Trangen til Å tråkke
På noen
Er sterk
Hos oss
Snegler
Nå har jeg for første gang skrevet om tegneserier jeg ikke anbefaler, da bør det vel komme et innlegg om noen det er verdt å anbefale. Allikevel kan jeg først nevne at jeg var innom den meget informative bloggen The Beat( http://www.comicsbeat.com/ ) og hvor det var snakk om at DC Comics har tilbudt Alan Moore rettighetene til hans, og Dave Gibbons serie The Watchmen i bytte mot at forlaget fikk lage flere historier med karakterer fra dette universet. Dr Manhattan møter Darkseid kunne sikkert vært en mulighet Dan Didio og Jim Lee, som begge fungerer som sjefsforleggere for DC, kunne ha hatt i tankene. Moore takket, forståelig nok, alt annet enn pent nei. Det interessante med dette var å lese kommentarene til de to innleggene som tok for seg denne saken og hvor flere av de ivrigste motstanderne av Moore brukte en tone en godt kan kalle hatsk. Jeg ble en smule forbauset da jeg ikke visste at det var mulig å mislike tidenes største tegneserieforfatter. 
I januar 1987 leste jeg noe som siden har preget meg på måter jeg ikke helt kan forklare. Jeg åpnet en bok og det første jeg leser er : It`s Raining in Washington Tonight. Siden det er en tegneserie ser en i første bildet en mann som stirrer ut av et regnvått vindu. Denne mannen er Jason Woodrue også kjent som The Floronic Man. En nokså latterlig superskurk, som først dukket opp i 1962 som en av fiendene til The Atom. Alan Moore hadde fått tak i denne ubetydeligheten og gjort ham skremmende. Slik starter altså Swamp Thing nr. 21 og boken jeg hadde kjøpt var Saga of the Swamp Thing som samlet heftene 21 til og med med 27. Med en introduksjon av skrekkforfatteren Clive Barker(Books of Blood og Hellraiser). Tegneserier ble aldri det samme igjen. 
Moore overtok faktisk Swamp Thing med nr. 20 tilbake i januar 1984 og skrev serien til og september 1987 med nr. 64. En ny utgave med Saga of the og hvor nr. 20 var tatt med kom vel i fjor eller forfjor, men den kan umulig bli bedre enn den originale utgaven. Jeg har opp gjennom årene lest en hel del av denne serien og vil denne gangen bare oppfordre andre til å lese denne enestående serien. Bl.a. for å finne ut av hvorfor en kveld med regnvær i Washington har noen som helst interesse. Biblioteket har i alt 12 samlinger av Swamp Thing og en bør unne seg å lese alle. De forskjellige seriene og serieskaperne skal jeg skrive mer om når det faller seg slik.
I januar 1987 leste jeg noe som siden har preget meg på måter jeg ikke helt kan forklare. Jeg åpnet en bok og det første jeg leser er : It`s Raining in Washington Tonight. Siden det er en tegneserie ser en i første bildet en mann som stirrer ut av et regnvått vindu. Denne mannen er Jason Woodrue også kjent som The Floronic Man. En nokså latterlig superskurk, som først dukket opp i 1962 som en av fiendene til The Atom. Alan Moore hadde fått tak i denne ubetydeligheten og gjort ham skremmende. Slik starter altså Swamp Thing nr. 21 og boken jeg hadde kjøpt var Saga of the Swamp Thing som samlet heftene 21 til og med med 27. Med en introduksjon av skrekkforfatteren Clive Barker(Books of Blood og Hellraiser). Tegneserier ble aldri det samme igjen. Moore overtok faktisk Swamp Thing med nr. 20 tilbake i januar 1984 og skrev serien til og september 1987 med nr. 64. En ny utgave med Saga of the og hvor nr. 20 var tatt med kom vel i fjor eller forfjor, men den kan umulig bli bedre enn den originale utgaven. Jeg har opp gjennom årene lest en hel del av denne serien og vil denne gangen bare oppfordre andre til å lese denne enestående serien. Bl.a. for å finne ut av hvorfor en kveld med regnvær i Washington har noen som helst interesse. Biblioteket har i alt 12 samlinger av Swamp Thing og en bør unne seg å lese alle. De forskjellige seriene og serieskaperne skal jeg skrive mer om når det faller seg slik. 
I dette femte albumet er det en eldre og mer distingvert Vargas en møter. Og det som er tilfelle her er at det er snakk om å stoppe en intrikat og diabolsk plan for og ”forbedre” menneskeheten m.h.t. en ikke altfor fjern fremtid. For å sette en stopper for dette er Vargas og hans ledsagerske, den mørkhårede skjønnheten og briljante vitenskapskvinnen, Jill Covalsky nødt til å foreta en reise gjennom hele det bebodde solsystemet. Det eneste sporet de har er en meget kryptisk melding. I akkurat dette albumet ble historien litt vel kompleks og dermed også mer uinteressant, men tegningene til Torres er nok til å se bort fra det. Han tegner i ligne claire tradisjonen og viser oss en retro-futuristisk fremtid hvor det meste er preget av 40 og 50-tallet. 
Daniel Torres er i mine øyne en viktigere spansk eksportartikkel enn den ballsparkende navnebroren. Han er født i 1958 og debuterte som serietegner i 1980. Han har laget flere serier om den onde, onde Opium(tre album) og en del kortere og frittstående serier. Selv leste jeg han første gangen rundt midten av 80-tallet når Heavy Metal Magazine begynte å publisere seriene hans. Til å være en såpass profilert og populær serieskaper var det forbausende få opplysninger å finne om ham på nettet. Det jeg fant på Lambiek.net var at han visstnok skal være inspirert av den belgiske, for meg helt ukjente, kunstneren Ever Meulen(Eddy Vermeulen). Så var det slik at jeg nevnte to serier i begynnelsen av innlegget, men den andre får vente til i morgen.
Så tilbake til denne trenden med forgubbing. Er det sånn at tegneserier risikerer å forsvinne etter hvert som de fleste serieskaperne blir enda eldre og faller fra. Hvor skal alle disse unge serieskaperne komme fra som skal overta og er det noe som tyder på at de vil det ? Jeg vet da søren, men jeg velger å tro at tegneseriene vil være her fremdeles om en 50 års tid og at de ennå er liv laga. Det som irriterer meg mest med disse alderstyngede menn og kvinner er at jeg er nødt til å innse at jeg har blitt eldre sammen med dem og det svir.
Det er etter hvert mange bøker som har endt opp med å hete noe med The Secret i tittelen. De har da også en rekke forskjellige hemmeligheter å videreformidle. En som bare het det var Rhonda Byrne`s, som hevdet å kunne selge deg den definitive veien til ubegrenset materiell velstand og fullkommen lykke i bokform. Noe som må sies å være litt av et røverkjøp til 65 kroner pluss frakt fra amazon.co.uk. I tegneserien The Secret er det siste års High School eleven Tommy Morris, som fra den sosiale periferien han til nå har befunnet seg, blir invitert på fest hos den sosiale eliten. Den som har gått god for ham er Pam og hun er mer enn bare litt begeistret for Tommy. Festen består av å ringe tilfeldige telefonnummer og fortelle de som svarer at de kjenner vedkommendes hemmelighet. Det virker ganske uskyldig inntil de ringer en hvis hemmelighet er for stor til at denne personen tør å ta risken på at noen skulle kjenne til den. Siden alle samtalene er ringt på Pam`s telefon er det da også hun som litt senere forsvinner sporløst. Og igjen sitter Tommy med et uløst mysterium han desperat ønsker å oppklare.
Dette er kanskje ikke den mest originale historien jeg har lest, men det er den beste skrevet av grunnleggeren av Dark Horse Comics, Mike Richardson, som jeg har kommet over. Opprinnelig en fire hefters miniserie gis denne samlingen ut i 2/3 dels format av heftene. Hvorfor dette er gjort vet jeg ikke helt, kanskje det har noe med prisen å gjøre. Det som gjør dette til en serie verdt å nevne her er illustrasjonene til Jason Shawn Alexander( 
Forlaget Comico gikk dundrende konkurs i 1990 og som igjen skapte en masse juridisk hodebry for Wagner. Wagner ga ut to serier på Comico. Det var Grendel, fra mars 1983, hvor han som oftest skrev manus og Mage. Sistnevnte kom i femten hefter fra 1984 til 1986, het Mage : The Hero Discovered og var første del av tre planlagte. Denne første delen skrev og tegnet Wagner selv og rentegneren var Sam Kieth (Maxx, The Sandman). Mage er en modernisert versjon av Arthur (Kevin Matchstick) legenden og hvor Excalibur har blitt omskapt til en baseballkølle. De femten neste heftene, Mage : The Hero Defined kom på Image Comics i 1997-8 og del tre er planlagt utgitt nångång. 
Kanskje noe av det mest interessante med Mage : The Hero Discovered var at i heftene 7-14 hadde Wagner en back up serie(svorsk, men kom ikke på noe tilsvarende på norsk). Denne ble siden samlet og fikk navnet Grendel : Devil by the Deed. Her fortelles hele historien om Hunter Rose og hans alter ego Grendel. Eddie var fra barnsben et vidunderbarn og alt kom like lett til ham. Han innleder et forhold til en mye eldre kvinne og når hun plutselig dør omskaper han seg til den suksessfylte forfatteren Hunter Rose og den maskerte mesterskurken Grendel. Senere adopterer han den nylig foreldreløse Stacy Palumbo, som igjen får stor betydning for den senere historien, og hun blir igjen bestevenner med Grendel`s erkefiende, Argent the Wolf. Argent er politimann og pådro seg denne indianske varulvforbannelsen flere hundre år tidligere. Dette sammendraget får serien til å virke ganske latterlig, men så er langt fra tilfelle. Wagner har selv sagt at serien er et forsøk på å studere aggresjonens natur. Og det er ingen lykkelig slutt på denne historien. Det er for øvrig veldig langt mellom hver happy ending i Grendel syklusen. 
Devil by the Deed er ikke en vanlig serie, snarere en kort illustrert fortelling. Det kan virke litt rart å fortelle hele livsløpet til en figur som en siden har laget serier om frem til i dag, men det er vel alltid det som fører en til slutten som er det mest interessante. Og her ender det første innlegget.
Mezolith er et engelsk ord en kan bruke om en som levde i perioden Mesolitikum. På vanlig norsk vil det si den midtre delen av steinalderen, mellom Paleolitikum og Neolittisk tid. Mesolitikum varte fra ca 10 000 til 8000 f.kr. Det er i denne perioden, pussig nok, at handlingen i 
Poika er en del av Kansa stammen og handlingen dreier seg om disse få menneskene. Poika er også i ferd med og tre inn i de voksnes rekker. Fortellingene i dette albumet veksler fra å beskrive livet slik det kunne ha vært på denne tiden og stammens mytiske fortellinger. Jeg har vel brukt alle de positive superlativene jeg kan opptil flere ganger, men det får så være. Dette albumet var en fornøyelse å lese. Haggarty`s tekst er akkurat så mye til stede at den ikke forstyrrer Brockbank`s fantastiske illustrasjoner. Hvordan han gjennom disse gjør settingen troverdig og gir de enkelte medlemmene av stammen mer levende. Vekslingen mellom det hverdagslige og det fantastiske er glimrende gjennomført av begge. Enda en positiv ting er at dette er første bindet i en forhåpentligvis lang serie. Forlaget har kalt dette Stone-Age Horror og det er jeg vel ikke helt enig i.
Schröder må sies å være en idealist og har ikke hatt gjennomtenkte ideer når det kom til lønnsomhet, antall utgivelser og inntjeningsevne. Han har drevet to forlag, Epix og Medusa og utgitt en lang rekke franske og amerikanske serier på svensk i slike titler som Epix, Pox, Tung Metall(Heavy Metal på svensk), Max og et ukjent antall albumutgivelser. Schröder har og et doktorat i litteraturhistorie fra universitetet i Frankfurt med oppgaven "Science-fiction-Literatur in den USA: Vorstudien für eine materialistische Paraliteraturwissenschaft”. Det er bare å beklage at han ikke utvandret fra Tyskland og til Norge isteden. Min tegneseriesamling hadde hatt veldig godt av det. http://epix.se/catalog/
Så var det grunnen til at jeg nevner dette : En av de tegneseriene jeg fikk sendende fra Sverige var nr. 1 i 
Først ut er enda en av de jeg kjøpte på salg hos Outland i forrige uke. På baksiden av denne står det : What if the religious right - were right. Det det er snakk om er The Rapture / Opprykkelsen hvor de mest troende blir hentet fysisk til himmelriket og gjerne er litt konservativt Evangelisk kristne eller Jehovas Vitner. Hvordan ville et samfunn bli påvirket av en slik hendelse. Det er det denne serien bl.a. handler om og hvor hovedpersonene er paret Raven og The Mummy. Disse to pleide å opptre på forskjellige festivaler utkledd som disse figurene og har beholdt kostymene på etter guds inngripen. 
De kommer til Chicago for å finne et sted å bo og når de finner det er det i et nabolag hvor de færreste har latt seg bli altfor påvirket av tidligere hendelser. Noe er allikevel utenom det vanlige når de treffer en snakkende hund og soldater som alle er prikklike G.I. Joe med det unntaket at de har vinger. Begge serieskaperne, Jim Munroe(tekst) og Salgood Sam(Maxim Douglas) er fra Canada og hvor serien var en ubetinget suksess når den kom i 2008. Noe som virker høyst fortjent. Begge disse serieskaperne var helt ukjente for meg og det gjør at jeg blir ekstra imponert. Spesielt er det tegningene til Salgood Sam som kan virke som om de er tegnet med kullstift, men med kjennskap til tegneteknikker helt sikkert ikke er det. Serien heter for øvrig Therefore Repent ! og anbefales på det aller varmeste. 
Så en serie jeg skal lese og som har kommet til biblioteket. 20th Century Boys beskrives som en science fiction/mystery manga. Skrevet og tegnet av Naoki Urusawa i perioden 2000-2006. Det kom i alt 22 bøker og de 9 første har altså ankommet. Det er to grunner til at jeg har lyst å lese denne serien. Den ene er at den ser fascinerende ut med sine nesten realistiske tegninger og at det er lenge siden jeg leste noe annet enn gekiga manga. Tingen er at biblioteket også har de to første filmatiseringene av serien. Også har vi fått inn bind 6 i Sho Fumimura/Ryoichi Ikegamis serie Sanctuary og da kan jeg få lest de fire siste bøkene i denne serien og få fullført den. Noe en sjelden har anledning til når det gjelder mangaserier.
En lengre innskutt bisetning(?). Deni Loubert var i en periode gift med Dave Sim og som ansvarlig utgiver fikk hun muligheten til å gi ut andre serier på forlaget Aardvark Anaheim enn Cerebus. Tre av disse var Journey(William Messner-Loeb), Normal Man(Jim Valentino) og Ms Tree(Max Allen Collins/Terry Beatty) som alle er nevnt tidligere. Dave Sim er den han er og i 1984 reiste Deni Loubert fra Kitchener, Ontario og satte kursen sørover. Hun tok med seg seriene fra Aardvark og startet forlaget Renegade Press (1984-89). Og det var på Renegade at R. G. Taylor ga ut de tolv heftene i sin første serie Wordsmith. Allerede da hadde han begynt å bruke teknikken med å tegne over fotografier. 
Noen og tyve år senere har han til fulle mestret denne og han bruker den konsekvent i Growing Up With Comics. Når han da ikke tegner klassiske tegneseriesider som de forskjellige forfatterne nevner. Både Taylor og forfatterne er canadiere og alle synes å ha vokst opp i Toronto i 60-årene. En bør kanskje være litt interessert i Marvel`s utgivelser for å få fullt utbytte av boken siden de fleste har det som sine favoritter. Allikevel er det her en rekke forskjellige vinklinger på å fortelle historien om hvordan tegneserier har preget de enkeltes liv. Fortellingene er lavmælte og ettertenksomme og sikkert ikke uten grunn siden de fleste av forfatterene nærmer seg de seksti. For min del var denne serien det samme som å møte likesinnede. 