onsdag 28. januar 2009

Hva som var og kanskje aldri blir igjen ?





Det er mye jeg ikke forstår og det har ikke blitt mindre selv om jeg er blitt mye eldre. En av de tingene jeg grubler på er hvorfor folk har sluttet å lese fransk / belgiske tegneseriealbum. I en perode var disse verdens ledende tegneserier. Man leser mer tegneserier enn før, men humorstriper og engelskspråklige serier dominerer. Tidligere var det slik at mange av de fransk / belgiske ble oversatt til dansk. Noen få ble også oversatt til norsk. En fordel for meg som valgte tysk som andre fremmedspråk på skolen.








Dette var i de gode gamle dagene. Når utvalget skrumpet inn, kunne en fremdeles kjøpe den dvaskere amerikanske utgaven av pionerbladet Metal Hurlant, Heavy Metal, og få lest minst et album hver andre eller tredje måned. Heavy Metal, som også den franskspråklige tegneserieindustrien, ble mer og mer interessert i en mer nitidig utforskning av den halvt/helt avkledde kvinnekroppen. Dette satte unektelig sitt preg på seriene. Så her sitter jeg og grubler. Det lages fremdeles en masse bra serier på kontinentet, men jeg får søren meg ikke lest alle jeg ville ha lest. Og når vi først får noen inn til biblioteket, leser jeg dem og så blir de stående urørt på hyllene.

Grunnen til denne uhemmede sutringen er at jeg har tenkt å skrive litt om denne typen serier. Både nye og gamle. Jeg har allerede skrevet litt om Bilal og Cosey, men de er så geniale at en kommer ikke utenom dem okkesom. Først ute er Michel Crespin . Han hadde mye til felles med en annen stor tegneserieskaper, Claude Auclair (Simon fra Floden). Først og fremst er de dessverre begge døde. Crespin døde i 2001 , 46 år gammel. En annen ting var at de begge laget albumserier om livet etter at den verdensomspennende økologiske krisen hadde gjort sitt. Det som skiller måten å fortelle denne historien på er at Crespin var mer poetisk og lavmælt i sin historiefortelling. Det skjer ikke veldig mye i hans serie og det forsterker historien. Hans natur- og menneskeskildringer kan være eksepsjonelle i sin fåmælthet.Biblioteket har bare tre av de fire albumene i den ene av hans serier, men det fjerde, Dorianne; har jeg aldri kommet over ( kanskje det er grunn god nok til å dra ut på en søken til Danmark etter det ? ).Han brukte også mer og mer vannfarger når han laget sine serier og dette setter også sitt særpreg. Michel Crespin fikk sin debut i Metal Hurlant i 1977 og de fleste av hans serier ble først publisert der. Selv har jeg et fillete eksemplar fra midten av 90-tallet med en genial seks siders historie. Heldigvis, for meg; nesten uten dialog. For de som ikke har lest denne typen serier har biblioteket, ikke et veritabelt, men lite skattkammer.
Fortsettelse ( vil få ?) følger……

1 kommentar:

l.g. sa...

Coveret til Heavy Metal april 1983
som vises i dette innlegget er det første nr. jeg kjøpte noensinne. En forlengst nedlagt Narvesen kiosk på Sandnes. Og det var verre å kjøpe dette enn Aktuell Rapport, som var norsk hardporno på denne tiden. 17 år og ikke modig nok til å kjøpe noe med en avkledd kvinne.