17. desember 2008 kom Hellblazer nr. 250 ut. En uvesentlighet for de aller fleste, men en milepæl for noen få av oss. Fra å ha dukket opp som en bifigur i Alan Moore`s Saga of the Swamp Thing nr. 37 i 1985, basert på Sting`s utseende. Og nå, 23 år senere, ha vært hovedpersonen i sin egen tittel i over 20 år. Gjennom disse 20 årene har serien holdt en forbausende høy kvalitet. Dette gjelder de forskjellige tegnerne serien har hatt og spesielt alle de forskjellige forfatterne. Den som ikke har skrevet et eneste nr. av Hellblazer er han som skapte figuren, Alan Moore. (Han dukket opp i bakgrunnen i en rute i Hellblazer nr. 100. Dette skyldes hans, mildt sagt, anstrengte forhold til DC Comics). John Constantine er kalt The laughing magician og har vandret the synchronicity highway lenger enn de fleste, røykende sine Silk Cuts.
Født i Liverpool 10.05. 1953. Mor døde under svangerskapet og det har vært en del trøbbel med en ufødt tvilling. Faren tilbringer evigheten way down under og for ikke lenge siden havnet søsteren der også. Hans eneste bekjentskap som har overlevd vennskapet med Constantine er Chas. Chas er drosjesjåfør og har nettopp fått sin egen miniserie, Chas : The knowledge 1-5. Listen over venner/bekjentskaper som har gått bort er veldig lang og øker som oftest hver gang det skal byttes forfatter. I og med at det er gitt ut så mange samlinger trenger en ikke å lese serien kronologisk, men bør nok lese hver forfatters bøker kronologisk. For å finne kronologien slår en opp helt foran i boken og ser hvilke hefter nr. boken inneholder. Det er vanskelig å vurdere hvilke forfattere som er de beste, men mine favoritter er de første 42 heftene av Garth Ennis og Brian Azzarello historie fra 146-174. Det nærmeste en kommer en nedtur er Paul Jenkins` 40 hefter. Disse er heller ikke gitt ut i bokform. Denne serien har til fulle bevist at hovedpersonen ikke trenger trikot, men kan istedenfor være en hardt drikkende og kjederøykende sjarmerende drittsekk med mer enn middels forbindelser til det okkulte. Og fremtiden ser fremdeles lys ut for oss lesere.
17. desember 2008 kom Hellblazer nr. 250 ut. En uvesentlighet for de aller fleste, men en milepæl for noen få av oss. Fra å ha dukket opp som en bifigur i Alan Moore`s Saga of the Swamp Thing nr. 37 i 1985, basert på Sting`s utseende. Og nå, 23 år senere, ha vært hovedpersonen i sin egen tittel i over 20 år. Gjennom disse 20 årene har serien holdt en forbausende høy kvalitet. Dette gjelder de forskjellige tegnerne serien har hatt og spesielt alle de forskjellige forfatterne. Den som ikke har skrevet et eneste nr. av Hellblazer er han som skapte figuren, Alan Moore. (Han dukket opp i bakgrunnen i en rute i Hellblazer nr. 100. Dette skyldes hans, mildt sagt, anstrengte forhold til DC Comics). John Constantine er kalt The laughing magician og har vandret the synchronicity highway lenger enn de fleste, røykende sine Silk Cuts.
Født i Liverpool 10.05. 1953. Mor døde under svangerskapet og det har vært en del trøbbel med en ufødt tvilling. Faren tilbringer evigheten way down under og for ikke lenge siden havnet søsteren der også. Hans eneste bekjentskap som har overlevd vennskapet med Constantine er Chas. Chas er drosjesjåfør og har nettopp fått sin egen miniserie, Chas : The knowledge 1-5. Listen over venner/bekjentskaper som har gått bort er veldig lang og øker som oftest hver gang det skal byttes forfatter. I og med at det er gitt ut så mange samlinger trenger en ikke å lese serien kronologisk, men bør nok lese hver forfatters bøker kronologisk. For å finne kronologien slår en opp helt foran i boken og ser hvilke hefter nr. boken inneholder. Det er vanskelig å vurdere hvilke forfattere som er de beste, men mine favoritter er de første 42 heftene av Garth Ennis og Brian Azzarello historie fra 146-174. Det nærmeste en kommer en nedtur er Paul Jenkins` 40 hefter. Disse er heller ikke gitt ut i bokform. Denne serien har til fulle bevist at hovedpersonen ikke trenger trikot, men kan istedenfor være en hardt drikkende og kjederøykende sjarmerende drittsekk med mer enn middels forbindelser til det okkulte. Og fremtiden ser fremdeles lys ut for oss lesere.
3 kommentarer:
Likte tanken og er enig med den. Sandman er vel vendepunktet for Vertigo, men, Morpheus er ikke så utbrodert og bygget som John. Og når deg gjelder Preacher, så er den ok, men ikke en leading man. Jeg ville kalt ham en skurk som ender opp med å gjøre noe greitt en gang iblant. Hadde en prat med noen venner på bussen om filmen, og kom frem til at en av vennene mine hadde sett filmen og ikke lest tegneseriene. Han sa at det var en god horror film, så fortalte jeg om hvor det hele var tatt fra og la til hvordan han var i tegneseriene - tror han er intressert i tegneseriene nå. Man kan si mye negativt om filmskapere og deres dekning av gode tegneserier, men de skaper ihvertfall nysgjerrighet blant et annet publikum.
Forsinket hallo fra,
Kjell
Filmer og tegneserier er ikke bra karma. Filmen var litt mindre enn elendig. John Constantine er ikke en skurk, han er bare en som lever etter Torquemedas læresetning. Målet helliger middelet. Bare for syns skyld er det ikke slik at en lærer å lese etter å sett Pride and Prejudice. Det er ikke meningen å være mer enn bare dum, men en kan ikke frelse alle. Tegneserier er for de av oss
som ikke vet bedre og er fornøyd med det. Og til slutt er det vel slik at en god fortelling er en god fortelling uansett. På forhånd unnskyldning, en sen onsdag kveld lenge etter arbeidstid.
Vennlig hilsen
og glad for oppmerksomheten
Lasch G
Unnskyldning nr. 2
Neil Gaimans Sandman er noe av det mest gjennomtenkte tegneserieprosjektet gjennom tidene, og det er jo derfor vi elsker det. Og det gjør vi jo vel. Det jeg glemte å si om filmskapere og tegneserier er at det er forbausende at de klarer å ta en historie som har vist seg og være bra for et stort publikum lenge og så sette sitt personlige stempel på den og fjell blir til grus.
Legg inn en kommentar