Siden jeg i dag er uendelig mye eldre enn jeg har vært tidligere, og at jeg nå er nesten ferdig med å gråte, tenkte jeg kjapt å nevne flere historier med Batman. For å være helt nøyaktig tre Elseworld ,eller som det nå heter multiverse, historier. Grunnen til dette er at fordi, av en eller annen grunn, oversvømmes vi av vampirer, blod og i noen tilfeller ikke sex i det hele tatt. Fascinasjonen med dette går meg hus forbi. Jeg har lest Anne Rice sin femte bok i The Vampire Chronicles, Memnoch the Devil, som jeg likte, men det var p.g.a. av djevelens behov for et konkret gudsbevis for å lette sin egen arbeidsbyrde. Jeg har sett begge filmatiseringene (Interview with the Vampire (94) og Queen of the Damned(2002)) av Rice`s bøker. Jeg har også lest den 12 hefters tegneseriadapsjonen av The Vampire Lestat utgitt på nedlagte Innovation Comics. Adaptert av Faye Perozich og tegnerne var Daerick Gross(DC, Marvel, Image) og Mike Okamoto (mest kjent som a good girl cartoonist). 
Under oppveksten var de eneste tegneseriene med vampyrer som hovedpersoner Atlantic forlags Dracula(82-84), som var den norske oversettelsen av Marvel`s Tomb of Dracula og tegnet av den, ennå, levende legenden Gene Colan(født i 1926). Den andre serien var et enkeltstående hefte på nesten hundre og femti sider. Skrevet av J.M. DeMatteis (nevnt et par ganger tidligere) og tegnet av Tom Sutton (også så vidt nevnt tidligere), først utgitt som back up serie i DC`s House of Mystery og bar navnet I….A Vampire eller Jeg…en vampyr(1984). Jeg var ikke overvettes begeistret for noen av dem og det er sikkert hovedgrunnen til at de ikke lenger er å finne i samlingen min. Jeg har en annen vampyrserie skrevet av DeMatteis og tegnet av Mark Badger(nok en av de som har jobbet for stort sett alle og tidligere bl.a. har samarbeidet med DeMatteis på Howard Chaykin`s American Flagg!), om en jødisk vampyr og hans problemer med å kombinere dette med hva som er lov å spise og ikke. Utgitt i 1985 og som nr. 20 i Marvel Graphic Novels, som var et av de tidligste av Marvel`s forsøk på å utgi album i europeisk format.
Dette blir uhyggelig omstendelig, men jeg har et håp om at hvis jeg trykker nok på tastaturet vil det hjelpe å tørke opp væsken som har samlet seg her(se ovenfor) Vel de tre historiene det er snakk om ble utgitt som følger : Batman & Dracula : Red Rain (91), Batman : Bloodstorm (94) og Batman : Crimson Mist (99). Skrevet av Doug Moench og tegnet av, den nesten alltid, geniale Kelley Jones og utgitt i samlet utgave som Batman : Vampire i 2007. Her har en god ide med å la The Dark Knight møte mørkets prins. Når en videre lar Batman bli en vampyr etter å ha bekjempet Dracula, blir det enda bedre og når en i siste akt lar blodlysten til Batman ta overhånd og han ikke bare bekjemper forbrytere, men også benytter sjansen til å slukke tørsten samtidig, blir det nesten en idemessig innertier. 
Så var det utførelsen. Og det her det virkelig svikter. Doug Moench forholder seg til alle Elseworlds klisjeene i boka og har skrevet et manus til disse tre Presige format utgivelsene (alle er rundt 90 sider) som er kjedelig, i alle sine forsøk på å virke gotisk skremmende, og som ikke inneholder en eneste overraskelse. Bare det at Batmans tanker skulle bli mer gripende fordi de er skrevet med en nesten uleselig håndskrift synes uforståelig også er det så sinnsykt mange av dem, tankene altså. Jones`s sine tegninger veier opp for mye, men siden en er også nødt til å lese blir dette en mye mer uinteressant leseropplevelse enn det burde vært. 
Siden dette ble mest om Vampyrer og ikke så mye om Batman, skal jeg bare nevne et par serier til. Stephenie Meyer`s første bok i Twilight serien er nå blitt tegneserie. Etter som jeg kan forstå er det koreanske Young Kim som har adaptert den første boken, Twilight, og gjort en Manhwa versjon av det hele. Biblioteket skal ha bestilt den og jeg vet helt sikkert at jeg skal ikke gjøre noe seriøst forsøk på å lese den. Eduardo Risso bør de fleste vite hvem er. Tegneren av kanskje den beste krimserien noensinne, 100 Bullets. Carlos Trillo har blitt gitt et innlegg, men fortjener mange flere. Sammen laget disse to bl.a. Den Udødelige : Gjenoppstandelsen gitt ut på norsk av Westwind forlag. Hvor hovedpersonen er 5000 år gammel og fanget i sin 10 år gamle kropp. 
Samme forlag ga også ut de seks første albumene i InkaLills (Inga-Lill Røsberg) albumserie, ment og til slutt bli 24 album, Miranda. Hun er og kjent for de syv albumene i Ridderne av Dor serien. Dette må tilsi at hun er den norske tegneserieskaperen som har fått utgitt klart flest album i Norge og som gjør hennes produksjon enda mer imponerende. Westwind ga også ut tegneserier basert på Gunnar Staalelesens Varg Veum, alt annet enn lesverdig. De ga også ut to bøker i serien Dampyr, Djevelens sønn og Nattfolket. Skrevet av italienske Mauro Boselli og tegnet av landsmannen Maurizio Colombo. En serie hvor fattigmanns Dracula er ute rekrutterer og kombinerer det med en ekstra lang og veldig sen lunsj. Og vår helt har noe å hevne og gjør det ettertrykkelig.
Allikevel er det jeg liker mest ved denne bloggen, det at i løpet av disse innleggene har det skjedd en opphopning av informasjon. Uavhengig om det jeg skriver har noen kvaliteter, eller ikke, har det blitt nevnt så mange tegnere, tegneserieforfattere og serier at i norsk sammenheng kan det ikke finnes mange tilsvarende steder på nettet med så mye informasjon. Nå er det også slik at Jo, med sine nyttige innspill og korreksjoner, skal ha litt av æren for det. Det kan selvfølgelig virke som selvskryt (og det er det vel), men det er så sjelden jeg har anledning til å bedrive akkurat det.
Det er for øvrig en sann svir å skrive denne bloggen. Å skrive om en hobby en har holdt på med i over 30 år og som oftest i ensomhet. Forsøke å formidle videre gleden det har gitt å lese dem, å prøve og vise hvilket spekter det er av høyst lesverdige serier og hvorfor det å lese serier er vel så viktig som å lese annen litteratur, se bra filmer og høre så mye oppegående musikk som overhodet mulig. At det å lese serier nesten kan sies å være en del av allmenndannelsen. Jeg lærte å lese p.g.a tegneserier og ville ikke ha fortsatt å lese så mye hvis det ikke hadde vært for dem. Og bare for å avslutte enda mer pompøst enn jeg har vært til nå. Min forståelse av billedkunst, og jeg hevder ikke at den er omfattende, er mye større p.g.a. seriene jeg har lest, enn det den ville vært uten. Så da var det videre til neste delmål, nummer 400. 
P.S.
Så kommer det jeg ikke helt skjønner. Hvorfor ble The X-Men så populære ? Claremont har alltid forfattet manus som veksler mellom det ekstremt melodramatiske og det selvforherligende pretensiøse. Helt klart at han vet hvordan en skal lage en spennende og medrivende intrige, men det finnes ikke serier hvor de forskjellige karakterene tenker høyt eller lirer av seg de mest banale selvfølgelighetene oftere. Og de gjør det så ofte at teksten er i ferd med å gjøre tegningene frimerkestore. 
Bare for å nevne et eksempel. I 1995 gjorde Claremont sin gjeninntreden hos DC Comics. Med noe så sjeldent som en serie i det ordinære DC universet som helt og holdent var eid av Claremont selv. Har aldri skjedd før eller siden. Hypen var så troverdig at til og med jeg hadde bestilt et abonnement. Og det en endte opp med var den samme oppblåste og unødvendig komplisere historiefortellingen han hadde perfeksjonert hos Marvel. Nå kom det ikke mer enn 36 hefter + 3 til, men jeg har faen meg kjøpt mer enn halvparten og det tilgir jeg han aldri.
Så var det det at selv om jeg baksnakker noen har jeg ikke ryggrad nok til å holde fast ved det. Også hender det at jeg tar feil, ikke ofte, og at jeg ombestemmer meg, oftere. Og har jeg glemt medisinen hender det at jeg kan virke litt schizofren. Når det kommer til Claremont har jeg alt av hans utgave av X-Men/Prosjekt X utgitt på norsk. Fra debuten(Claremont`s versjon)på norsk i Atlantic Spesial nr. 2 og frem til det ble lagt ned andre gangen med nr. 7 i 1990. Jeg har den første Wolverine miniserien han laget sammen med Frank Miller i1982. Også har jeg nesten hele den tolv hefters miniserien Aliens versus Predator : The Deadliest of the Species fra 1993-94. Her var forsidene malt av John Bolton og samarbeidet med Claremont kommer jeg tilbake til.
Historien i Tyver og Angivere starter i Paris på D-Dagen(06.06-44). Vår hovedperson Jeanne er blitt angitt for svartebørshandel. Når gendarmene dukket opp fant de ingen salgbare varer, men derimot tre pistoler. Jeanne er medlem av den kommunistiske motstandsbevegelsen og blir satt i varetekt hos franskmennene og ikke i tysk fangenskap. Så mens hun sitter i varetektscellen blir en annen fange lempet inn sammen med henne. Dette er den oppurtunistiske Francois og hvis karrierevalg medfører det å befri sine medborgere for byrden av å eie for mye. Sammen klarer de å flykte og etter en lang flukt over hustakene i Paris ender de opp med å søke tilflukt på elvebåten Himalaya. Den eies av Francois` venner Hugo og manisk ekspressive Huguette. For Jeanne en midlertidig løsning og et pusterom for å finne sin savnede søster.
Slik begynner denne boken og den blir bare bedre. Gibrat tegner fantastisk og, bare for å huske at jeg er litt heterofil for et kort øyeblikk, han tegner så vakre kvinner at den eneste som gjør det bedre er Milo Manara. Det som er minst like imponerende er hvor overbevisende han forteller Jeannes historie og hvor han nok engang forteller en historie hvor vanlige mennesker står i sentrum. Hvor krigen påvirker alle i større og mindre grad, men at denne historien foregår på grasrotplanet. Og som i Utsettelsen er det som gjør den så enestående.
Thomas Ligotti (f. 1953) er for meg en nesten helt ukjent forfatter. Og i følge Washington Post er ikke jeg den eneste som kan ha oversett ham. Avisen sier følgende : The best kept secret in contemporary horror fiction. Han har fra starten på karrieren levd en veldig tilbaketrukket tilværelse. Så tilbaketrukket at det gikk rykter at navnet bare var et pseudonym for en mer kjent forfatter. Han er en horror forfatter som unngår å bli grafisk m.h.t voldsbruk. Det meste av dette skjer utenfor rammen av historiene hans og så barsk som jeg er det bare glimrende. Han er også en veldig litterær horror forfatter. Ikke slik at andre ikke er det, men hos Ligotti er det teksten som bygger opp det skrekkelige og ikke hendelsene. Av inspirasjonskilder nevner han selv H.P. Lovecraft, Edgar Allen Poe, Vladimir Nabokov, Thomas Bernhard og William S Burroughs. Ligotti skriver først og fremst noveller, men hans første kortroman, My Work Is Not Yet Done, har vi nettopp fått inn på biblioteket.
Ligotti`s novellesamling, The Nightmare Factory, ble utgitt i 1996. Så i 2007 kom den første samlingen av tegneserieversjoner av novellene. Originalt nok kalt The Nightmare Factory vol. 1 og året etter kom vol. 2. Det er denne jeg har lest og skal nevne litt om. Det er fire historier og tre av dem er tegnet av, for meg, helt ukjente tegnere. Så var det grunnen til at kjøpte denne samlingen og det er at den fjerde står Bill Sienkiewicz for. De tre andre er Vasilis Lolos(opprinnelig fra Hellas), Toby Cypress og sistemann er Nick Stakal. De gjør alle en, mer enn bare, overbevisende jobb. 
Første historien er Gas Stations Carnivals og er en samtale mellom to(?) bekjente og hvor fenomenet med den amerikanske blandingen av tivoli og freak show og avsidesliggende bensinstasjoners miniatyrutgaver av disse blir grundig diskutert. The Clown Puppets hovedperson er av den oppfatning at tilværelsen er nonsens. Det eneste håndfaste i hans tilværelse er de regelmessige manifesteringene til en life size dukketeaterdukke med et perverst oppsyn. I den tro at han er den eneste som opplever dette, så får han i løpet av historien svar på at så er det ikke. The Chymist og her er hovedperson en gal vitenskapsmann som virkelig lever seg inn i rollen og som heller ikke har planer å bli avslørt. Den siste historien er den som har latt seg mest inspirere av Lovecraft. The Sect of the Idiot forteller om en manns ankomst til en meget gammel by og en påfølgende transformasjon med uheldige konsekvenser. En merkelig bok og jeg har ennå ikke skjønt alt, men, som nevnt før, er det som en ekstra bonus å regne.
Tv-serien er som de fleste filmatiseringer av tegneserier preget av store avvik fra originalen. Ikke nødvendigvis skjemmende i Jeremiahs tilfelle, men vesentlige og, i noen tilfeller unødvendige, forskjeller. Luke Perry er ikke slik jeg venter å se Jeremiah og den samme Perry har ikke et stort register å spille på. Straczynski er allikevel såpass oppegående at selv med disse innvendingene klarer han å få meg overbevist at dette er tv-versjonen av en albumserie jeg har lest nesten alt av. 
Jeremiah på norsk er en lang historie, men et kortere kapittel. De to første albumene i serien : Rovfuglenes natt og Ørkenens fribyttere ble utgitt i albumserien Serie Album. Albumene 3-8 ble utgitt i Serie Spesial. I feil format og i svarthvitt. Fra og med nr. 9 til 12 kom de igjen ut i albumformat, men en kunne velge mellom vanlig eller liksom innbundet. Videre ble det gitt ut fire album til og det siste ble da Over streken. Hermanns produksjon har blitt presentert i et tidligere innlegg, men siden dette handler om albumserien Jeremiah, bør det være greit å gi en oversikt over de albumene som er kommet ut på dansk. Og hvor de danske utgivelsene følger originalutgivelsene nokså slavisk. 
Det som gjør denne serien så bra, foruten at Hermann er en glimrende tegner og forteller, er at det er en westernfortelling lagt til en postapokalyptisk fremtid. Med Jeremiah som en blanding av John Wayne og Gary Cooper i High Noon og den amoralske Kurdy, som igjen kan sies å være en miks av alle tre i The Good, The Bad and The Ugly. Og hvor det veksler mellom hvem han er mest lik av dem til enhver tid. Også er det det at Hermann har muligheten til å velge og vrake mellom velbrukte western og science fiction klisjeer og gi dem sin personlige vri. Dermed blir serien sjelden kjedelig og har vært en av mine favoritter siden 1983. Når en så skal snakke om den egentlige helten i disse historiene får det bli Kurdy`s muldyr, Ezra. 
Den kom i 2003 og inneholder historiene utgitt i Batman : Gotham Knights 1-16 pluss fem uutgitte historier. Det som slår en med disse historiene er hvor godt de gjør seg. Lik Batman`s holdning til rett og galt, som ikke på noen måte tar i bruk noen regnbues fargespekter, er kontrasten mellom svart og hvitt det som skal til for ytterligere forsterke det innholdsmessige og vise hvor mørke de egentlig var ment å være. Selv i de historiene som er ment å bare være morsomme og de som har latt seg inspirere av 50-årenes litt lysere Batman fungerer fraværet av farger utmerket. To av de som har skrevet og tegnet historier med en mer nostalgisk Batman er John Byrne og Dave Gibbons. Gibbons introduserer oss for øvrig for en fargeblind og en smule eksentrisk kunsttyv. 
Av forfatterne her er vel den mest prominente Harlan Ellison, men det er en rekke veletablerte tegneserieforfattere, med for eksempel Paul Dini, Tom Peyer, Brian Azzarello, Bob Kanigher og Alan Grant. Sistnevnte samarbeidet med Enrique Breccia(Lovecraft) med å lage historien hvor Scarecrow gjør Batman redd for flaggermus og Batman svarer med å gjøre den bibliofile Scarecrow redd for bøker og det skrevne ord. Tegningene her er bare litt mer enn utrolig fantastiske. Chris Claremont og Steve Rude skildrer barnevakten Bruce Wayne og Paul Pope forteller historien om når Batman brakk nesen for første gang. Og dette er bare noen av de 21 historiene her. Vel verdt å kjøpe hvis en kommer over den og oppfølgeren, mens jeg kjøpte mitt eksemplar på salg.
Handlingen i de fleste albumene utspiller seg under den amerikanske borgerkrigen(1861-65). En kan kanskje innvende at det fort kunne blitt usmakelig å lage en humorserie om et av verdenshistoriens største organiserte masseslakt evenement. Cauvin og Lambil balanserer til tider på en knivsegg og lykkes som oftest med denne blandingen av humor og beinhard realisme. De to hovedpersonene er, den meget yrkesmilitære og muligens mange ganger hjernevaskede sersjant Chesterfield. Hans rake motsetning er korporal Blutch, hvis mange forsøk på å desertere må kunne regnes som en verdensrekord verdig plass i Guiness rekordbok. Blutch er også fornuftens stemme gjennom hele serien, med sine presise kommentarer m.h.t. den militaristiske galskapen som råder. Dette er en serie jeg har lest jevnlig i løpet av de siste tredve årene og jeg ser ingen grunn til å slutte. 
Så er det litt manga/manhwa. De tre avsluttende bøkene i serien Demon Diary. Det tok i grunnen alt for lenge før vi skaffet disse. Jeg lurer fælt på hvem sin feil det kan være. Vi har de 20 første i serien Vagabond, men med nr. 22 er det vitterlig noe som mangler. Fem nye bøker i serien Berserk, som igjen er et eksempel på at mangaserier gjerne kan bli litt for lange.
Et eller annet sted tidligere i bloggen skrev jeg om Jean-Pierre Gibrats glimrende album Utsettelsen. Jeg undret meg over hvordan det hadde seg at dette var blitt utgitt på norsk og i innbundet utgave. Særlig i disse tider hvor forlagene konsentrerer seg hovedsakelig om manga og amerikanske utgivelser. Så når jeg i forrige uke så i klargjøringshyllen og fant oppfølgeren til Utsettelsen, også denne i innbundet utgave ble ikke undringen mindre. En ting er sikkert og det er at jeg klager søren meg ikke.
