vaughan ( Y-The Last Man og Ex machina). Og det tar for seg den like aktuelle problemstillingen om hvorvidt superhelter bør komme ut av skapet. Dette er et tidsskrift for de med interesse for hva som rører seg i tegneserieverden og spesielt m.h.t. Graphic Novels. Glimrende intervjuer, artikler og anmeldelser. En bør ta sjansen og lese et nummer.

Tegneserier som virker dempende på min kynisme. Cosey Del 2

For å fortsette der jeg slapp for litt over en måned siden. Rejsen til Italien 1 og 2 handler om to bestevenner som var forelsket i den samme piken. De har begge tjenestegjort i Vietnamkrigen og finner i løpet av historiens gang ut at de har mer til felles enn de selv visste. Som tittelen sier handler dette om en reise disse to amerikanerne foretar til Italia. Hvor de møter denne piken. I mellomtiden har hun rukket å bli nonne og har påtatt seg ansvaret for en foreldreløs vietnamesisk pike. Dette høres kanskje ut som halvdårlig såpeopera, men den gang ei. Foruten å være en genial serie har den den beste slutten jeg noensinne har sett i en tegneserie.

Den siste av serien vi har av Cosey på biblioteket er Himmelbuddhaen 1 og 2. Den er en av hans nyere serier. Igjen er han tilbake i Tibet. En ung tibetansk kvinne og en engelsk gutt sine skjebner tvinnes sammen og i sentrum er Himmelbuddhaen. Sistnevnte skal være en perfekt fremstilling av Buddha, som har overlevd som et minne i de mange sagnene om den. Hvorvidt den finnes i virkeligheten må en lese tegneserien for å finne ut av. Serien spenner over mange år og har, heldigvis, en happy ending som ikke er mer enn nødvendig sentimental.

Så er vi kommet til det punktet hvor jeg skryter på meg det jeg har og ikke biblioteket. Albumet Haigon-Saigon utspiller seg som en telefonsamtale mellom to ukjente mennesker på julaften. Den ene av dem er en ensom ung jente og den andre er en vietnamveteran som har vært tilbake i Vietnam flere år etter at krigen sluttet. Ingen andre enn Cosey kan få noe med et så stillestående utgangspunkt til å bli så levende. Natur og menneskeskildringer har alltid vært noe Cosey har behersket til fingerspissene, men i dette albumet overgår han seg selv.

I Orchidea er vi også i USA. Handlingen utspiller seg et sted med mye ørken. Utgangspunktet er at de voksne barna finner ut at deres gamle far har forlatt gamlehjemmet de har fått ham inn på. Dette uten å gi beskjed om hvor det er han har tenkt seg. Mistanken blir øyeblikkelig til at faren har blitt senil. De igangsetter en leting og finner ham til slutt i et gammelt observatorium hvor han bor sammen med en høygravid ung kvinne. Varsomt og vart fortalt uten å bli moraliserende brettes historien ut og jeg blir så hoppandes glad hver gang jeg leser denne serien. Det blir jeg for øvrig av alle Coseys serier.

Det siste albumet jeg har er Vælkommen hjem, May. Dette er en historie om May, naturligvis. En kvinne som bor alene utenfor en liten by i midtvesten. Hun anses for å være litt av en original av byboerne. Noe som burde tolkes som en prestasjon rundt forbi der. Hit kommer det en ung kvinne på leting etter sin families historie og den involverer denne May. Nå har jeg gått tom for superlativer og kan bare si at dette albumet er suverent.
Til de som er interessert i å finne ut mer om Cosey så er det et glimrende nettsted som heter The World of Cosey. Adressen er : http://cosey.rogerklaassen.com/

The Good, the Not So Bad and the Ugly

Christopher Nielsen står som en bauta i norsk tegneseriemiljø. Som person har han visse likhetstrekk med denne bautaen. For en gangs skyld vil jeg ikke være objektiv. Tegningene til Nielsen er noe av verste jeg vet om. Jeg var akkurat passe animert den ene gangen jeg snakket med ham og nevnte dette. Mission accomplished var svaret. Historiefortelleren Nielsen er noe helt annet. Første gangen jeg ble oppmerksom på Nielsen var på Karl Johan og jeg fikk beskjed om og ikke være kjip. For å unngå det betalte jeg 10 kr. og fikk til gjengjeld Gateavisas Tegneseriespesial 1981. I dette bladet var det ikke mindre enn to historier av Nielsen. Det var bl.a. også en serie av Ingvar Ambjørnsen, ikke hans mest minneverdige øyeblikk. Det jeg husker best fra dette bladet var en nokså grovkornet Disney-parodi (Donald som voldtektsforbryter og gjella av Minni og damene). Nielsens historier husker jeg som en lidelse å lese. Til mitt forsvar var jeg ung og dummere.


Nielsen har en stor produksjon av serier og det har og blitt laget animasjons tv-serier og film av seriene hans. To trøtte typer og Fri Willy. Siden jeg ikke er hans største fan skal jeg bare nevne et par av seriene hans jeg virkelig liker. I 1988 kom En Fettsugers Bekjennelser på Semic Nordisk Forlag. At Norges, på den tiden, største tegneserieforlag tok sjansen på å utgi Nielsen var en aldri så liten sensasjon. Historien er hysterisk morsom og akkurat så motbydelig at jeg satt lamslått tilbake og kunne ikke annet enn å like den. Så til det jeg mener må være hans beste serie noensinne. I 1990 kom, på samme forlag, Jazzbasillen. Dette er fortellingen om han så gjerne vil spille jazz og som uheldigvis mangler talentet. Dette foregår i jazzmiljøet i hovedstaden på 50-tallet. Her har Nielsen fått til alt. Så vidt jeg kan forstå er miljøet, musikkreferansene, byen og slang`en riktig. En stor tegneserie og unik i Norge på denne tiden. Og den må være noe av det beste en kan finne av norskproduserte tegneserier.
Dette var så en kort presentasjon av Christopher Nielsen og i dette tilfellet gjelder regelen : Less is more.

Eventyr og annet forbannet sludder

http://www.petermadsen.info/

Eventyr er forunderlige. Bare tenk på Askeladden. Der sitter han ved grua og gjør ingenting, inntil han bestemmer seg for å vinne prinsessen og halve kongeriket. Brødrene Per og Pål er pliktoppfyllende slitere og blir belønnet med sårrenner fylt med salt. Hva slags moral er dette ? H. C. Andersen (1805-75) er en av verdens mest berømte eventyrfortellere gjennom tidene. Etter å ha tenkt litt ( en sjeldenhet, må jeg innrømme ) slår det meg at hans eventyr gjennomgående er uhyggelig mørke. Eksempler : Piken med svovelstikkene og Den standhaftige tinnsoldat. Og ad omveier kommer jeg frem til det jeg skal snakke om. Peter Madsens gjenfortelling H.C. Andersens eventyr Historien om en mor .


Historien er kort gjenfortalt : En mor mister sitt barn, alle foreldres mareritt. Hun nekter å godta dette og begir seg ut for å oppsøke døden og fravriste den dette barnet ( Hvis en ikke blir i godt humør av dette , så vet ikke jeg ) . Til slutt ender hun opp med å innfinne seg med sin skjebne, så her er det i alle fall en moral.

Når jeg leste denne tegneserien gjorde den et meget sterkt inntrykk. En av grunnene er Peter Madsen. Han er en av mange uhyre dyktige, danske tegneserieskapere. I 1979 var han tegneren på det som skulle bli Valhall-serien. En artig, original og informativ gjenfortelling av norrøn mytologi i tegneserieform. Hittil er det kommet minst 14 album i denne serien og Peter Madsen har overtatt mer og mer av ansvaret for den. I albumet Menneskesønnen har han tatt deler av det nye testamentet og gjort det til tegneserie. Her er formen viktigere enn innholdet, for min del. Det som gjør Historien om en mor så genial er at Madsen overgår seg selv. Bildene hans i denne serien passer så ekstremt bra til denne historien. Side for side satt jeg og måpte av beundring og tanken slo meg. Dette er for bra til å ha blitt laget i Skandinavia, men det er den. Denne serien er så bra at alle tegneserieinteresserte bør ha lest den. Sånn er det bare !

Hva blir det med den fremtiden ?

Jeg kommer ikke bort fra hvor bra jeg synes ukemagasinet 2000 A.D. er, har vært og hvilken innvirkning dette bladet har hatt på engelskspråklige tegneserier. En serie som er verdt å nevne er Strontium Dog. Denne ble skapt av John Wagner og Carlos Ezquerra ( Igjen ! ) for bladet Starlord i 1978 og siden Starlord ble slått sammen med 2000A.D. litt senere, har Strontium Dog vært en viktig serie hos 2000 A.D. Som ,som, oftest hos 2000 A.D. er historien preget av solskinn og gode vibrasjoner.

Etter flere verdenskriger er mesteparten av jorden ødelagt av atomkriger og en av de farligste forurensingskildene er de radioaktive stormene som herjer. Disse og den generelle radioaktive ødeleggelser vokser det frem en underklasse av mutanter. De ”normale” innfører et apartheidregime for å styre denne underklassen. Uheldigvis for lederen av undertrykkelsen er hans egen sønn, Johnny Kreelman, en av mutantene. Allikevel prinsipp er prinsipp og hans egen sønn blir internert.
Han vokser opp til å bli sin fars argeste fiende og tar navnet Johnny Alpha. Etter mange år med undertrykkelse bryter det ut borgerkrig mellom partene. En blodig krig følger og hovedparten av mutantledelsen blir forvist fra jorden, også Johnny Alpha. De må livnære seg som Strontium Dogs og det vil si dusørjegere utenfor jorden og dens solsystem. Alphas partner er den skandinaviske blonde kjempen Wulf Sternhammer og i de tidlige episodene dukker også The Gronk opp. Sistnevnte tilhører en rase med E.T.`er som er uhyre lettskremte og med ikke altfor sterke hjerter, noe som ofte fører til problemer. Dette er i korte trekk hva som er forhistorien til Strontium Dog og serien har fortsatt frem til i dag. Biblioteket har : Strontium Dog : The early cases og som vanlig skal vi, om mulig, kjøpe flere.

One Guru, one method, one teacher ? J.M. DeMatteis

J. M. DeMatteis , eller John Marc DeMatteis, er en underlig skrue. Han har vært tegneserieforfatter siden sent 70-tall og har en rekke suksesser bak seg. Å liste opp alle vil ta for mye plass, så jeg skal bare nevne en del av dem. Åttitallet var en kreativ periode for DeMatteis. Fra starten av tiåret jobbet han for Marvel Comics, hvor han skrev både The Defenders, Spider Man og Captain America.


På denne tiden lanserte Marvel en ny label for mer voksne tegneserier, Epic Comics. Her kom Moonshadow og Blood: A Tale. Moonshadow var den første malte tegneserien utgitt i USA. Den som malte serien var Jon J. Muth , en av favorittene(biblioteket har hans tegneserieversjon av Frit Langs film M). Serien kom i tolv hefter og kan sies å være en blanding av Peter Pan, Alice in Wonderland og de tre musketerer møter Douglas Adams` Hitchikers Guide to Galaxy. En stund etter kom det trettende heftet : Farewell Moonshadow som fungerer som en epilog til historien.

Blood derimot var en annerledes vampyrhistorie hvor det er innslag med hallusinatoriske elementer. Denne var illustrert av Kent Williams (http://www.kentwilliams.blogspot.com/ ).


Så i 1987 gikk DeMatteis over til DC og startet sammen med Keith Giffen å skrive manus til Justice League of America. Keith Giffen er for øvrig en av de som jobber hardest i amerikansk tegneserieindustri, både som forfatter og tegner. En stund gikk DeMatteis over til å bli forfatter på Justice League International. Likheten med begge disse seriene er at de introduserer karakterer som ikke var mye brukt i DC universet. To av dem skulle egentlig vært brukt i Alan Moore`s Watchmen ( Blue Beetle-The Nightowl, Booster Gold-Ozzymandias). Og så var de morsomme, virkelig morsomme. Noe en ikke var med når det gjaldt superheltserier. Da ser jeg bort fra den perioden hvor det var om å gjøre superhelter så campe som mulig.




Spol videre til midten av nittitallet og utgivelsen av Brooklyn Dreams. Denne ble utgitt som fire pocketbok lignende hefter og var en selvbiografisk skildring av DeMatteis oppvekst i……. Den ble utgitt på DC`s Paradox Press og andre utgivelser derfra er bl.a. Veien til Perdit History of Violence, Stuck Rubber Baby og The Big Book of-serien. Brooklyn Dreams er en glimrende serie som blander alvoret, vemodet, savnet og det morsomme med å vokse opp, uavhengig av hvor det måtte være. Tegneren av serien var Glenn Barr, til da helt ukjent.


Den siste serien jeg skal nevne er Seekers into the Mystery. Denne kom ut på Vertigo og gikk inn etter nr. 15. Hovedpersonen er en Hollywood screenwriter, som plutselig blir oppsøkt av en skitten og gammel mann. Denne mannen leder han inn på veien til løsningen av livets store mysterier. Serien har helt klare selvbiografiske trekk, DeMatteis hadde selv en periode i Hollywood hvor han skrev for flere tv-serier, og han har vært på en åndelig søken siden den hendelsen som blir beskrevet i Brooklyn Dreams. Denne serien var så bra at det ikke kunne bli en suksess og jeg savner den.



Dette ble et langdrygt forsøk på å si litt om en av de mest populære amerikanske tegneserieforfatterne, resten er jo nesten bare engelskmenn.

Metronomen og tegneserien

Går det an å kalle noen for en konseptuell kunstner ? Hvis det går an så er det det fransk-japanske Veronique Tanaka er til vanlig. Foruten det at hun har laget tegneserien Metronome. Dette er en tegneserie i fire fjerdedels takt, med fire ganger fire ruter pr. side. Ergo kommer metronomen inn i bildet. Dette er den ikke-lineære historien om et par som kun fungerer sammen rent seksuelt. Foruten å fortelle deres historie er det illustrert med en rekke symboler og hyppige gjentagelser av disse. Dette høres kanskje uendelig kjedlig ut, men det blir som å lese et dikt i tegneserieform. Bildene henter inspirasjon fra Herges klare linje og japansk manga. Kan det være tilfeldig ?

Historien er fortalt helt uten ord og forsterker ytterligere de følelsene som vekkes hos leseren. Introduksjonen til boken er skrevet av ikke helt ukjente Jeff Smith ( Bone ). Dette er en tegneserie det tar et øyeblikk å lese og en god stund å forstå helt og fullt. Kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste.

Birdland. Det er ikke jazz, vel ?

Erotiske tegneserier er ofte drepende kjedelig. (Det kan ikke kalles porno siden det bare er tegnede figurer med. Noe en bokhandel i Bodø fikk erfare da de politianmeldte en erotisk serie av Frank Thorne.) Ofte får en også med, som en ekstra bonus, en hel haug med pretensiøst vrøvl ( pretensiøs er noe jeg aldri er ). Allikevel er tegneseriemarkedet i bl.a. Frankrike oversvømmet av denne typen serier. Et av de få unntakene jeg har kommet over, som ikke gir automatisk koma, er Gilbert Hernandez sin erotiske serie Birdland. Denne serien virker på mange nivåer, men først og fremst er den morsom å lese. Selve historien er en nokså tøvete fortelling om tre kvinners strabaser med hensyn til det annet kjønn. Et eksempel er den frigide psykologen som bare kan ha sex med menn når de er hypnotisert i hennes terapitimer. Glimrende tegnet i svart-hvitt og, som sagt, en fornøyelse å lese ! Birdland er utgitt på på Fantagraphic Comics sin imprint Eros Comix og der finner en også mye møl. For øvrig er Gilbert Hernandez vel mest kjent for å være den ene opprinnelige halvparten av Los Bros Hernandez. Den andre er Jaime Hernandez . Disse to var det som i sin tid startet en av de største suksessene indie-tegneserier i USA har hatt, nemlig serien Love and Rockets. Jeg skal snakke mer om denne serien en annen gang, men la meg få føye til at Birdland ikke først og fremst er forbeholdt menn.

1. liste over nyinnkjøpte tegneserietitler (oppdatert 27.01.)

Her kommer en oversikt over de titlene som er blitt kjøpt inn i det siste. Jeg skal prøve å lenke dem til bibliotekets database når de er ferdig registrert og klare til utlån. Det vil ta litt tid og jeg lover ingenting for sikkert.

Grant Morrison, Mark Millar / N. Steven Harris : Aztek, the ultimate man

J. Michael Straczynski / Div. : Rising Stars : Born in the Fire The Luna Brothers : The Sword vol.1

Jonathan Vankin , Seth Fisher / Camuncoli : Tokyo Days, Bangkok Nights

Indiana Jones omnibus. Vol. 1

Alan Moore / Dave Gibbons : Watchmen ( nytt eks. i påvente av filmen i mars )

Emmanuel Guibert : Alan`s War

Jeph Loeb / Tim Sale : Batman : The Long Halloween



Frank Miller : Batman : The dark knight returns (igjen)

Frank Miller : All-star Batman & Robin, the boy wonder. Vol. 1

Diverse : Flight. Vol. 4

Sean Kelley McKeever : The Waiting Place bok 2 og 3

Steven T. Seagle / Becky Cloonan : American Virgin bok 4



Peter Milligan / C. P. Smith : The Programme bok 2

Christian Gossett , m.fl. : The Red Star bok 1-3



Joe Kubert : Sgt. Rock : The prophecy



Alan Moore / Div. : Tom Strong. Book 4



Terry LaBan / Peter Doherty : Grendel Tales : The Devil May Care



Ian Carney / Woodrow Phoenix : Where`s it at, Sugar Cat ?



Drew Hayes / Keith Davidsen : Poison Elves Ventures : Hyena



Chris Bachalo , Joe Kelly : Steampunk : Drama Obscura



John Whalen / Mike Hawthorne : The Un-Men bok 2



Neil Gaiman / Div : The Sandman : Dream country

(igjen!)



Alexandro Jodorowsky / Gimenez : Metabaronens kaste del 7



Jean van Hamme / Hermann : Månesyge


André Juillard : After the Rain


Miguelanxo Prado : Daily Delirium


Marcel Proust (Stéphane Heuet ) : Remembrance of Things Past Album 2 og 3 ( nr. 1 er bestillt ? )




Brian Azzarello / Marcelo Frusin : Loveless bok 1-3


Steve Niles / Ben Templesmith : 30 Days of Night bok 1-4



Grant Morrison / Div : Doom Patrol bok 2-6



David B. : Nocturnal Conspiracies



Ted Rall : Silk Road to Ruin

David Lapham : Young Liars bok 1



Kentarō Miura : Berserk nr. 23 (da har vi de 25 første komplett)



Nobuhiro Watsuki : Rurouni Kenshin (de tre første bøkene i i en utgave)

Saori Takarai : Manga Moods

Shimoku Kio : Genshiken

Shiro Amano : Kingdom Hearts bok 1

Kiyohiko Azuma : Azumango Daioh bok 1

Hikaru Hayashi : How to draw Manga : Sketcing Manga-Style

Danny Fingeroth : The Rough Guide to Graphic Novels

Tegneseriejournalisme II

Krigen i Irak har vært en sammenhengende suksess, i følge Bush-administrasjonen. Resten av verden kan kanskje være litt tvilende til akkurat det. Journalisten (bl.a. Washington Times og Village Voice) og forfatteren David Axe har skrevet tegneserien War Fix. Hovedpersonen i denne tegneserien er en ung mannlig journalist som har det travelt med å komme til Irak og dekke krigen. Fortellingen skildrer ham før, under og etter oppholdet der. Idealismen som driver ham tross de rundt ham sine innsigelser. Møtet med krigen og menneskene den berører, på begge sider av konflikten. Og det hele avsluttes med hva han sliter med når han kommer hjem igjen. Ypperlig beskrevet av en som selv har opplevd dette. Tegningene er det Steven Olexa som står for. De kler historien til fulle og gjør denne tegneserien enda bedre. Han er vinner av Charles M. Schulz Award fra 2002. Disse to tegneserieskaperne var helt ukjente for meg og de er begge debutanter når det kommer til å lage tegneserieromaner. Forhåpentligvis blir ikke dette det eneste forsøket.

Reserver

Året var 1984 og ikke alt var 1984

Året var 1984 og jeg var allerede altfor gammel til å lese tegneserier. Det var egentlig tid for damer og alkohol, men hva visste jeg ? Gigant var på denne tiden en tegneserie som hadde blitt utgitt fra og med 1969 og hvor en kunne lese om Lovens Voktere (Justice League of America) og historier hvor flere superhelter fra DC universet var med i samme historie. I 1983 skiftet det format, fra å være 68 sider i farger, til å bli 100 sider i svart-hvitt. Forandringen medførte og at seriene ble mer ”voksne”. Så kom nr. 1 1984 og der var første del av den 12 hefters lange maxi-serien Camelot 3000. Den ble utgitt i USA i perioden 1982-85 og var en gigantisk salgssuksess for forlaget DC Comics.

Historien er en oppdatering av Thomas Malory`s Le Morte d`Arthur. En gralsfortelling fra midten av fjortenhundretallet og opphavet til Arthur legenden. Handlingen er lagt til år 3000 og jorden er angrepet av utenomjordiske vesener som nesten har nedkjempet jordens forsvarsstyrker. Tiden er inne for å finne en redning. Den unge Tom Prentice befinner seg i nærheten av Glastonbury Tor, etter sigende Kong Arthurs gravsted, og finner tilfeldig dennes grav og vekker ham fra dvalen. Merlin gjør sin entre og befaler Arthur å finne ridderne av det runde bord. Noe han og unge Prentice gjør. Alt er ikke likt de gamle dagene når ridderne til slutt er samlet. Morgana Le Fey dukker og opp og Arthurs sønn Modred. Dette er jo skrevet før Pluto mistet sin status som planet, så her dukker det opp en tiende planet i vårt solsystem. Denne serien var usannsynlig bra i 1984/5 og er ikke blitt nevneverdig dårligere i ettertid.

Den var skrevet av Mike W. Barr og hans andre mest kjente serier er Maze Agency (biblioteket har en samling) og Batman : Son of the Demon ( en annen gigantisk salgssuksess for DC). Han hadde helt klart sin storhetstid på åttitallet, men skriver ennå tegneseriemanus for en rekke forlag. Brian Bolland har tegnet, som allerede nevnt, Judge Dredd og sammen med Alan Moore laget han den klassiske Batman : The Killing Joke. Den feiret 30 års jubileum i fjor. Etter denne serien har Bolland konsentrert seg mest om å tegne tegneserie covere og har en liten produksjon av tegneserier. Han laget en stund serien Mr Mamoulian som var en rekke humoristiske ensidere. Som cover artist har Bolland mottatt en rekke priser for arbeidet sitt og har laget covere til for eksempel Animal Man (de første 63 nummerne), The Invisibles(31nr.) og Batman : Gotham Knights(47 nr.).

Reserver