Siden det i dag skal feires allehelgensaften eller Halloween, og jeg ikke skal ut Trick or Treating(knask eller knep??), tenkte jeg heller å nevne en serie hvor handlingen er lagt til et univers hvor det alltid synes å være Halloween. Det er Dan Brereton`s serie Nocturnals. Her følger vi Doc Horror og hans datter Evening/Halloween Girl`s liv i byen Pacific City, som befinner seg i et litt mer alternativt California. 
Det som gjør det annerledes er den meget store paranormale aktiviteten i området. Dette medfører at i omgangskretsen til Doc Horror og hans datter bl.a. befinner seg en fugleskremselszombie(Gunwitch), et meget menneskelig amfibie (Starfish) og Komodo The Dragon Boy. Serien er en blanding av skrekkfilm klisjeer, humor og hardkokt krim slik den ble skrevet i 1920 og 30-årenes pulp hefter. Det som gjør at den skiller seg ut og virkelig er verdt å lese er Dan Brereton`s fantastiske tegninger/malte bilder. 
Ved siden av de tre samlingene med Nocturnals og Gunwitch : Outskirts of Doom(tegnet av Ted Naifeh) er Brereton mest kjent for sine covere til en rekke forskjellige titler. Han har siden debuten i 1989, med den trehefters miniserien The Black Terror utgitt på Eclipse, tegnet forbausende få serier. Sammen med Howard Chaykin som forfatter laget han de to Thrillkiller historiene i 1997 og 98. En Elseworlds fortelling med en voksen Robin (Dick Grayson) og Batgirl (Barbara Gordon) i hovedrollene. I 1999-2000 tegnet og skrev han den 7 hefter lange serien Giant Killer utgitt på DC. Disse er sammen med Nocturnals noen av hans viktigste serieutgivelser. Biblioteket har de tre samlingene med Nocturnals og Gunwitch boken er forhåpentligvis også et sted i hyllene. Så ergo kan jeg ikke gjøre noe annet enn å anbefale at en leser dem og blir både imponert og sjarmert. 
En av disse er Flight Volume 6. Som de seks andre i serien er også denne et overflødighetshorn når det kommer til kreativ glede, inspirert tegneseriekunst og å få blaserte eldre menn, som meg, til igjen å forstå hvorfor man begynte å lese serier alle disse årene siden. Det som skiller denne samlingen fra de andre er at her er antallet av mørkere/dystrere historier flere. Noe som gjør at de lysere historiene blir enda mer optimistisk lesning.
Mike Carey og Peter Gross har kommet med sin andre samling av serien The Unwritten, Inside Man(nr. 6-12), på Vertigo. Hvor hovedpersonen, Tom Taylor, er sammensmeltingen av Harry Potter og Christopher Milne(sønn av A.A.). Han er blitt tiltalt for massemord og sendt til fengsel i påvente av rettsaken. Fengselsoppholdet får en hjerteskjærende avslutning og Tom m/følge rømmer tilbake i tid. Her befrir han en fortelling som har vært misbrukt på det mest perverse. Boken avsluttes med en historie hvor Beatrix Potter skulle kunnet ha skrevet Ole Brumm. Selvfølgelig med en twist. Denne serien blir bare bedre og bedre, selv om plottet er blitt intrikat nok selv for viderekomne. Dette er en serie som har potensial til å bli en av de beste Vertigoseriene noensinne. 
Sist jeg talte hadde jeg 42 filmer basert på tegneserier der hjemme. Det har blitt en tvangstanke light denne samlingen av disse begredelige filmatiske epos, selvfølgelig finnes det noen unntak. Nå har jeg sett en jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri vil komme til å kjøpe. Dette var tv-filmen Painkiller Jane fra 2005. Foruten å være ulidelig dårlig var det eneste den hadde til felles med serien at begge hovedpersonene var kvinner og litt usårlige. 
Tegneserien ble skapt av Joe Quesada(nåværende Chief Creative Officer of Marvel Entertainment) og Jimmy Palmiotti(rentegner og forfatter av bl.a. den siste versjonen av Jonah Hex) og utgitt på deres felles forlag Event Comics i 1995. Jeg har tenkt å skrive om deres mer kjente serie Ash senere. Det eneste bemerkelsesverdige med Painkiller Jane var at hovedpersonen brukte bandasjer som et slags fashion statement og overlevde den grusomste mishandling. Karakteren har overlevd frem til i dag takket være en rekke cross over titler, den første skrev Garth Ennis og her møtte hun The Darkness. Nylig ble en ny serie utgitt på Dynamite Entertainment. For øvrig kom det i 2007 en tv-serie og her hadde Kristina Loken (T3) hovedrollen. Det ble med en sesong og en kan undre på hvorfor.
Poenget mitt er at jeg liker Jason og har gjort det ganske lenge. Da er det litt skuffende å ende opp med å bli like uinteressert, som karakterene i denne historien synes å være, når jeg var ferdig med å lese albumet. Hovedpersonen, Sven, er tegner på dagtid og utkledd varulv innbruddstyv et par kvelder i måneden. Han er hemmelig forelsket i den kvinnelige naboen, men prøver allikevel å stable et forhold på bena med en annen. Også spiller han sjakk og diskuterer hovedsakelig film med bestevennen. Montpelliers virkelige varulver gjør et forsøk på å stoppe ham og det ender ikke helt som forventet. Det er historien ikke kort oppsummert. 
Tegningene holder den samme standarden som en er blitt vant til fra Jason. Dyr bekler alle rollene og frisyrene er ofte det eneste som skiller dem fra hverandre. Det som nå slår meg er at Jason mer og mer begynner å ligne et one hit wonder. Da er det tid for litt selvransakelse. Det er helt klart ting og referanser i denne historien som går meg hus forbi. Noe som vil sette hele historien i et nytt perspektiv. Jeg tror ikke det er mulig å få så mange gode anmeldelser internasjonalt uten at det snakk om kvalitet. En annen ting er at de fleste vil finne dette albumet ganske underholdende. Jeg for min del ønsker ham god bedring og med et lønnlig håp om at han snart prøver noe nytt.
Desember 1979, den siste måneden i et tiår preget av den totale mangel på smak(med visse unntak), og Atlantic Forlag gir ut årets siste Edderkoppen, nr. 12(64 sider). I dette nummeret trykkes den første historien med The Punisher. Opprinnelig utgitt i The Amazing Spider-Man nr. 129, 1978. Året før kom den andre historien med ham i Atlantic Spesial nr. 6. Begge tegnet av den dypt savnede Ross Andru(1927-93). Sammen med John Romita Sr og forfatteren Gerry Conway skapte de The Punisher. Jeg må få lov å si at The Punisher var en av de mest fjollete heltene Marvel har kommet opp med, den dummeste må være Speedball(blanding av heroin og kokain tatt med sprøyte), der han sprang rundt og jaktet på skurker og skjøt dem med nådekuler. 
Allikevel er The Punisher noe jeg forbinder med 80-tallet. Forhistorien er som følger : Frank Castle er tidligere Vietnam veteran og nå politimann. Han tar med seg kone og barn på piknik i parken og der går familien hen og blir drept i et oppgjør mellom rivaliserende narkobander. For å lette på sorgen ikler han seg et svart kroppskondom med et kledelig dødningehode og et arsenal stort nok til å bevæpne de islandske forsvarsstyrkene. Og siden skal det hele dreie seg om hevn og straff. Det har vel aldri vært noen stor tvil om hans mentale helse. 
Så var det 80-årene og det at en av de virkelig store amerikanske tegneserieskaperne er i ferd med å vise verden hvor dyktig han er. Frank Miller griper tak i The Punisher og gjør han mørkere og til den usympatiske massemorderen han har vært frem til i dag. Noe som gjør han mer troverdig og som Miller gjentok med Batman senere ut i tiåret. En av hans mer uforglemmelige historier er i Spider-Man hvor Dr. Octupus prøver å drepe 5 millioner New Yorkere ved å forgifte trykksverten til The Daily Bugle. Og det at han blir en nesten fast bifigur i Daredevil, mens Miller skriver denne, gjør at han får sine egne serier. Først kommer The Punisher i 1987, Punisher War Journal 1988 og den beste av dem, bl.a. p.g.a. av John Romita Jr`s tegninger, Punisher War Zone i 1992. Mye av dette har vært utgitt i Magnum, litt i X-9 Spesial og i norske Punisher 1991-95. 
Så følger mye joss og en er fremme ved år 2000. Da skriver Garth Ennis og Steve Dillon tegner en 12 hefters maxiserie. Ennis mørke humor, en mer ”realistisk” setting, et voksnere publikum og Ennis` hang til ekstrem gladvold gjør at The Punisher igjen blir populær. Så populær at i løpet av de 6 siste årene har det kommet 2 filmer. Først kom The Punisher i 2004 med Thomas Jane i tittelrollen og en John Travolta som er nesten like dårlig som i Battlefield Earth. Punisher: War Zone med Ray Stevenson kom i 2008 og var ikke så aller verst. Allerede i 1989 kom den første og her var det en av Sveriges viktigste eksportartikler, Dolph Lundgren, som var The Punisher. Denne har jeg sett, men nesten fortrengt. Og det var det og Ennis sin Punisher er rimelig morsom.
Hovedpersonen er en sint ung mann, og vi var ofte sinte på denne tiden, med et eksemplar av J D Salinger`s Catcher in the Rye og på vei til en åpning av en skole ved Only the Grocer`s Daughter. Vi befinner oss i Storbritannia og hvor Margaret Thatcher er i ferd med å nå sin politiske senit. Raseringen av det britiske samfunnet er nesten fullført og vår helt er en av utallige arbeidsløse. Tydelig inspirert av bokens negative innflytelse forbereder han seg på å myrde landets ubestridte lederskikkelse. Forut for selve handlingen skriver han neurotic boy outsider i pannen og strider til verket. Denne serien skapte i ettertid en politisk storm med sin ide om å drepe Thatcher.
Tittelen var St Swithin`s Day, skrevet av Grant Morrison og tegnet av den uforlignelige Paul Grist. Først utgitt i Trident Comics antologi Trident 1-4 i 1989-90, senere i samlet utgave på samme forlag og mitt eksemplar kom på det lille Oni Press en gang på midten av 90-tallet. Oni er kanskje ikke så små siden de har hatt en smule suksess med utgivelsen av Bryan Lee O`Malley`s Scott Pilgrim serie. St Swithin var for øvrig en anglo-saksisk biskop av Winchester på 800-tallet og dagen feires hvert år den 15.07. Det er en enkel fortelling og nydelig tegnet i svarthvitt av Paul Grist. Det eneste jeg sitter igjen og undrer meg over er hvorfor vi så behovet for å være så gledesløse. 
I 1991 begynner BWS å jobbe for forlaget Valiant. De hadde i løpet av kort tid rukket å bli det tredje største forlaget i USA bak Marvel og DC. Kombinasjonen av å ta Gold Key Comics 60-talls superhelter og oppdatere dem samtidig med at tidligere sjefsredaktør i Marvel, Jim Shooter, hadde overoppsynet var en vinnende kombinasjon. Forlaget skapte også noen egne superhelter og en av disse titlene var Archer and Armstrong. Serien ble skapt av Shooter og BWS i fellesskap og BWS tegnet og skrev en rekke av de 15 første heftene. Jeg har en del av disse og har lest dem, men selv om tegningene er glimrende er serien ellers, som det meste av det som ble gitt ut av Valiant, nesten som papp å regne. Valiant ble kjøpt opp av Acclaim, som ga ut noen av seriene i et par år, og etterpå gjorde flere av dem om til computerspill.
Det ble 1993 og BWS kom på kant med ledelsen i Valiant. Dette fordi de innførte det samme work for hire prinsippet(hvor en får betalt en engangs sum for jobben og må siden frasi seg enhver rettighet til det en har gjort og får minimale fremtidige royalties) som han hadde opponert mot hos Marvel tidligere. Shooter hadde forlatt forlaget litt tidligere, men i stedet for å følge ham til hans nystartede Defiant Comics gikk BWS til Malibu Comics. 
Noe som skulle vise seg og ikke bli det avgjørende sjakktrekket i hans karriere. Han ble en del av Malibu`s Ultraverse satsing, som vil si et univers hvor en rekke forskjellige karakterer(i dette tilfellet mennesker med superkrefter eller ultras) bebor det samme universet og hvor mulighetene for crossovere i aller høyeste grad var til stede. Skaperen av dette universet var Chris Ulm og BWS samarbeidet med ham om å skape Rune. Hvor Archer and Armstrong var papp ble Rune uforståelig. Ikke på et intellektuelt plan, men snarere hvorfor det var nødvendig å fortelle denne historien. Rune er en menneskelignende gudelignende/demonaktig alien og vampyr med tørst for menneskeblod. Noe en ville kunne sette alvorlige spørsmålstegn med hvis en da ikke hadde lest Vampirella tidligere. Han er ond, ond og når han får tenkt seg om enda ondere. Det kom 10 hefter i denne serien, volume 1, og BWS tegnet brorparten. Når Marvel kjøpte Malibu i 1994 lot de The Silver Surfer møte Rune og igjen var det vår helt som tegnet. 
Det er mye jeg kunne ha skrevet om Malibu Comics og de tilhørende Aircel Comics og Eternity Comics. Også Malibu`s svar på Marvel`s Epic og DC`s Vertigo, Bravura, må nevnes senere. Forhåpentligvis vil jeg få skrevet noe om det om litt lengre enn en stund. Lenge før jeg leste noen av Malibu`s serier hadde jeg lenge vært klar over navnet. Dette fordi når Image Comics ble en realitet i 1992 så inngikk de en distribusjonsavtale med Malibu. Noe som varte frem til 1993. Så vår mann gikk fra Malibu til Image Comics. Her startet han å arbeide for Jim Lee og hans Wildstorm. Året var 1995 og Lee hadde beordret en crossover blant titlene hos Wildstorm. BWS tegnet introduksjonen til det som ble Wildstorm Rising, og tegnet også coverene til de fleste andre i denne 10 hefters happeningen. 
Ferden frem hit kan synes å ha vært en botsgang for BWS. Først med det at han gikk tilbake til Marvel, som han forlot i protest år i forveien, så var det Valiant(det er de som virkelig liker Armstrong and Archer), Malibu og så ende opp med work for hire hos gnøttegnomen(sammenlignet med BWS som han muligens har latt seg inspirere av)Jim Lee. I følge folketroen tilbrakte Maria Magdalena årtier i ørkenen, hvor hun kun fikk i seg morgendugg, i forberedelse til det store bryllupet i himmelen. Så stor belønning var ikke BWS til del. Hans ble Barry Windsor-Smith : Storyteller. 
Utgitt på Dark Horse Comics fra 1995 og i A3 format. En antologi med tre forskjellige historier og hvor hver enkelt av disse ville få innvirkning på de andre. Her hadde BWS fullstendig kunstnerisk frihet og benyttet den når det kom til både tekst og tegning. Den første av disse historiene var the Young Gods. Hans hyllest til det de fleste regner som den største amerikanske tegneserietegneren gjennom tidene, Jack Kirby. Han var den som skapte The New Gods for DC i 1971 og hvor forlaget ennå finner måter å utnytte dette på det groveste snart 30 år senere. The Paradox Man er om en tidsreisende hvis første oppdagelse er at slike reiser vil medføre paradokser. Den siste og mest umiddelbart underholdende av fortellingene, Freebooters, er om en Conan som ikke lyktes med å bli konge, men som isteden måtte ta til takke med å ende opp som en middelaldrende vertshusinnehaver. Jeg kjøpte denne serien når den kom og ble rimelig skuffet når det viste seg at nr. 9 ble siste utgivelse. 
Siden da har det vært stille rundt BWS med unntak av utgivelsen av både Young Gods og Freebooters i samlede utgaver på Fantagraphics. De har og utgitt Adastra in Africa med en av de yngre gudene i hovedrollen(egentlig ment å være tredje og siste del i Uncanny X-Men serien Lifedeath). Er det ikke slik at en heier med de en liker og når det ikke går slik en skulle ønsket det får en heve røsten og heie mer. Det må være lov å håpe at BWS nok en gang kan komme tilbake å vise tegneserieverdenen og nerdene hvordan det skal gjøres. En snakker om en storhet som i sin tid var blant adelen innenfor amerikansk tegneserieindustri. Der han delte studio med Jeff(Jeffrey Catherine, at han var en kvinne hadde jeg aldri trodd og nå ble jeg konfrontert med bevisene)Jones(Idyl, I`m Age), Michael W Kaluta(The Shadow, Starstruck, Madame Xanadu) og Berni Wrightson(Swamp Thing, Creepshow og Mary Shelley`s Frankenstein). Og han har ennå en plass blant de virkelige store. 
I 1995 ga Dark Horse Comics ut den grafiske romanen Æon Flux: the Herodotus File hvor en fikk utfyllende bakgrunnsinformasjon om hovedpersonen. I 2005 kom det så en firehefters miniserie. Dette var selvfølgelig ikke tilfeldig siden spillefilmen kom dette året. Hovedrollen hadde Charlize Theron. Hun hadde året før vunnet Oscar for sin rolle i Monster(2003) og må ha funnet ut at tiden var inne for at karrieren foretok et selvmorderisk svalestup. Filmen var en katastrofe og en må ha lov å håpe at hun fikk godt betalt. Vel, jeg har sett filmen, tv-serien virket som om jeg alltid så samme episode om igjen og tegneseriene har jeg bare så vidt sett. 
En som hadde gått foran og vist vei var Halle Berry. Hun vant Oscar i rollen som Leticia Musgrove i den glimrende Monster`s Ball(2001) Og etter å ha spilt Storm i de to første X-Men filmene tok hun på seg oppgaven som Catwoman i 2004. Det er vanskelig å vurdere hva som var det mest forferdelige med denne filmen. Var det det urusle manuset, Sharon Stone`s over the top og allikevel langt under pari rolletolkning som sjefsskurken eller det ufattelig latterlige kostymet Halle Berry ikledde seg når hun ble Catwoman. Høye hæler, bar mage, åletrange spandexbukser og en overdimensjonert maske med ører er det mest praktiske når en skal bli superhelt ? Hvorfor kunne ikke regissørene ha plukket opp noen tips fra Michelle Pfeiffer`s Catwoman i Tim Burton`s Batman Returns. I stedet for å videreføre arven fra Julie Newmar, Eartha Kitt og Lee Meriwether fra den umorsomme 60-talls tv-serien hvor Adam West dessekrerte Batman. Om det har noe med saken å gjøre at begge disse Oscar vinnerne hadde spilt i filmer med Monster i tittelen vites ikke. 
Seriefiguren Catwoman er kanskje det eneste faste feminine innslaget i Batman mytoset siden hennes entre i Batman nr. 1 våren 1940(en kan kanskje nevne hans drepte mor?). Som en uovertruffen innbruddstyv har hun kjempet og flørtet med Batman i 70 år. Kanskje litt underlegen når det kom til konfrontasjonene p.g.a. kjønn i begynnelsen(hva har man kvinnelist for), men mer og mer likeverdig etter som årene gikk. Hennes sivile identitet er Selina Kyle og som henne har hun da også rukket å støte på Bruce Wayne en rekke ganger. Nå skal ikke jeg prøve å oppsummere Catwoman`s 70 år lange karriere her, men bare nevne noen serier som faktisk har gjort litt inntrykk.
Hvis en husker tilbake til Batman : Year One(87) av Frank Miller / David Mazzuchelli treffer en på en annerledes Selina Kyle. Hun bor i et strøk hvor prostituerte er i flertall. Hun kan visstnok være en av dem, om men litt høyere på ”rangstigen”. Hennes møte med Bruce Wayne/Batman blir sjelssettende og hun starter sin karriere som innbruddstyv. Senere tar forfatteren Mindy Newell(hadde fra før skrevet den samtidige månedlige Catwoman serien)utgangspunkt i dette og skriver den firehefters miniserien Catwoman : Her Sister`s Keeper (samlet utgave kom i 1991). Her forteller hun videre om Catwoman`s eskapader, den barneprostituerte Holly, om den yngre søsteren og hennes problemer med det kriminelle miljøet og hvordan Catwoman omskapes fra å være en forbryter til en vigilante med noe edlere motiver. Serien var tegnet av J J Birch og rentegnet av Michael Bair. Fortellermessig ligger denne tett opp til Year One, men kvaliteten blir ikke helt den samme. Det sagt er dette en serie som er veldig ulikt det meste utgitt i DC sitt superunivers. Mer realistisk og råere og den finner seg meget godt til rette blant de andre seriene av denne typen DC ga ut på denne tiden. Foruten Year One så er det naturlig å nevne Mike Grell`s The Longbow Hunters som eksempel. 
Den andre serien jeg tenkte på var den månedlige Catwoman serien som ble startet i 1993. Med en rekke forskjellige forfattere og det hele varte 94 nummer. Det som var spesielt her var at tegneren, Jim Balent, var med og jobbet på serien fra begynnelse til slutt og han tegner bare en utrolig vakker Catwoman. I forbindelse med Batman Returns kom The Best Batman Stories Ever Told Vol. 2. Her fikk en historisk gjennomgang av historier med Catwoman og The Penguin fra begynnelsen og frem til da. Nå leste jeg nettopp at begge disse er ment å dukke opp i Christopher Nolan`s nye Batman film som kommer i 2012. Så interessen for Catwoman synes ikke å bli mindre på tross av Halle Berry`s heroiske forsøk. 
Grunnen til at jeg røper slike pinligheter er at siden forrige innlegget handlet om Chris Foss og hans teknologiske visjoner, tenkte jeg at skulle nevne en annen tegner som alltid har imponert meg. Så imponert var jeg av hans bilder at jeg forsøkte å gå til innkjøp av min første kunstbok i en alder av 16. Dette mens jeg var bokhandlermedhjelperassistentassistent og lenge før internettet. Det tok to!! år å få tak i Views fra forlaget, men den var verdt det. Tegneren er også den rake motsetningen til Foss med sine myke og avrundede linjer, fantastiske livsformer og den nesten visjonære presentasjonen av sine mytiske landskap. Det de har til felles er at de begge er britiske, nesten jevngamle og at stilen til begge er umiskjennelig. 
Han har designet logoen til bandet Yes, har tegnet så godt som alle coverne til guilty pleasure ”Heat of the Moment(82)” bandet Asia(jeg kjøpte de to første albumene) og noen av coverne til Uriah Heep`s mest kjente plater(Magician`s Birthday og Demons and Wizards). Andre band er Black Sabbath ”kloningene” Budgie, Badger, Greenslade, Atomic Rooster og Gentle Giant. Ingen av disse bandene huskes vel av så mange under 35-40 år. 
Allikevel er det vel med omslagene til Yes sine utgivelser at han har fått mest oppmerksomhet. Noe han rettmessig har fortjent. Yes albumet Scenes From Topographic Oceans(73) regnes som en av tidenes mest pretensiøse plater, med rette, og allikevel finnes det knapt en utgivelse med mer fantastisk illustrert innpakning. Ikke like pretensiøst er det triple livealbumet fra samme år, Yessongs, hvor en kan si det samme. Tormato var selvfølgelig en av de få utgivelsene på 70-tallet han ikke hadde laget. 
Roger Dean(46) har i i løpet av disse snart tre tiårene siden jeg først så et cover han hadde laget aldri sluttet å overraske og overvelde meg. Jeg skal ikke si at det han lager er stor kunst og at han fortjener en sentral plass når vår kunsthistorie skal endelig bestemmes en gang i fremtiden. For min del kan de kalle han fiduskunstner, eller noe enda styggere, jeg har bare ikke energi nok til å bry meg. For min del har han vært en kilde til enestående kunstneriske opplevelser og helt annerledes sådanne jeg aldri ville vært foruten. 
I 1975 henvendte 
Ian Gillan var vokalist i bandet Deep Purple og første gangen han tok avskjed med dem dannet han The Ian Gillan Band. Det beste de presterte var å ha et Chris Foss maleri på sitt album Clear Air Turbulence, musikken karakteriseres derimot som jazz-rock fusion og det sier i grunnen sitt. 
Det er som coverartist for science fiction bøker at han har gjort seg virkelig bemerket. Hans tredelte cover for en av utgavene av Asimov`s tre første bøker i Foundation serien har alltid fascinert meg. Spesielt siden jeg lenge bare hadde to av dem og den tredje i en annen utgave. Listen over andre covere han har laget blir for lang til å liste opp her, men det er en ting med Foss og det er at en gjenkjenner umiddelbart et bilde malt av ham. Her er allikevel adressen til det jeg tror må være en fransk webside med bokcovere: 
Hans fremtid er preget av teknologi og det er sjelden mennesker med i bildene hans, men det er nettopp denne måten han beskriver denne teknologien på som gjør bildene så fantastiske. Nå kan vel dette innlegget også sies å være en unnskyldning for å vise noen av bildene hans og det kan ikke sies å være altfor feil. 