Jeg ble fortalt forleden at det var lite humorserier i denne bloggen. Vel, det skyldes ikke bare at jeg er blottet for humoristisk sans, men også at det så er det slik at det er veldig få tegneserier jeg synes er morsomme.
Det er ikke alltid like enkelt å komme på noe som er forskjellig fra hva en skrev i forrige innlegg. Akkurat nå sliter jeg. Så slår det meg at lengre unna volden, kynismen og elendigheten i Batman er det nesten ikke mulig å komme enn når en leser sveitsiske Derib ( Claude de Ribaupierre 08.08. 1944 ) sine serier. Hos ham, som hos Cosey, er det fokus på naturen og de mer positive sidene ved den menneskelige opplevelsen som prioriteres. Gjennom store deler av tegneseriekarrieren har han og hatt en spesiell forkjærlighet for Sioux (Dakota ? ) indianerne, både historisk og nåtidig.
Derib begynte sin profesjonelle tegneseriekarriere hos Peyo Studios. Her fikk han utvikle talentet mens han tegnet smurfehistorier. I 1967 slo han seg sammen med Maurice Rosy og laget serien om den snakkende agenthunden Atilla. To av disse kom på norsk i Trumfserien, Atilla-Et Hundeliv og Atilla på slottet, i 1974. De er og blitt utgitt i Hjemmets tegneseriebokklubb. En annen serie av Derib på norsk er Veien mot Vest som kom som to album i 1980 og som senere ble gjenutgitt i Colt. Disse var skrevet av Michel Greg ( Red Kelly og Bernhard Prince m.m.). Den av Deribs serier det er blitt utgitt flest av på norsk er serien om indianergutten Yakari (det har til nå kommet 35 album i denne serien, men ikke mer enn en 8 til 10 på norsk fra 1978 av). Her er det Job (Andre Jobin) som har forfatteransvaret. De laget også serien om uglen Pythogoras sammen. Felles for disse seriene er at de er tegnet i den fransk/belgiske tegneserietradisjonen representert ved for eksempel Peyo og Albert Uderzo.
Av de mer realistiske seriene til Derib er de han laget på åttitallet og hvor temaene er de virkelighetsnære. Her tok han for seg samfunnsproblemer som AIDS (Jo kom i 1981 og var den første tegneserien som omhandlet dette emnet. Den har biblioteket, men bare på fransk. På norsk var vel en av de første (?) om dette Tapt Fremtid av Annie Goetzinger og Jon Sveinbjørn Jonsson fra 1992), prostitusjon og voldsproblematikk. La Grande Saga Indienne er en serie om de amerikanske indianerne historie.
Den Røde Vej er en westernserie fra våre dager. Han som ble Født To Gange er tre album hvor en følger en indiansk medisinmann fra vugge til grav. Denne var jeg heldig nok til å komme over brukt og det er et de bedre kjøpene jeg kan komme på. Konklusjonen en nå kan trekke er at Derib har en forholdsvis stor produksjon og jeg er ennå ikke begynt å skrive om det jeg synes er hans beste serie.
Derib startet denne serien i 1972 og fortsatte frem til 1987 hvor han tok en pause. For så å starte opp igjen i 2002. Her står han både for tegninger og manus. Det er til nå kommet 20 album i denne serien. Og serien heter : Buddy Longway. På norsk er det kommet fire album i denne serien, mens et femte gikk som serie i Tempo (Elgen). Dette er en serie en leser, ikke fordi en har behov for action og spenning, men fordi en unner seg en leseropplevelse utenom det vanlige. Seriens hovedperson er Buddy Longway som i 1830-årene reiser vest og prøver lykken som pelsjeger. Etter en del nesten fataliteter han så vidt unnslipper under læretiden mestrer han etter hvert dette yrket. Senere klarer han å befri squawen Chinook, hvis navn betyr sønnavind, fra fangenskap. Under en vinter hvor han nesten fryser i hjel fører sønnavinden han tilbake til Chinook. Og fra der følger en disse to og deres voksende familie gjennom de neste 19 albumene. En fantastisk blanding av det helt vanlige, ispedd noen dramatiske vendinger underveis og fortalt på en fantastisk måte. Som de fleste av Deribs serier er dette en serie å bli glad i.
http://www.derib.com/
http://www.comicwiki.dk/wiki/Derib
Noe av det mest amerikanske en kan tenke seg er historiene fra det ville vesten. Hvor menn var menn og de fleste utearbeindende kvinner prostituerte (faktisk en veldig høy prosentandel). Da er det litt merkelig at den beste western tegneserien er fransk. Nærmere bestemt historiene om Mike S Blueberry.
Bare for å fortsette fra tre innlegg siden uten at det har noe med innholdet i det å gjøre. Her nevnte jeg Will Eisner . I 1984 kom albumet Liv på en annen planet ut på norsk. Det var noe så sjeldent som et album med harde permer. Det var selvfølgelig et av de jeg kjøpte mens jeg var bokhandlermedhjelpermedhjelper. Det ble utgitt av Semic Forlag og kom som en del av den første norske tegneserie boomen. Å si at jeg var litt imponert etter å ha lest det vil være det samme som å si at paven er en smule religiøst orientert.
Tingen med dette albumet er at ikke bare er det glimrende fortalt, utrolig bra tegnet og det viktigste av alt at Eisner treffer innertier m.h.t. problemstillingen. Den er som følger : Hva ville skje hvis en fikk kontakt med en annen planets sivilisasjon ? Carl Sagan skrev boken Contact og Jodie Foster hadde hovedrollen i filmatiseringen, men Eisner overgår denne forsøksvise vitenskapelige tilnærmingen ved å vise den menneskelige kapasiteten for det absurde og kyniske.
Historien i Liv på en annen planet begynner med at vår hovedperson, Barnard Star, sitter ved konsollene på et av de astronomiske observatoriene. Her mottar han signalet og med det starter det verdensomspennende haraballet. Som med så mye annet starter det hele rasjonelt nok, men ville det vært likt oss mennesker å kunne gjenomføre det ? Det en ender opp med er den kalde krigens frontkjempere, spionene, en Idi Aminaktig folkekjær diktator, mafia, en ny religion, amerikansk storindustri, kjærlighet og Hell hath no fury as a woman scorned (William Congreve, in The mourning bride, 1697).
Dette er en tegneserie en bør lese, om ikke annet enn for å oppleve hvor genial Will Eisner (1917-2005) var. De tolv årene han tegnet The Spirit (02.06. 1940 til 05.10. 1952), minus de litt over to årene han var i den amerikanske hæren, er nok til å gi ham en strålende stjerne på den teoretiske Walk of Fame for tegneserieskapere. Hans En kontrakt med gud (1978) er den neste grafiske romanen hans som vil få sitt eget innlegg. Det som er helt sikkert er at når jeg får tid skal jeg foreta en nitidig gjennomgang av de rundt 700 The Spirit historiene og benytte meg av Cat Yronwode (tidligere redaktør for Eclipse comics og The Spirit ekspert) sine mange artikler om emnet.
Jeg kan ikke og har ikke lest mye norske underground serier. Jeg har hørt rykter om seriene som ble utgitt på syttitallet, men igjen ikke lest noen av dem. Brage ble første gang utgitt i 7 nr. fra 1978 til 1980. Gateavisa hadde en del å gjøre med flere av utgivelsene på syttitallet, bl.a. utgivelsen av The Fabulous Furry Freak brothers så tidlig som i 1971. Jeg kjøpte et av Gateavisas tegneseriesspesialer tidlig på åttitallet. Den ene gangen ble jeg faktisk mobbet til å gjøre det på Karl Johan. Hvem liker vel å bli kalt kjip ? Det var i 1981 hvis jeg husker feil. Av innholdet i dette var det en rimelig morsom Donald parodi, hvor Donald blir i overkant voldelig ”amorøs” overfor Dolly og hun søker trøst hos Minni og hennes kvinnegruppe. Det hele ender med kvinnegruppen tar affære og at Donald har enda mindre bruk for bukser. Ingvar Ambjørnsen hadde en ensiders serie og den var ikke like god som noen av bøkene hans. Samme spesial har to historier med Christopher Nielsen som aldri har vært en av mine favorittegnere. Jeg er en av de som kan si at jeg er feig og stolt av det ! Allikevel har jeg truffet (igjen i forbindelse med Kapittel festivalen og ikke fordi jeg har muligheten til å vanke i slike kretser) denne bautaen av en mann personlig og sagt hvor lite jeg likte tegnestilen hans. Mission accomplished var svaret. Jeg sendte for øvrig dette bladet til ham siden han ikke hadde det i sin egen samling.
Denne utgaven av Gateavisa var introduksjonen min til hva som rørte seg i den norske tegnserieverdenen. Et par år senere kom jeg over en annen utgivelse kalt Forum Tegneserie Magasin. Det kom tre hefter av dette som jeg fikk tak i og året før (1982) skal det ha kommet hele fire nr. De var utgitt av to entusiaster fra Levanger. De ga også ut et album samtidig kalt Kontramord og noe ble helt klart drept i det. Forum Tegneserie Magasin inneholdt norske serier (Lars Fiske, Ernst Vevle Olsen (Morgan Kane) og Rune T Kidde (dansk-norsk tegneserieskaper)), noen få smakebiter på utenlandske og en forsmak på Fantomet tegneren Jaime Vallves fortelling om tre svenske Tempelriddere. Hva er det med disse svenske tempelridderne ? I 1982 kom det et enkelt hefte i album format med tittelen Comic Jam. Her var det en rekke norske tegnere, eks Arild Midthun, Tommy Sydsæter, Knut Westad m.fl.,men rosinen i pølsa var den første serien med Will Eisner på norsk. Her har han tatt en av de viktigste monologene til Hamlet og lagt dem i munnen på en hippie på taket av en Brownstone i New York. Jeg er litt usikker, men med forbehold tror jeg samme serie er med i albumet Storbyen.
Her ender første del av min nitidige gransking av norsk underground. Vi er ennå i begynnelsen av åttiårene og Brage er i ferd med å stå opp fra de skinndøde.
Det er ikke mye jeg har å skryte av, og jeg har nå lagt til meg den uvanen at jeg gjentar meg selv, når det kommer til møter med tegneserieskapere, men et av de virkelig store var når Stripburger besøkte Kapittel festivalen i 2003. Stripburger er et tegneseriefelleskap av tegneserieskapere fra tidligere Jugoslavia og store deler av Øst-Europa. Utgivelsene av bladene,bl.a. antologien Stripburger, og administrasjonen ble gjort fra Ljubjana, Slovenia. De hadde ennå ikke rukket å få den internasjonale oppmerksomheten de senere er blitt gjenstand for. De kom til Stavanger etter å ha sittet bortgjemt i et rom i løpet av hele Raptus festivalen i Bergen. Med invitasjonen til Stavanger trodde de at de skulle møte et større publikum, noe de da gjorde i løpet av skolebesøkene de var på. Selve kveldsarrangementet ble besøkt av, hvis jeg husker riktig, to betalende tilskuere. Heldigvis var det en 10-15 tilstede som ikke trengte å betale. Medlemmene av Stripburger så dette som en betinget suksess og det var det aller første tegneserie arrangementet Kapittel festivalen hadde hatt. Lederen for gruppen var også litt av en selger. Han solgte vel Stripburgers samlede utgivelser til biblioteket i flere eksemplarer. Også den serien som ennå er bibliotekets mest leste, men minst lånte, Sexburger.
Blant medlemmene i Stripburger var Danijel Zezelj, kjent for bl.a. X-Men og nevnt tidligere i bloggen, og han var selvfølgelig ikke med. Av de som var med var Alexander Zograf som før dette hadde vært en av serieskaperne i Kitchen Sink`s antologi Flock of Dreamers. Andre bidragsytere her var Jim Woodring (The book of Jim), Rick Veitch og Robert Crumb. Han utga også Hypnagogic Review og hvor han senere laget et nummer fra Stavanger oppholdet. Den som i mine øyne var den virkelige tegneseriestorheten blant medlemmene var kroatiske Darko Macan. Han var da og er en av mine absolutte favorittegneserie forfattere. Det jeg hadde lest av ham til da var Grendel Tales : Devils and Death. Grendel Tales er en videreføring av Matt Wagner`s geniale Grendel syklus. Han har skrevet en rekke av Dark Horse sine Star Wars serier, Tarzan : Carson of Venus, Donald Duck og Hellblazer 144-45. På toppen av det hele fikk jeg autografen på et av de originale Grendel Tales bladene han hadde med seg. Dette har jeg selvfølgelig hengt opp på min private Wall of Fame der hjemme. Samme året var også Lars Fiske og Steffen Kverneland der og viste frem deler av det som ble til boken Olaf G. Christopher Nielsen og Jason (Johan Olav Sæterøy) var og tilstede, men disse skal jeg snakke om i, forhåpentligvis, neste innlegg.
Dagen i dag har vært av den typen hvor hodet har tatt seg fri før kroppen. Derfor ser jeg en anledning til å fortelle om det jeg helt klart anser som min største idrettsprestasjon noensinne. Det hele begynner med en spill og tegneseriebutikk som lå oppe på Løkkeveien. Det nærmet seg jul og jeg ble gitt penger for å kunne kjøpe en presang som ville overraske meg på julaften. Det jeg fant var en bunke med Hellblazer(jeg vet jeg nevner denne serien altfor ofte, men det er grunn til det !) hefter og i rekkefølge. Fra nr. seksti til rundt noen og sytti. Etter det fikk jeg et abonnement på serien, senere måtte jeg stille i butikken hver måned før jeg nå abonnerer fra Outland og i går kjøpte jeg nr. 259. Og det er her idrettsprestasjonen kommer inn. Jeg har nå 200 hefter i rekkefølge og utgitt i løpet 16 år og 8 måneder. Og det er vel lengre enn noe marathon ? 
Jeg begynte å samle og kjøpe amerikanske hefter for alvor på begynnelsen av nittitallet. Før det var det norske utgivelser og fransk/ belgiske album jeg brukte mine surt tjente penger på. Via et abonnement på den svenske utgaven av Batman (Batman ble lagt ned i Norge i 1991) begynte jeg å kjøpe amerikanske serier via postordre. Til slutt kom jeg over Hva Berghulen Gjemte (senere Avalon) i Bergen. Med denne oppdagelsen ble alt så meget enklere. Jeg startet å abonnere på Previews (månedlig oversikt over amerikanske utgivelser) og kunne ringe inn bestillingen hver måned. Det var som en halvveis opprykkelse. Jeg oppdaget en ny virkelighet og var en blant de nesten utvalgte. Det er flere serier fra denne tidlige tiden, i dette ikke helt forjettede land, jeg kunne skrevet om. Valget faller på en bestemt serie. Det var en enkeltstående historie, innbundet og ergo veldig dyr i forhold til de heftene jeg vanligvis bestilte.
A Mystery Play kom i 1994 og er skrevet av Grant Morrison og malt av Jon J Muth. Dette var mens Morrison ennå var i ferd med å etablere seg som den ledende tegneserieforfatteren ved siden av Alan Moore. Han hadde allerede hatt suksess i USA med Doom Patrol (se blogg : mislykkede helter) og Animal Man. Jon J Muth var og er en sjelden blomst i den amerikanske seriefloraen. Han hadde fullført Moonshadow, skrevet av J M DeMatteis (nevnt i bloggen en gang eller to), og var på denne tiden blitt medlem av den eksklusive gruppen av nye mainstream tegneseriekunstnere som George Pratt (Enemy Ace : War Idyll), Kent Williams (Blood : A Tale) og mesteren Bill Sienkiewicz.
Hvis en oversetter Mystery Play får en pasjonsspill og som var et middelalderfenomen. Landsby/er satte seg fore å gjenskape påskepasjonen / Jesu siste dager. En satte seg også fore å berette hva Jesu gjorde mens innesperret i graven. The Harrowing of Hell er sønnens nedstigning til helvete og hvor han befrir alle de jødiske patriarkene, Moses, Josef og Abraham. Gud spilte også en rolle i denne amatøroppsettingen.
Og det er her historien A Mystery Play begynner. I en liten fiktiv engelsk landsby våkner befolkningen opp med beskjeden at gud er drept. Eller snarere mannen som hadde rollen som gud i det snart forestående pasjonsspillet. Samme landsby ble flere år tidligere rystet av mordet på en liten pike. Da beskjeden om at morderen har flyktet fra sikringsanstalten hvor han ble holdt gjør ingenting for å bedre stemningen i landsbyen. En detektiv blir sendt fra nærmeste storby, en kollisjon og den ultimate måten å løse kryssord på. Dette er noen fragmentene i en historie som kan sies å være en blanding av Dennis Hopper`s film fra 1971, The Last Movie, og en kriminalhistorie uten en konvensjonell løsning. En glimrende og herlig forvirrende tegneserie.
Siden jeg snakket om striper i innlegget under kom jeg på en annen stripeserie og forfatteren og tegneren av denne. Hun heter så mye som Alison Bechdel og stripen heter Dykes to Watch Out For. Biblioteket har åtte av de ni første samlingene og en bok med The Best of. Jeg har ikke lest noe særlig av disse stripene, jeg har heller ikke sett The L Word på TV3, fordi dette handler om et miljø jeg ikke vet noe særlig om. Det er ikke et utslag av homofobi fra min side, snarere en følelse av å stå på utsiden og ikke skjønne helt hva det hele dreier seg om. Som å bli fortalt en inside joke mange ganger og aldri skjønne poenget.
Så i 2007 kom den grafiske romanen Husfred : En tragikomisk familiefortelling. Den originale engelske utgaven kom året før og het Fun Home. Basert på hennes egen oppvekst i en hvit katolsk familie ute i forstaden. Tilsynelatende idyllisk med bare et par små avvik. Det viktigste fra fortellerens synspunkt er å komme til termer med sin egen seksualitet. Dernest det at hennes tilsynelatende heterofile far er alt annet. Dette fører til en grundig gjennomgang av familiens historie og spesielt hennes fars fortid. Det finnes vel ikke en voksen kvinne eller mann som ikke har vært nødt til å ta et oppgjør med eller løsrive seg fra sine egne foreldre. Her blir det bare så mye mer komplisert. 
Serien er briljant tegnet og fortalt. Når sant skal sies er det en av de beste og mest interessante oppvekstskildringer jeg noensinne har lest. Dykes to Watch Out For ble lagt ned etter femogtyve år i 2008. Hennes neste grafiske roman bærer det foreløpige navnet Love Life : A Case Study. Denne skal visstnok fokusere på hennes liv i voksen alder og som tittelen tilsier de forskjellige forholdene hennes. Om ikke annet så gleder jeg meg til denne oppfølgeren.
Forrige innlegg var om The Killing Joke. Dette kom i 1988 og året etter kom Arkham Asylum : A Serious House on Serious Earth. Dette er den definitive fortellingen om asylet (asyl fra gresk asylos –ukrenkelig) hvor Gotham`s kriminelt sinnsyke, og som derfor gjerne blir en belastning for omverdenen, havner. Selve historien veksler mellom å fortelle fra grunnleggeren av sykehuset, Amadeus Arkham, sin dagbok. Her får leseren også ta del i optimismen denne idealisten har m.h.t. det å helbrede de kriminelle og sinnsyke. En aner at hans idealer muligens kommer til å frontkollidere med virkeligheten.
Den delen av fortellingen som utspiller seg i nåtiden har de innsatte tatt kontroll over asylet. Deres eneste krav er at Batman blir sendt inn som forhandlergissel. The Joker er i sitt ess som lederen for opprørerne og en av Arkham`s psykiatere forklarer dette med at The Joker er så sinnsyk at han befinner seg på et mer avansert bevissthetsplan enn oss vanlige dødelige. Two Face har blitt fratatt mynten sin og gitt en Tarot kortstokk i stedet. Med 72 valgmuligheter for hvert spørsmål sitter han med bleier og vegeterer i et hjørne. Batman blir tvunget til å leke en avansert form for gjemsel og hvor belønningen vil bli døden. På sin flukt gjennom Arkham treffer han på flere av sine fiender. Disse er ikke blitt bedre av sitt opphold på Arkham. Et eksempel er The Mad Hatter. Inspirert av Lewis Carrol`s figur fra Alice in Wonderland har han gått fra å være en rimelig ufarlig skurk til å bli en siklende pedofil. Noe som igjen henspeiler på Dodgson`s egen fascinasjon m.h.t. små piker og fotografering ?
Serien er malt av Dave McKean og han besøkte ikke Arkham for første gang. Året før kom hans og Neil Gaiman`s Black Orchid (se blogg) hvor hovedpersonen var innom. Hele serien er malt og tekstingen, som er meget spesiell, er det McKean som står for. Forfatteren er den uforlignelige Grant Morrison. Her han skrevet en serie som ved første gjennomlesning kan virke vanskelig, men som vokser seg større for hver gjennomlesning. Noe som ble en bra ting fordi hans neste Batman historie var Gothic som gikk i Legends of the Dark Knight 6-10 1990. Samlet i Batman : Gothic og tegnet av Klaus Janson. Og den er dårlig den !
Hvis en skal nevne noen av seriene i Brage så var det en serie av Steve Leialoha i Brage nr. 1 1982. En av de få seriene av ham jeg har lest hvor han selv har skrevet manus. Leialoha er vel mest kjent for å være hovedtusjeren av Mark Buckingham`s tegninger i Bill Willingham`s fantastiske Fables. Også er han samboer med en av de mest oppegående og talentfulle kvinnelige tegneserieskaperne gjennom de siste 30 årene og vel så det, nemlig Trina Robbins. Som for øvrig er en av de store tegneseriehistoriske kapasitetene og har skrevet en rekke bøker om kvinnelige tegneserieskapere, kvinnelige tegneseriefigurer og kvinners forhold til serier. Og på toppen har hun laget en rekke bra serier. En ting jeg fant ut nå er at hun er den første av de tre Joni Mitchell nevner i sangen Ladies of the Canyon fra albumet Ladies of the Canyon (1970).
Og det eneste han gjorde i løpet av alle disse årene var å presentere, vel og merke en kristen og litt pessimistisk preget, hverdagsfilosofi. Som allerede sagt, er gjenkjennelsesfaktoren i Knøttene enorm for enhver med et nogenlunde nyansert selvbilde. De færreste ser seg selv som søsteren til Espen, Lucy / Sofie, men de fleste av oss har vel visse likhetstrekk. Selv har jeg vært avstandsforelsket i piken med røde håret i mange år. Å ta for seg Schulz og hele hans produksjon av Knøttene blir en gigantisk oppgave og jeg har ikke tenkt å påta meg den. Fantagraphics derimot har satt seg fore å utgi hele serien i 25 bind. Dette er bare et kort innlegg for å minne de som leser dette og spesielt meg selv hvilken fantastisk serie dette er.
