Godt Nytt År !! (det er lov å håpe)

Nytt år, nye lister ?

Dette blir den desidert siste listen i 2010, siden det er den 30.12. og jeg har fri i morgen. Så var det å kommentere noen av seriene. Unknown Soldier er en av de bedre nye seriene jeg har lest i år. Den er så bra at jeg skal kjøpe den selv. Jeg har ikke lest det nye albumet til Manuele fior, men visst det er i nærheten like bra som hans forrige, Ikaros, så har jeg virkelig noe å se frem til. Frederic Boilet er 50 år gammel franskmann som har latt seg fascinere av Japan og japanske tenåringsjenter. Hvis en tenker for mye på det blir det litt creepy, historiene hans derimot er både poetiske og vakre, så det veier da litt opp for det.

Joshua Dysart/Alberto Ponticelli : Unknown Soldier : Haunted House

Manuele Fior : Fem tusen kilometer I sekundet

Frederic Boilet/Kan Takahama : Mariko`s Parade

Frederic Boilet : Yukiko`s Spinach
Denne bokserien kom jeg over helt tilfeldig. En grei oppsummering av hva som var verdt å merke seg av amerikanske serier og med utmerkede gjesteredaktører. Etter å ha lest halve utgaven fra 2010 og jeg må innrømme at jeg vet helt klart ikke hva bra tegneserier virkelig er.

Diverse/Diverse : The Best American Comics 2006
(Redaktør : Harvey Pekar)

Diverse/Diverse : The Best American Comics 2007
(Redaktør Chris Ware)

Diverse/Diverse : The Best American Comics 2009
(Redaktør Charles Burns)

Diverse/Diverse : The Best American Comics 2010
(Redaktør Neil Gaiman) Episke amputasjoner er et utvalg av Kvernelands mange litterære amputasjoner(les sammendrag ?) og Jeg, Tor Ærlig samler flere av de tidligste seriene til en av Norges mest produktive serieskapere.

Steffen Kverneland : Episke amputasjoner

T.E. Naas : Jeg, Tor Ærlig

Tetsu Sawai : The 14TH Dalai Lama (a manga biography)
Hvis en skal snake om trender så hard et lenge vært at tegneserier blir film, men nå synes det som om at å adaptere bøker til tegneserier igjen er i vinden. Her er fire eksempler på det.

Dostojevskij, Mairowitz/Alain Korkos : Forbrytelse og straff

Antoine De Saint-Exupery, Joann Sfar : The Little Prince

H.P. Lovecraft, I.N.J. Culbard : At the Mountains of Madness

Timothy Zahn/Diverse : Star Wars : The Thrawn Trilogy
Steranko er et de største tegneseriegeniene i amerikansk tegneserieindustri noensinne. Denne samlingen har biblioteket hatt før, men så forsvant den etter et utlån. Morrison og Lee`s vri på Fantastiske Fire må bare oppleves. Også kan en aldri ha for mye av Will Eisner.

Steranko & co : Nick Fury, Agent of S.H.I.E.L.D.

Grant Morrison/Jae Lee : De Fantastiske Fire 1234

Will Eisner : Spirit 1942-1951

Romjuls hygge

Marvel Comics revolusjonerte superheltserier på 60-tallet. Forlaget fortsatte å være nyskapende på 70-tallet og langt utpå 80-tallet, men så var det noe som glapp. Hardere konkurranse fra andre forlag, skifte av eiere og mindre interesse for kvalitet. Inntjening ble det eneste en satte fokus på. Noen vil si at det endret seg til det bedre når Joe Quesada ble sjefsredaktør i 2000. Jeg leste min første Marvel serie tilbake i 1974 og fra 1978 kjøpte jeg stort sett alt av Marvel serier som kom på norsk. Helt frem til 1993 når den siste av disse, Edderkoppen, gikk inn. Det kom en ny serie med Edderkoppen i 1999, men denne gangen med originalnavnet Spider-Man. Det som skulle være poenget mitt her var at Marvel som hadde vært det ledende tegneserieforlaget, på 90-tallet stort sett ga ut uinteressant farget papir. Jeg kjøpte fremdeles Spider-Man, men mest fordi Edderkoppen tidligere hadde vært et av favorittbladene mine. Også gadd jeg ikke det lenger heller. Jeg sluttet vel nesten å kjøpe noe som helst utgitt på Marvel. Og siden har det vært fint lite å bite seg merke i fra den kanten, selv etter at Quesada overtok. Så feil kan en ta !! Robert Kirkman var for 10 år siden akkurat i oppstarten av karrieren som tegneserieforfatter med sin Battle Pope. Siden har det gått bare en vei, oppover. Med sin The Walking Dead(nå også tv-serie), Invincible, The Astounding Wolf-Man og den beste Marvel mainstream serien jeg har lest på langt over 15 år, Marvel Zombies. Denne serien er en spin-off fra Ultimate Fantastic Four(Hele Marvels Ultimate konsept er å ta veletablerte superhelter og fortelle historien deres på nytt, men med en vri. Noe de har gjort med en viss suksess med bl.a Ultimate Spider-Man,som visstnok vil bli tatt av dage i nærmeste fremtid). Vel forhistorien er at i the Ultimate Fantastic Four`s virkelighet blir nesten alle planetens superhelter smittet av et virus som gjør dem til zombier. Etter mye om og men får Reed Richards og Magneto lokket dem over i en alternativ virkelighet hvor menneskeheten tilsynelatende har omkommet og sørget for at disse zombiene ikke kan vende tilbake. Magneto overlever ikke møtet med zombiene, men rekker å bruke Captain America`s skjold til å kakke øverste halvdelen av kapteinens skalle av, som en ville gjort med et egg. Så begynner disse en desperat søken etter mer menneskekjøtt å spise. Etter åha prøvd og spise hverandre finner de ut at det tjener ingen hensikt. Kirkman gjenforteller flere møter fra Marvel historien. Den viktigste er når Silver Surfer kommer som Galactus` herold til jorden og litt senere Galactus selv. Utfallet av disse møtene blir litt annerledes enn det som skjedde første gang. Denne serien er virkelig morsom også på en ond måte. Som når Peter Parker sitter og sutrer over at han spiste både Mary Jane og tante May eller når Bruce Banner får fordøyelsesbesvær av noe Hulk spiste. Sean Phillips tegninger er som vanlig fantastiske og han tegner Marvel Zombier som om han aldri hadde gjort noe annet. Arthur Suydam, som har vært en av mine helter siden jeg først leste noe av ham i Epic 1983-84, har tatt klassiske Marvel covere og zombifisert dem på en mesterlig måte. Denne serien er det første originale Marvel har tort å gjøre med sine superhelter siden glansdagene. Det å se Black Panther som en godt gjemt nistepakke eller en halv Iron Man gi ordre er en sann svir. Marvel Zombies har til nå blitt 5 miniserier, en crossover med Army of Darkness, en one shot og en prequel. Igjen har har Kirkman lykkes med zombier og det er bare å glede seg til en får lest disse.

Så var det allikevel litt kjekt med jul

Jeg mistet enhver antydning til julestemning for snart 30 år siden. Som oftest prøver jeg å ignorere det faktum at høytiden enda engang melder sin ankomst. Så kommer julaften og jeg blir igjen forbauset av hvordan andres gavmildhet/raushet kommer meg til gode. Hvorfor er et spørsmål jeg ikke finner noe godt svar på. Det ville være nærliggende å tro at de liker meg litt, men jeg er fremdeles litt usikker på det. I år fikk jeg altså bl.a. tøfler, skjorte, jakke og fire utrolig bra filmer. Og det jeg ønsket meg mest : TEGNESERIER. Hva var det jeg fikk. En av de beste grafiske romanene jeg har lest i år : James Sturm : Market Day. Jeff Smith`s : Bone : Tall Tales og første samling av hans undervurderte serie RASL. Bok nr. 2 i Grant Morrison`s Batman & Robin. Brian Azzarello og Lee Bermejo`s Luthor, som samler miniserien Lex Luthor : Man of Steel. Harvey Pekar`s American Splendour : Another Day. Første bok i Brian K Vaughan`s glimrende serie Y-The Last Man. Og til slutt Hellblazer samlingen The Devil You Know. Dette må da være et eksempel på at julen tross alt er en spesiell høytid ?

God jul (hva nå det måtte være)!

Enda en serie alle burde lese, men som jeg .....

Julen er jommen travel selv om en ikke bidrar med noe som helst til forberedelsene. Og alt blir bare bedre når snøstormen, som har latt vente på seg, endelig ankom. Jeg har ikke skrevet så mye den siste uken, mest fordi jeg har jobbet rimelig mye også er det noen andre ting som har kommet i veien. Det er slutten på året og listene dukker opp over alt. Nå skal ikke jeg sette opp en slik, men bare snarere konstatere at flere av titlene innkjøpt til biblioteket dukket opp på flere av dem. Dermed kan jeg hevde at jeg ikke har gjort en helt talentløs jobb, bare nesten. Forøvrig er flere av de andre titlene jeg fant på disse listene, som oppsummerer tegneserieåret 2010, forhåpentligvis allerede bestilt. Så var det en julepresang igjen å kjøpe. Ennå engang var mottakeren meg selv. Det var sjette samling i serien Rex Mundi. Tittelen er Gate of God og er den siste og avsluttende bok i denne serien. En av grunnene til dette var at forfatteren Arvid Nelson følte at hver ny bok han leste om gralslegenden, som er det sentrale i hele historien, bare ble vanskeligere å lese og forstå. Og at han i løpet av sitt voksne liv har rukket å lese en hel del av dem. Handlingen er lagt til et alternativt Europa i begynnelsen av 1930-årene og fascismen er også her i ferd med å vokse seg til en stor politisk maktfaktor. I denne virkeligheten var det ingen Martin Luther eller Jean Calvin. Dermed er den katolske like enerådende som den var i vår middelalder. Vår helt er doktor Julien Sauniere og han blir trukket inn det som viser seg å være den største hemmeligholdelsen denne verdenen har sett. Og som mange ganger før er det hvorvidt Maria Magdalena skulle ha omgåttes Jesus på en annen måte enn bare være en av disiplene. Og hvilke følger det ville få hvis hun tok med seg følgen av det hele og bosatte seg i Sør-Frankrike. Nelson sier selv i forordet til denne samlingen at hele denne legenden er sannsynligvis fabrikkert av noen få franske krypto-fascister på 50-tallet og at dette ble tatt for guds sanning av den engelskspråklige verden tidlig på 80-tallet. Og siden har det bare ballet på seg. Forfatteren selv, som for øvrig bekjenner seg til Bahá'í-troen, ser gralsmyten som en lignelse for tjeneste. For hver enkelt individ og for menneskeheten som hele. Uavhengig av religiøs tilknytning. Det jeg ser når jeg leser Rex Mundi er en knakende godt fortalt historie og litt varierende tegneferdigheter hos de to hovedtegnerne av serien. Denne serien har jeg skrevet litt om før og skal nångång få sagt noe mer utfyllende om den.

En serie alle burde lese, men som jeg ennå ikke har skrevet mer enn litt om

Jeg har sikkert nevnt det før, men gjentar det allikevel igjen. Det er noe med avslutninger jeg ikke får helt grepet på. Det at de som oftest er endelige og at det da er ingen vei tilbake. At noe en har vendt seg til over en kortere eller lengre periode ikke lenger er der. Og hvis en skulle finne en måte å gjenoppta det avsluttede vil det aldri kunne bli som det var. Jeg har det samme problemet med avskjeder. Det å ta farvel og aldri kunne være sikker på om en får se den eller de igjen. Avskjeder virker alt for forstyrrende inn på min vanlige, behagelige og jamnt over kjedelige tilværelse. En annen ting med avslutninger, og nå snakker jeg om tegneserier, er at jeg blir ofte forferdelig skuffet. Et eksempel, som ikke har med tegneserier å gjøre, er det som skulle vært tidenes beste science fiction tv-serie, Battlestar Galactica, og så velger producerne en så hjernedød avslutning på serien. Den skulle da vitterlig ha endt halvveis ut i sesong 4. Så var det grunnen til at jeg igjen nevnte dette med avslutninger. Jo, fordi nå har jeg lest tiende og siste samling av serien Ex Machina. Denne serien, sammen med James Robinson`s Starman, er kanskje den beste superheltserien som noensinne har vært gitt ut. Da ser jeg bort fra Watchmen, The Return of the Dark Knight og Miller`s Daredevil og Elektra Assassin. Begge seriene har det til felles at de ble begge tegnet av Tony Harris(han tegnet riktignok ”bare” de fleste heftene fra 0-45 og i alt kom det 82). Ex Machina ble skrevet av Brian K Vaughan og han er altfor ung til å ha skrevet så mye bra. En kan nevne serier som The Runaways, The Hood, Pride of Bagdad, The Escapist og den fantastiske Y-The Last Man.Ex Machina var en serie hvor jeg av ren latskap kjøpte samlinger og ikke enkelt hefter. Serien ble avsluttet i sommer med nr. 50 og samling nr. 10 kom i begynnelsen av denne måneden. Det tok bare en uke etter at den var utgitt før jeg fikk tak i den på Outland. Jeg skal skrive om denne serien senere, men nå vil jeg bare gi et meget kort sammendrag. Hovedpersonen Mitchell Hundred kommer i kontakt med noe som ikke er fra vår verden. Dette gjør han i stand til kontrollere maskiner og elektroniske dippedutter. Han velger å bli jordens første superhelt. Under angrepet 11.09. 2001 klarer han å redde det ene av de to tårnene i World Trade Center. Etter dette trekker han seg tilbake og begynner i politikken. Han blir da også valgt til borgermester i New York. Det er en de tingene som har gjort denne serien så genial. Det at historiene veksler mellom hans tid som superhelt og den politiske hverdag han møter som politiker. Denne hverdagen medfører mange flere og varierte problemer enn tidligere personer i samme embede opplevde. Vel, nå har jeg altså lest den ferdig og jeg burde vært skuffet. Nå er Vaughan altfor dyktig til å gjøre noe halvhjertet og han gjør det heller ikke her. Han forteller historien slik den var ment og fortelles. Alt henger sammen, ingen løse tråder og en vet at en kommer til å savne denne serien dypt. Med slutten overrasker Vaughan igjen og jeg satt og visste at dette var gjort helt riktig. Det er bare en liten innsigelse. Jeg liker lykkeligere slutter.

Såvidt julerelatert sludring

I går var det tredje søndag i advent og det eneste jeg venter på er den minimale juleferien jeg vil få. En ting som gjør det utholdelig er at jeg er travelt opptatt med å kjøpe julepresanger til meg selv. Sist jeg var nede hos Outland hentet jeg hefte nr. 29 av Matt Wagner`s Madame Xanadu. Trykket over hele forsiden var Final Issue. Noe som ikke kom som et sjokk fordi jeg har syntes det var noe som manglet med hele serien, men siden det er Matt Wagner var det lov å håpe at han kunne rette på det. No such luck ! Forrige gang jeg skrev om min mer rendyrkede egoistiske side nevnte jeg Vertigo Resurrected og utgivelsen Shoot. Siden har det kommet to til i samme serie. Nr. 2 var Peter Milligan og Ted McKeever`s firehefters miniserie The Extremist fra 1993. Året DC startet opp Vertigo. Ingen kan tegne stygt på en mer interessant måte enn McKeever. Jeg kom først over han når han begynte å tegne Vertigo`s Doom Patrol med nr. 75 og 11 hefter til og så gikk serien inn med nr. 87 i 1995. Rachel Pollack overtok forfatteransvaret etter at Grant Morrison ga seg med nr. 63. Hun brukte altså to år på ruinere det Morrison hadde skapt. Selv om hun har skrevet bøker om astrologi er hun en dyktig tegneserieforfatter. Bare så totalt uegnet til å overta etter Morrison. Det beste med The Extremist er McKeever. Den tredje utgivelsen av Vertigo Resurrected er 10 historier fra Vertigo`s årlige utgivelser, Winter`s Edge, som kom i perioden 1998-2000. Disse tre heftene inneholdt spesialskrevne historier av bl.a. Garth Ennis, Brian K Vaughan, Peter Milligan og Neil Gaiman. Disse er også representert i Vertigo Resurrected sammen med Paul Pope, Dave Gibbons og Jon J Muth m.fl. I reklamen for Vertigo Resurrected står det : ten previously uncollected short stories from the pages of VERTIGO WINTER'S EDGE. Selvfølgelig leste jeg det som uutgitte, men nei de er bare ikke blitt samlet før. Den fjerde utgivelsen av Vertigo Resurrected, kommer 15.12., samler Hellblazer nr. 57 og 58 som ikke finnes i noen av de tidligere samlingene. Det er litt rart siden de begge er skrevet av Garth Ennis og tegnet av Steve Dillon. Helt til en har lest historien. Et våpenfirma stjeler lik fra likhus for å teste ut sine nye våpenmodeller på dem. De avdødes sjeler lider og John Constantine tar med seg Chas ut i det grønn og ordner opp. Dillon får i hvert fall muligheten til å tegne en rekke i stykker skutte lik. De to andre Hellblazer heftene er 245-46. Skrevet av Jason Aaron (Scalped) og tegnet av Sean Murphy(Joe the Barbarian). Jeg har alle disse fire heftene fra før og Aaron`s fortelling om John`s fortid i bandet Mucous Membrane er ikke noe jeg husker spesielt godt, snart to og et halvt år etter å ha lest dem. Siden jeg først skulle nevne Hellblazer historier som ikke var all verden, så var Hellblazer : City of Demons 1-5, som jeg nettopp har fått komplett, en historie som startet lovende og siden bare ble noe en hadde lest mange ganger før. Forfatteren Si Spencer rakk å få med en rekke oppramsinger av etter hvert ordinære uhyrligheter og Sean Murphy fikk tegne dem. Det ble ikke plass til noen av de kjekke julepresangene, men det er ikke julaften ennå….

Teppeveverens blues

Det er ikke slik at jeg er kommet inn i en trend, men serien i dag har også jøder i hovedrollene. nærmere bestemt en jødisk teppevever ved navn Mendleman. Han bor i en liten jødisk landsby et eller annet sted i Øst-Europa rundt forrige århundreskifte. Han er nygift og konen venter deres første barn. Han spenner eselet foran vognen og drar til den større nabobyen for å selge sine siste tepper. Han er ikke klar over at det vel kan bli slik. Når han kommer frem viser det seg at butikken han vanligvis selger til har blitt en billigbutikk og dermed står Mendleman uten kjøper. Noe som passer dårlig med den kommende familieforøkelsen og at dette er sent på høsten. Når han oppsøker en spåmann så blir ikke usikkerheten om fremtiden mindre. Historien er kanskje ikke all verden der den viser hvordan økonomiske endringer får innvirkning på enkeltskjebner. Det som gjør denne serien så enestående er hvordan James Sturm klarer å levendegjøre dette markedet og menneskene som befinner seg der. Slik jeg ser det må det ha vært slik livet artet seg i disse små byene rundt 1900. Det er så vakkert skildret og allikevel stilisert tegnet. Fargeleggingen er meget sober og med ideen om at less is more. Noe som helt klart stemmer i dette tilfellet. Denne serien kan leses på ganske kort tid, men den er slik at en igjen vil gå tilbake å se hvordan Sturm klarer å skildre så mye ved hjelp av noen få tegninger. Hvor han mer antyder enn gir leseren en overtydlig forklaring. Serien det er snakk om er James Sturm`s Market Day og som igjen er utgitt av forlaget Drawn & Quarterly i år. Dette forlaget er da også kjent for å holde et visst kvalitetsnivå på sine serier. Dette er allikevel en av de beste seriene jeg har lest fra dem. James Sturm selv er født 1965 i New York og debuterte med Down and Out Dawg i 1988. Dette var striper han hadde laget for college avisen, som han siden ga ut på eget forlag. Etter dette har han vært bidragsyter til Art Spiegelman`s antologi Raw og bl.a. gitt ut en trilogi med historiske serier, som er samlet i James Sturm's America: God, Gold and Golems. Som blir noe av det neste jeg skal lese. Og igjen bare nevner jeg at Market Day er en grafisk roman hvor historien kanskje overgåes av det grafiske og at en som leser virkelig vet å sette pris på det.

En reiser vel aldri helt gratis ?

Det er en grafisk roman jeg har brukt over en uke på og hvor jeg bare har kommet halvveis. Dette skyldes ikke at den er vanskelig å lese eller ikke holder mål m.h.t. kvaliteten. Snarere tvertimot. Serien det er snakk om er Sarah Glidden`s How to Understand Israel in 60 Days or Less. Med en tittel som nok er ment en smule ironisk. Dette er hennes første grafiske roman og den kom på Vertigo i forrige måned. Her forteller hun om sin Birthright tur til Israel. Disse turene er et gratis tilbud for jødiske ungdommer/unge mennesker som er bosatt utenfor Israel. Det eneste en forplikter seg til er å besøke tre historiske minnesmerker og ellers får en guidet tur rundt om i landet. Sarah er bosatt i New York og reiser sammen med bestevenninen Melissa. Ingen av dem er spesielt religiøs bakgrunn og før de får borde El Al flyet på Newark flyplass blir de grundig utspurt om sin religiøse fortid og blir bedt om sine hebraiske navn. Noe som er enkelt for Sarah, men Melissa har ingen snøring på hva det kan være og må dermed gjennom en enda grundigere sikkerhetskontroll. Sarah har som utgangspunkt et meget skeptisk syn på Israel og tar det for gitt at hele turen vil være et sammenhengende forsøk på å hjernevaske dem til å se at alt Israel gjør er riktig. Det finnes vel knapt en mer schizofren nasjon enn Israel. En har de ortodokse som tror at tiden kan skrus 2000 år tilbake, en del av befolkningen med vestlige demokratiske verdier og palestinerne både innenfor grensene og rett utenfor. Og med hat og uenighet hvor enn en vender seg. Alle disse blir gitt en stemme og en som leser innser at det finnes ingen som har det absolutte svaret. Og at det å komme opp med mulige løsninger på disse problemene best gjøres når en befinner seg langt unna konfliktområdet. Glidden kan minne om Guy DeLisle, men hvor han bare observerer er Glidden i høyeste grad subjektiv. En annen serie det er naturlig å sammenligne med er Rutu Modan`s Exit Wounds. Både innhold og tegnestil. Begge har den litt naivistiske Ligne Clair stilen. Når jeg nevnte i innledningen at det går smått å lese den så er det fordi jeg synes dette er en bok som er så viktig at en bør ta seg den tiden en trenger for å få lest den på måten den fortjener. Dette er kanskje en av de viktigste tegneseriene som har kommet ut i år og uavhengig av hvilken av partene en sympatiserer med bør en lese den. Og lære noe !!

Langt bortenfor Hakkebakkeskogen

En kunne si at det europeiske albumformatet stivnet og begynte å vise sine begrensinger etter storhetstiden fra 1975-1985. Det finnes altfor mange eksempler på at den rigide måten å fortelle en historie på ofte blir ganske kjedelig. Insisteringen på disse firkantede rutene og hvor en ikke synes å ville avvike fra dette. Jack Kirby var vel en av de første som lot karakterene bryte ut av rutenes begrensing. Dette skjedde på 60-tallet og i løpet av de siste 25 årene har amerikanske serier vært hvor nyskapning skjer. Europeiske albumserier er allikevel ikke ferd med å forsvinne p.g.a. manglende kreativ nytenkning. Et eksempel på hvor bra de kan være er de to spanjolene Juan Diaz Canales og Juanjo Guarnidos serie om privatdetektiven Blacksad. Nå har jeg nettopp lest album 4, Infernalsk Stilhed, og det er vanskelig å formidle hvor imponert jeg er. Jeg har nevnt denne antropomorfiske serien før. Det en først lar seg imponere av er Guarnidos tegninger som bare er helt strålende. Historien er hardbarket krim med til tider en viss ironisk distanse. Settingen er USA i 50-årene og ikke heller der er det noe som kan sies å skurre. Det at en lar dyr bekle alle roller i historien er også bare glimrende. Det eneste i nærheten av menneskelig en ser i hele serien er to tatoverte havfruer. Ikke at jeg har lyst å prøve, men jeg tror ikke jeg kunne finne noen negative innvendinger når det kommer til dette albumet. Historien er kronglete og lar seg ikke enkelt oppsummere. Blacksad og assistenten Weekly har tatt turen til New Orleans. Her får de i oppdrag å finne den heroinavhengige og forsvunnede bluesartisten Sebastian ”Little Hand” Fletcher. Oppdragsgiveren er den kreftsyke og døende plateselskapsdirektøren Faust Lapachelle. Han har etter sigende et siste ønske om å hjelpe Fletcher på rett vei igjen. Sønnen, Thomas Lapachelle, ønsker derimot å stoppe Blacksads etterforskning. Hvorvidt det har noe å gjøre med at han er vennskapelig med Fletchers gravide kone skal være usagt. Brutale mord blir begått mens resten av byen feirer Mardi Gras og til slutt kommer en mørk hemmelighet frem i lyset igjen. Dette er et aldeles fremifrå album og en bør unne seg den gleden en får ved å lese det.

Hvor jeg først hører på musikk og så kommer på at jeg må gratulere meg selv

En film jeg av en eller annen grunn ikke har sett er science fiction filmen Tron fra 1982(jeg har ikke sett The Black Hole fra 1979 også den fra Disney, men der leste jeg i det minste tegneserien). Jeff Bridges og Bruce Boxleitner(Captain John Sheridan og Luke Macahan) hadde hovedrollene. Jean Moebius Giraud gjorde storyboards for den. Tron kom også ut i en tegneserieversjon av filmen i serien Walt Disney`s Godbiter nr. 46, 1983. Den har jeg da ikke lest. Siden har forlaget Slave Labour Graphics ved labelen Amaze Ink gitt ut flere serier med tilknytning til Tron universet og i år kom Marvel med Tron : Betrayal 1-2. Denne skal fungere som prequel til den nye filmen Tron : Legacy som har premiere i USA 17.12. 2010. Og så kommer grunnen til at jeg nevner dette. Hvis Tron : Legacy er halvparten så bra som soundtracket til filmen så må det være nok til å lokke til og med meg på kino og jeg har ikke vært i en kinosal siden jeg så Sin City tilbake i 2005. De som står bak soundtracket er den franske duoen Daft Punk og rundt 100 innleide symfonikere. Og det lyder helt utrolig. Det er lenge siden det har vært kjekkere å ha på seg hodetelefoner på jobb. En kan sammenligne det med Vangelis og hans musikk til Blade Runner og det var definitivt et bra soundtrack og en enda bedre film. Så da er det bare å vente og se.Og så var det et jubileum i går som var så viktig at til og med jeg glemte det. Det var at 05.12. 2008 startet jeg denne bloggen og har nå altså holdt på i to år. Det er løye hvor fort tiden går, selv om en ikke alltid har det like morsomt. En ting jeg er litt stolt av er at jeg har lagt inn i snitt mer enn 260 innlegg i året. Og det uten internett tilgang der hjemme. Det er nesten sånn at en kan bli litt imponert av en sur gammel gubbe.

Juleliste

Nå er julen reddet for min del. Når det kommer til lånerne får de fint vente til jeg har fått lest dem først. Så ille vil det ikke bli, men det er litt merkelig at plutselig ramler det inn nye titler. Det virker som om alle bestillingene har vært lagt til side på et lurt sted og så fant man dem plutselig igjen. Nå er det ingen grunn til å klage både på antall og utvalg. For en gangs skyld kan det virke som jeg bestilt litt av alt, utenom manga. Så nå er det lov å se frem til romjulen og hvor jeg med sikkerhet har lånt med hjem noen av disse titlene. Istedenfor å kommentere enkelt titler kan jeg bare si at her er alle seriene bra, så les alle ! Div/Div : Angst vol. 2 : The Best of Norwegian Comics

Div/Div : Angst vol. 3 : The Best of Norwegian Comics

Abdul Alhazred : Al Azif (The Necronomicon) (ikke tegneserie)

Juan Diaz Canales/Juanjo Guarnido : Infernalsk Stilhed (nr. 4)

LeTendre, Loisel/Mohamed Aoumari : Jagten på Tidsfuglen :
Gudernes Magiske Bog

Mikael Holmberg : 26. November

Charles Burns : X`ed Out

Div/Div : C`est Bon Anthologu vol.2

O. Wilde/P Craig Russell : Fairy Tales of Oscar Wilde`s nr. 3

O. Wilde/P Craig Russell : Fairy Tales of Oscar Wilde`s nr. 4

James Sturm : J Sturm`s America : God, Gold and Golems

James Sturm : Market Day

Garth Ennis/Div. : Battlefields

Garth Ennis/Howard Chaykin : War is Hell

Garth Ennis/Rob Steen : Wormwood : The Last Enemy

Jeff Smith : Bone : Tall Tales

Jeff Smith : The Complete Bone

Robert E Howard, Joe R Lansdale/Nathan Cox : Pigeons From Hell

Robert Kirkman/Sean Phillips : Marvel Zombies 1

Robert Kirkman/Sean Phillips : Marvel Zombies 2

Div/Div : Marvel Strange Tales

Mark Millar/Bryan Hitch : Fantastic Four : World`s Greatest

Mark Millar/Bryan Hitch : Fantastic Four : The master of Doom

Grant Morrison, Mark Millar/Paul Ryan : The Flash : The Human Race

Grant Morrison, Mark Millar/Paul Ryan : The Flash : Emergency Stop

Grant Morrison/Adam Kubert : Batman and Son

Grant Morrison/Chas Troug : Animal Man bok 1

Sarah Glidden : How to Understand Israel in 60 Days or less

Inverna Lockpez/Dean Haspiel : Cuba : My Revolution

Joshua Dysart/Alberto Ponticelli : Unknown Soldier : Haunted House

Chris Roberson/Shawn McManus : Cinderella :
From Fabletown with Love

Jeph Loeb/Chrs Bachalo : The Witching Hour