Så var tiden kommet for (igjen) å bli misunnelig på svenskene (5)

Charlie Christensen er ennå en av disse serieskaperne som vært ung lenge. Helt siden debuten med serien Samlada Neuroser i bladet Svenska serier i 1980. Så i 1983 dukker Arne Anka opp og verden blir med ett et mer realistisk sted å være. Ikke at jeg leste serien så tidlig. Den dukket vel ikke opp på norsk, i bladet Humorparaden, før i 1992. Og hvis den gjorde det fikk ikke jeg det med meg. Samme år begynte No Comprendo Press å utgi samlinger med det som på norsk er blitt hetende Arne And. Allerede i 1987 hadde det familievennlige selskapet Disney truet med å saksøke sokkene av Christensen hvis han ikke forandret figurens utseende. Donaldnebbet viste seg bare å være en maske for å skjule det unaturlig korte andenebbet Arne egentlig var født med.
Christensens Arne Anka og Martin Kellermans Rocky har mer til felles enn det finnes forskjeller, men Arne er en kvasi intellektuell, kynisk, sutrekopp med en godt utviklet observasjonsevne og en tørst som sjelden lar seg slukkes fra min generasjon. Jeg har levd deler av 80-tallet og fremover med mange sånne. For ikke å si at jeg selv innimellom har hatt mer til felles med Arne enn jeg vil innrømme nå. En annen forskjell på disse to seriene er at Kellermans figurer mer og mer synes å lide av uhelbredelig munndiare. Også er det jo slik at Christensen kan tegne.At Christensen kan tegne har han grundig bevist med tegneserieadapsjonen av boken Franz G Bengtsson bøker om vikingen Røde Orm. Den blir på i alt fem deler og de to(?) første av disse ble gitt ut på norsk i 2004. I denne første delen blir hovedpersonen røvet av danske vikinger fra småbruket i Sør-Sverige. Han blir tatt med på vesterled og må gjennom mange farer og prøvelser. Til slutt vender han hjem igjen bare for å oppdage at ingenting er som før. I den andre boken av Bengtsson går veien østover. I går leste jeg om igjen Odilou, den kom som bilag til et nummer av Nemi(det kommer da noe godt fra den kanten og), og ble imponert, igjen. Dette er en fortelling med handling fra borgerkrigen mellom de hvite og bolsjevikene et uspesifisert sted i Russland. Hovedpersonen, som bærer samme navn som albumet, er en foreldreløs ung mann på leting etter sitt livs kjærlighet. Det er en melankolsk fortelling om hvor sårbar en er alene i en slik situasjon. Christensen sier selv at den første inspirasjonskilden til dette albumet var at han hørte mye på russisk og slavisk musikk. Og dermed avslutter jeg med å si meg enig med kommentaren under og bare bytte snakker med skriver.