Ikaros

De to norske uavhengige tegneserieforlagene som har markert seg i løpet av de siste 10-15 årene er No Comprendo Press og Jippi Forlag. Sistnevnte ble startet i 1997 og har utgitt bl.a. Jason, Lene Ask, Rui Tenreiro og Tor Ærlig. Jippi Forlag har holdt en imponerende høy kvalitet på sine utgivelser. Dette tatt i betraktning av hvor små ressurser de har hatt å rutte med. Så til tegneserien jeg hadde tenkt å skrive om. Manuele Fior og hans Ikaros. Selvfølgelig når jeg skal snakke om norske tegneserier så trekker jeg frem en italiensk tegneserieskaper. Unnskyldningen får være at han bodde i Norge mens han laget den. Denne serien er i svart-hvitt og med en tredje farge rødt. Effekten av dette er besnærende. Historien er delt i to parallelle historier. Den om Daidalos og hans sønn Ikaros og den andre som trekker veksler fra Goethes Faust. Dette høres kanskje ut som litt i meste laget, men historie, bilder, fargen og layout gjør det til en sann svir å lese den. Det er i grunnen en sjeldenhet at så ambisiøse tegneserier blir utgitt utenfor et av de etablerte forlagene. Manuele Fior er, foruten tegneserieskaper, også arkitekt og arkitekttur er et av gjennomgangstemaene i serien. Hvis det ennå finnes en diskusjon om tegneserier er kunst eller ikke, er dette et eksempel på at det er det.