Hinsides og det som kunne vært der

For de som husker det laget Tore Knutsen tegneserien om den kvinnelige privatdetektiven Pia Zawa, hvis beste egenskap var den hun delte med Modesty Blaise Nemlig noe som lignet en superkraft og som medførte at begge endte opp med mindre klær enn de startet med og som oftest toppløse. Pia Zawa var en fast serie i bladet X-9 Spesial fra høsten 1990 og inntil bladet gikk inn i 1995. Hun dukket også opp i Agent X-9 1998-99 og det kom to album. For mer informasjon se :

http://www.junkfoodjunkie.no/piaz/

Dette er lenge siden! ! I 2006 var Knutsen tilbake med noe som forhåpentligvis skulle bli første bind i en lang albumserie. Første album het Hinsides- Et reisebrev bd. 1. Hovedpersonen er den navnløse menneskefrosken / froskemannen (ikke dykker) og han har attpåtil hukommelsestap. Han blir reddet fra å begå selvmord av den vakre dryaden Sinoe. Hun og de andre dryadene lokker med overjordiske gleder og får overtalt vår venn til å begynne letingen etter den forsvunnede gudinnen Artemis. Det oppreiste amfibiet begir seg da ut i den uendelige skogen og treffer både Rattus Buena Vistas og Rødhette med samboer. En serie hvor mytologi og populærkultur har blitt blandet sammen til noe helt ulikt noen annen norsk serie tidligere. Knutsen har og mikset inn fotografier i tegningene og virkningen er glimrende. En morsom og vakker serie en må lese. Etter dette har han konsentrert seg mer om serien Ulvetid ettersom utgiveren, Seriehuset a/s, av Hinsides gikk konkurs i 2007. For de interesserte har Tore Knutsen en nokså annerledes blogg hvor han bruker tegneserier og adressen er rett nedenfor.


http://beyondatravelogue.blogspot.com/?zx=2f28fb68729c0a65

En fortelling fra den andre siden

Når en er ung er det meningen at en skal være radikal. I gymnastiden var jeg og de fleste andre pro-Palestina. Det var en av ulempene med å være yngre. En så bare halvparten av lidelsen og urettferdigheten. En blir eldre og konservativ. Jeg begynte å se problemene mer med israelske øyne (og her snakker jeg i overført betydning). Vanskeligheten består i å forholde seg til en stat så preget av schizofreni. På den ene siden et av verdens mest moderne samfunn og så ha nesten halvparten av befolkningen som mener at tiden er skrudd 3000 år tilbake. Og mens en prøver å finne et svar på dette sitter over en million mennesker i forlenget varetekt og hundretusener forblir statsløse.


Så til det dette innlegget egentlig skal handle om. Innimellom har jeg mer flaks enn jeg hadde gjort regning med. Et sånt tilfelle var når jeg uten å vite noe som helst om tegneserien bestilte den til biblioteket. Det var Rutu Modans Exit Wounds og jeg tok sjansen og leste den og. Hvor dette med flaks igjen kommer inn i bildet. Historien som blir fortalt i denne serien gjorde et virkelig dypt inntrykk på meg. Rutu Modan er israelsk og serien foregår i en av periodene hvor selvmordsbomber var blitt en del av hverdagen. Hun forteller om hvordan det var å overleve og overlevende i en tilværelse preget av brå og uforståelig død. Uten at hun en eneste gang føler behov for å rette en harmdirrende eller anklagende pekefinger mot de ansvarlige for bombingene. Hovedpersonen i denne tegneserien blir oppsøkt av en ung ukjent kvinne. Hun forteller ham at hans far, som han ikke har hatt kontakt med på mange år, har blitt et av de uidentifiserte ofrene i bombingen av en kafeteria. De to tar ut på en reise for å finne svarene. Tegnet i Herges Ligne Claire og gjort på en mesterlig måte. En tegneserie som gir innsikt i et samfunn preget av beleiring og som ga meg litt mer grunn til optimisme. Til slutt nevner jeg at Rutu Modan og bidrar i antologien How to Love, nevnt tidligere i bloggen.e.

Sånn ble det nå bare

To hundre er et litt stort tall. Det er en femtedel av tusen. To hundre armhevinger er så utmattende at det er ikke verdt å tenke på. To hundre er hva dette innlegget er i denne bloggen. Hvorfor i det hele tatt nevne det ? Vel, den eneste grunnen er at hundreogniognitti ganger tidligere har jeg lagt ut noe tegneserierelatert på nettet i denne bloggen. Og hvem andre har giddet å gjøre det på norsk og alene ? En kan gi seg selv et klapp på skulderen og si at en er sta og utholdende eller som de fleste andre konkluderer med : Monoman. Derimot har psykologen min og jeg inngått en avtale hvor vi fokuserer på at jeg egentlig ikke bryr meg så voldsomt. Bare såpass at jeg vanligvis ender opp med bare meg. Hvor ensom kan en egentlig være mens en er alene ?

Så kommer en dit hen at en har lov å ignorere mine forsøk på hva det skulle være. Hvorfor tegneserier ? Hvorfor det tohundrede innlegget ? Og det eneste argumentet jeg kommer opp med er : Hvorfor, søren eplesaft suse klype, ikke ?

Fordi som er kommet helt ned hit anbefaler jeg å lese så mye av Bill Watterson`s Calvin and Hobbes som mulig. Dette for å oppveie for alt tullpratet lenger opp på siden.

Ferielesning (del 4)

X-Men : The Children of the Atom er historien om hvordan de som senere ble de originale X-Men først havnet hos professor Xavier og hans skole. En historie som preges av formaningene som Chris Claremont introduserte på slutten av syttitallet. Man skal ikke hate noen fordi de er annerledes og hvis man gjør det vil alt gå galt. Joe Casey har forhåpentligvis skrevet bedre manus enn dette ( han er for øvrig aktuell med sin første miniserie på Vertigo i disse dager, Bang ! Tango !). Den eneste grunnen til å nevne denne serien er Steve The Dude Rude (Nexus). Rude`s største problem må sies å være deadlines. Av de seks heftene i denne miniserien klarte han å fullføre nesten fire. Allikevel er det en sann svir å lese serier hvor han er tegneren. Tegningene ser så enkle ut og så er de alt annet. Rude sier selv at han er inspirert av både Jack Kirby og mest av Alex Toth. En kan kanskje si at å lese en serie bare p.g.a. tegningene er bortkastet tid, men da har en lest altfor lite superserier.

Innimellom er det tilfeldighetene som rår. Etter å ha lest X-Men : Children of the Atom gikk jeg bort til bokhyllen og plukket ut en fire hefters miniserie kalt Codename Scorpio. Utgitt på Antartic Press i 1996/7 (forlaget hvor Terry Moore ga ut de første heftene av Strangers in Paradise i 1993) og hvor både forteller (Miki Horvatic) og tegner (Esad T Ribic) kommer fra Kroatia. Det som var det pussige var at Ribic var en av tre tegnere som fullførte de to siste heftene av Children of the Atom. Handlingen i Codename Scorpio starter i den undersjøiske fremtidsbyen Marinopolis. Politimannen Scorpio blir uskyldig dømt for en forbrytelse begått av sjefsskurken Kurgen. Denne er igjen underordnet den religiøse lederen og ypperstepresten Jackson som har onde henseender m.h.t. Marinopolis fremtid. Scorpio blir forvist til overflaten som igjen er befolket med overlevende fra siste atomkrig. Det kommer vel ikke som en bombe at Scorpio får sin hevn, dama og hele det oversjøiske kongeriket. Ikke akkurat en nyskapende historie, men glimrende tegnet. Også kan en se om det er mulig å trekke paralleller til krigen i det gamle Jugoslavia. En ting er sikkert er at bebyggelsen på overflaten minner meg veldig om bilder fra landsbygda i den delen av verden.I 1950 hadde den kanskje mest britiske seriehelten gjennom tidene sin debut. Skapt av Frank Hampson og den ble fast serie i det britiske bladet Eagle. Navnet på denne helten var/er Dan Dare og han hørte hjemme i en ikke altfor fjern fremtid. Han var pilot i det britiske flyvåpenet (som flyr litt høyere enn de gjør nå) og han fant fort sin erkefiende. Det var den uopplyste eneherskeren over Venus og befolkningen the Treens. Hampson både skriver og tegner Dan Dare i begynnelsen, senere overtar Frank Bellamy (best kjent i Norge for serien Garth som gikk en årrekke i Agent X-9). Senere gikk Eagle inn og 2000 AD var neste stoppested for Dan Dare. Tegneren her var Dave Gibbons og skrevet av Gerry Finley-Day(Rogue Trooper). I 1982 kom Eagle i ny utgave med Dare som frontfigur. I 1990 kom serien Dare ut i bladet Revolver. Denne var skrevet av Grant Morrison og var mest ment som en beisk kommentar til Thatcher vanstyret. Tegningene stod Rian Hughes for. Så hopper vi frem til 2008 og Virgin Comics / Dynamite Entertainment har overtatt rettighetene til Dan Dare. De ber Garth Ennis skrive en miniserie med Dare i hovedrollen. Noe Ennis gjør og hvor settingen er mørkere enn det en har vært vant til i den opprinnelige serien. Den starter med at Storbritannia er verdens eneste stormakt etter avslutningen av 3. Verdenskrig. Det nye imperiet har kolonialisert store deler av solsystemet og Dan Dare har pensjonert seg. Han er desillusjonert over fremveksten av en ny generasjon som ikke respekterer de gamle idealene. Så inntreffer krisen som igjen krever Dare`s inngripen. Og det er tid for gamle erkefiender igjen å møtes. Hele historien har noe guttebokaktig over seg og er som det meste Ennis skriver veldig underholdende. Det hele illustrert av Gary Erskine (The Filth). Og denne har biblioteket.

Ferielesning (del 3)

Enda en uke med fri og enda et avsnitt i Ferielesning. Siden jeg er av den eventyrlystne sorten tilbringes ferien hjemme. Her tar jeg for meg det som står i bokhyllene. Den første er den hvor Marvel Comics på originalspråket står. Jeg aldri kjøpt noe særlig av Marvel, annet enn det som har blitt utgitt på norsk. Allikevel har det blitt noen hefter. Daredevil skrevet av Alan Smithee (et pseudonym brukt i filmindustrien hvor regissøren ikke vil bli assosiert med den ferdige filmen) og hvis kvalitet er deretter. Jeg har også samlinger med Daredevil skrevet av bl.a. Frank Miller, Ed Brubaker og Kevin Smith. Også er det en rekke enkelthefter plukket opp i diverse bruktbutikker. Selvfølgelig også noen avsluttede serier. Tidligere har jeg nenvt Marvels, Ruins, Stray Toasters og Elektra : Assasin. Så var det noen av de som gjenstod.

Marvel har siden 1972 hatt en britisk underavdeling kalt Marvel UK. De har utgitt vanlige Marvelserier for det britiske markedet og i en periode ble det også produsert serier spesielt for dette markedet. Et eksempel er Captain Britain hvor bl.a. Alan Moore skrev manus. En annen serie var Night Raven. Figuren ble skapt av i 1979 av Dez Skinn (startet senere bladet Warrior) og Richard Burton og var veldig påvirket av trettiårenes pulphefter. Senere ble serien skrevet og tegnet av en rekke store navn innen det britiske tegneseriemiljøet. I 1993 kom det enkeltstående heftet Night Raven : House of Cards. Her var forfatteren Jamie Delano ( Hellblazer m.m.) og forteller fremdeles historien om den navnløse canadieren / indianeren som var veteran fra 1. verdenskrig. Denne har påtatt seg oppgaven med å rydde opp i gangstermiløet i en ikke navngitt amerikansk storby. Fortalt med et språk som har hentet mye inspirasjon fra klassikerne innen krimlitteraturen og de andre, blir leseren presentert for en historie som krever full konsentrasjon. I House of Cards har david (V for Vendetta) Lloyd ansvaret for illustrasjonene, noe som gjør serien uendelig mye bedre. Denne serien er nok et eksempel på at britene behersker det amerikanske tegneseriemediet til fulle.

Neste serie er mer som en kuriositet å regne. Det er samarbeidet mellom Stan Lee og Moebius( Jean Giraud ). Sammen laget de Silver Surfer : Parables. En historie hvor verdensfortæreren Galactus ennå engang vender tilbake til jorden. Denne gangen som guddom i håp om at menneskeheten skal korrumperes dithen at de ødelegger seg selv. Og at Galactus med god samvittighet ( han har ved flere anledninger lovt å la menneskeheten ikke bli en treretters middag) kan ha et resteparty. Hvem kan stoppe ham ? Supermann ? Lee har skrevet en latterlig dårlig historie og krydret den med en hysterisk dårlig dialog og ekstremt pretensiøse monologer (sel til Lee å være), men så var det tegningene til Moebius........

Tegneserier og musikk har sjelden vært en god kombinasjon. Jeg har et hefte fra DC / Piranha Press fra 1991 med Prince som hovedperson (Prince : Alter Ego). Det er om mulig dårligere enn filmen Graphitti Bridge (1990). Bill Sienkiewicz har illustrert en biografi om Jimi Hendrix som jeg ikke har lest. Biblioteket har den og den bør være bra. Så tilbake til første halvdel av nittitallet. Da forsøkte Marvel seg med Marvel Music. Hvem kan vel glemme tegneserien om Billy Ray Cyrus ? Når en ser bort fra den tidligere nevnte total missen var det en serie som kan sies å være verdt å lese. Basert på Alice Cooper`s plate The Last Temptation (1994) og omgjort til tegneserie av Neil Gaiman. Tegningene er av den eminente Michael Zulli (The Sandman). Dette er historien om Steven (som først dukker opp på Cooper`s plate Welcome to my Nightmare fra 1975) og som ved en tilfeldighet kommer over et ukjent teater i hjembyen. Dette teateret har navnet Theatre of the Real og Alice Copper er teatersjef og agerer lokkemann. Med et løfte om å bli en del av besetningen vil Steven bli gitt et liv hvor han aldri trenger å bli voksen. Dette gjør denne Halloweenfeiringen til Stevens viktigste. Vi snakker kanskje ikke om Gaiman`s fineste øyeblikk her, men tegneserien er garantert bedre enn platen.

DC har siden 1988 gitt ut bladet Hellblazer og i 1995 så det ut til at Warren Ellis skulle gi Marvel en tilsvarende serie. Da tok han figuren Dr Druid (skapt av Kirby/Lee) og transformerte ham til verdens siste druide. Ikke den snille new age varianten med krystallhealing, men snarere den direkte arvtageren til de som ofret både levende dyr og mennesker, terroriserte befolkninger og brant flere levende enn Tomas de Torquemada. Serien ble skitten, pervertert, grapsete og til tider vond å lese (litt mindre nå andre gangen. avstumpethet ?). I løpet av historien blir den tidligere Dr Druid klar over at hovedfienden hans er et hemmelig selskap, hvis eneste formål er å holde drømmen om verden ved like. Dette fordi den egentlige virkeligheten ville vært uutholdelig for menneskeheten. Ellis hadde store planer for denne serien noe Marvel ikke hadde. Den gikk inn etter fire nr. Tegneren var Leonardo Manco som tolv år senere tegnet Hellblazer.

En tegneserienes Don Quijote ?

Hvordan allting er ment å være, bør være noe gud/guder har full styring på. For de av oss andre som mener at livet er kaos parret med en smule heldige omstendigheter sildrer tilværelsens bekk videre. Dårlig billedbruk allerede brukt kan jeg ta fatt på å skrive om dagens serie. Her er det snakk om en av Francois Bourgeons serier. Bourgeon er vel mest kjent for sin fem album lange serie Vindens passasjerer. Utgitt på norsk av Cappelen i perioden 1986-87. Hans nyeste serie er Cyanns saga som til nå har kommet ut med fire album. Den første av disse er fra 1700-tallet og serien om Cyann er en science fiction serie, men den serien jeg skal skrive om har handling fra den mindre trivelige delen av høymiddelalderen (litt usikker på hvorvidt noen del av middelalderen kunne kalles trivelig).

Skumringens Venner kom på norsk i tre bind fra 1988 til 1990. Vi skal tilbake til en middelalder hvor det overjordiske og underjordiske spiller en stor rolle i menneskenes liv. Her er den dagligdagse grusomheten vanlig og den overtroiske uvitenheten gitt i gave fra fødselen. Dette gjelder alle de som er født ”vanlige” mennesker. Siden hadde en kirken og adelen som hadde muligheten til å fatte litt mer av hva jordskiven inneholdt.

Vår helt er en navnløs og vansiret ridder. Han redder en ung gutt, Anicet, fra å bli hengt etter en massakre i dennes landsby. Fra samme landsby kommer den utstøtte jentungen Mariotte og begge blir ridderens tjenere. Som alle riddere, både før og etter, må den navnløse gjennom en rekke prøvelser. Disse blir overvunnet i løpet av de to første albumene, Den forheksede tåkeskogen og Den sjøgrønne byens øyne. Det tredje og siste albumet er Malaterrenes siste sang. Albumet skal visstnok ha veldig mye til felles med Ingmar Bergmanns film Det Syvende Innseglet. Her er det ridderen skal oppfylle sitt ønske om å bekjempe all verdens ondskap og hvorvidt han lykkes må en lese albumet for å finne ut av.

Francois Bourgeon er født i Paris i 1945 og debuterte som serietegner i 1971. Ved siden av å være en fantastisk serieskaper er han også kjent for sin vektlegging på det historisk korrekte i sine serier (litt vanskelig i sagaen om Cyann). Ved senere anledninger skal jeg ta for meg de to andre seriene til Bourgeon. Nå vil jeg ikke gjøre mer enn å oppfordre til å lese Skumringens venner.

All you need is.......

Når en er blitt så gammel, sur og skuffet som meg er det ikke mye å le av lenger (annet enn av sitt eget speilbilde om morgenen, før krampegråten setter inn). Dagene tilbringes med de to tingene en ennå har et godt forhold til, nemlig røyk og kaffe. Hva som skjer når mørket faller på husker jeg sjelden, men det er sikkert ikke noe bra. Dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke skriver om humoristiske tegneserier siden jeg ikke finner noen som får meg til å humre engang. Vel, ingen unntak uten regel !

Det må ha vært 1995. Jeg var på mitt mest tegneseriesamlermaniske og leste Previews (månedlig amerikansk katalog med nye tegneserieutgivelser) som en pillenarkoman leser Felleskatalogen. Da kom jeg over en selvutgitt serie på forlaget Adhesive Comics med navnet Too Much Coffee Man. Der og da skjønte jeg at jeg var en av de denne serien var laget for. Hovedpersonen med sitt lange spandexaktige undertøy og hodet formet som en kaffekopp. Ment å være en parodi på superhelter gjør vår helt ingenting annet enn å snakke, røyke og drikke kaffe. I en historie dør han, kommer til himmelen bare for å bli støtt ut og dømt til å havne i helvete. Og ender opp utenfor sin egen inngangsdør.

Serien består også av to mer realistiske historier som til en viss grad kan sies å være selvbiografiske og preget av Generation X tankegods (eller mangel på sådan). Det som virkelig gjør denne serien forskjellig er Too Much Coffee Man. Det er flere lengre historier, en god del ensidere og et stort antall striper. Andre viktige figurer i serien er Espresso Guy, Underwater Guy og Too Much German White Chocolate Woman With Almonds. Serien er både morsom og akkurat passe kynisk til at jeg virkelig liker den.

Mannen som lager serie er Shannon Wheeler. Han har mottatt flere priser for TMCM, deriblant en Eisner, og i 1996 kunne han smykke seg med å være den første med en tegneserie som er blitt satt opp som opera. Dette skjedde i 2006 i Portland Center of Performing Arts. For den som er interessert kan det nevnes at Wheeler i år har blitt publisert i The New Yorker. Til slutt : Biblioteket har tre samlinger med TMCM og de anbefales.

Historietime

Som så mange andre har jeg sett Spike Lee`s film Malcolm X fra 1992. En biografisk beretning hvor Denzel Washington spiller hovedrollen som Malcolm X og er vakker, høyreist, stolt og et fyrtårn for afroamerikansk bevissthet. Det var filmen og mange filmer senere (og Spike Lee har siden ikke vært synonymt med kvalitet m.h.t. hver film han har laget) innser jeg at mye er glemt av denne filmen. Grunnen til å nevne dette er at jeg har nettopp lest en tegneseriebiografi om Malcolm X og hans liv og levned. Også det at en her forsøker å forklare det faktum at en snakker om en av de mest innflytelsesrike afroamerikanere i det 20. Århundre.

Forfatteren er Andrew Helfer (mest kjent som redaktør for Piranha og Paradox Press. Skrev også serien The Shadow på åttitallet) og han har lest sine kilder grundig. Han har klart å komprimere et liv levd ned til 102 sider og det virker som ingen store begivenheter er utelatt. Boken er illustrert av Randy DuBurke. Han vant Coretta King / John Steptoe prisen i 2003. Hans helt spesielle teknikk med å tegne over fotografier og det at han behersker det svart hvite så fullkomment, gjør serien enda mer verdt å lese.

I boken får vi vite at Malcolm X ble født i 1925 som Malcolm Little. Født inn i fattige kår i Omaha, Nebraska. At han i tenårene i sin begeistring for det han trodde var en svart livsstil i Harlem, New York gjorde ham kriminell og narkoman. At han i fengselet ble overbevist om at Islam (den amerikanske varianten) var veien ut av uføret. Senere kom konfrontasjonen med ledelsen i Nation of Islam som førte til mordet på han i 1965. Og her kommer jeg til det som blir det definitive ankepunktet. Hvorfor ble han så stor ? Hva var det talene hans inneholdt som overbeviste folkemengdene da og som ennå blender mennesker i dag. Hvorfor blir ikke eksempler på dette gitt i denne boken ? Han tilbrakte sin siste natt bevæpnet på et hotellrom og allikevel gikk han morgenen etterpå til et møte i forsamlingen. Parallellen til han som engang satt i Getsemane kan sies å være flere. Man får vite mer om personen Malcolm X ved å lese denne boken, men den en sitter igjen med en del ubesvarte spørsmål. Kanskje fordi det nettopp er en tegneserie ?

Marvel Ruins

Marvel Comics har vært et av de mest innflytelsesrike tegneserieforlagene gjennom tidene. Jack Kirby og Stan Lee m.fl. skapte på tidlig sekstitall figurer som har blitt en del av vår tids populærkultur og moderne mytologi. Noe som Kurt Busiek og Alex Ross viste i Marvels (som nevnt nedenfor). Både Marvel`s serier og Marvels preges av en ukuelig optimisme og fremtidstro. En tro på at teknologisk utvikling og menneskelig forbedring var det som skulle til for at alle var sikret en fremtid med solbriller.

Så i 1995 kom den første oppfølgeren til Marvels (Den direkte oppfølgeren til Marvels kom i 1998 og var den seks hefters miniserien Marvels : Eye of the Camera av Kurt Busiek, Roger Stern og illustrert av Jay Anacleto). Det var en to hefters miniserie. Den var tegnet / malt av ekteparet Terese og Cliff Nielsen og siste halvdel av del to av Chris Moeller. Serien heter Ruins og ble utgitt som en del av Marvel Alternate Universe. Mannen som skrev Ruins var briten Warren Ellis (nevnt tidligere i bloggen) og nå kan en ane at Ruins endte opp med å bli noe helt annet.

Så annerledes ble det at jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende i noen andre Marvel-utgivelser. Days of Future Past i X-Men 141 0g 142 (på norsk 11-85) var ikke akkurat en optimistisk fremtidsskildring, men her hadde en et håp om at fortiden kunne endres slik at denne fremtiden kunne unngås. Ruins er blytung pessimisme fra side 1. Ikke et fragment av håp i en verden hvor drømmen om superheltene aldri ble født. Hovedpersonen er igjen fotografen Phil Sheldon som gjør et forsøk på å finne ut hva som gikk galt. Han reiser rundt i et USA styrt av president X. Captain America og Iron Man er drept av myndigheten etter at de støttet staten Californias løsrivelse. Han treffer Wolverine som tigger drinker i en bar og som er døende av adamantiumforgiftning. Han treffer den prostituerte Jean Grey og møter fangevokteren Wilson Fisk, som vokter restene av X-Men. Sheldon selv er døende, smittet av en av de som skulle ha blitt superhelt, og i løpet av historien finner han ingen svar annet enn det ene. Alt er ødelagt. Illustrasjonene til Nielsen og Moeller gjør sitt til å gjøre denne dystopien mer overbevisende. Når man ser bort fra at Ellis er lykkelig samboer med barn skulle en tro at dette var en av de mest depressive forfatterne i tegneseriebransjen. Uansett er det en bra serie og som sagt noe av det mest utypiske Marvel har utgitt.

Marvel Marvels

Hyppigheten av superheltserier i denne bloggen er mindre enn den kunne ha vært. Spesielt m.h.t. hvor mye av slike serier jeg har lest opp gjennom årene. Kanskje er dette fordi mye av superheltseriene ikke har den beste holdbarheten. Hva som var fantastisk bra når en var fjorten er ikke like bra når en er førti. Nå er det også slik at kvalitet forgår ikke og det gjelder også superheltserier. Det forlaget som har dominert dette markedet de siste tretti årene er Marvel Comics. Og for en gangs skyld å gjøre meg skyldig i en spissformulering, vil jeg si at The House of Ideas (Marvel) eneste ide de siste årene har vært gjenbruk og ikke fordi de tenker på miljøet.

Et av de siste eksemplene (fra Marvel) på at gjenbruk kan være en god ting er Kurt Busiek og Alex Ross` fire hefters serie (i prestige format) fra 1994, Marvels. Hovedpersonen i denne historien er en mann helt uten superkrefter. Phil Sheldon er avisfotograf og serien følger ham fra han som ung mann starter som fotograf og til han pensjonerer seg i begynnelsen av syttiårene. Han dokumenter ved hjelp av fotografiene sine fremveksten av disse supermenneskene / Marvels. Fra de første representert ved The Human Torch (den opprinnelige), prins Namor og Captain America. Senere kommer de Fantastiske Fire, Spider Man og The Avengers. Hatet mot mutantene (Homo Superior i følge Magneto) og den påfølgende mobbmentaliteten gir seg også store utslag i løpet av tiåret. Hatet mot mutanter var vel egentlig noe Chris Claremont introduserte i X-Men et tiår senere, men det blir vel for flisespikking å regne.

Via fotolinsen til Sheldon får en gjenoppleve klassiske scener fra Marvel`s serier fra sekstiårene. Susan Storm og Reed Richards` bryllup, Silver Surfer og Galactus første opptreden over New York og Gwen Stacy`s død for å nevne noen. Og dette er noe av det som gjør denne serien spesiell. Enda viktigere er at Busiek og Ross har tatt for seg Marvel Comics` historie. Fra starten i 1939 med Timely Publications. Videre med femtiårene og Atlas Comics. Og til slutt er en fremme i 1961 hvor Jack Kirby og Stan Lee er ansvarlige for en tegneserierevolusjon. Og denne varer ut tiåret.
Marvels var det store gjennombruddet for både tegner og forfatter. Kurt Busiek hadde allerede rukket å skrive en rekke serier for diverse små forlag (tidligere nevnt i bloggen er Astro City som kom senere), men nå var det de store forlagene som ville ha hans manus og ideer. Alex Ross var i 1994 tjuefire og hadde ennå ikke rukket å gjøre stort. Med Marvels var han plutselig en av de mest etterspurte tegnerne/malerne i USA. I 1996 samarbeidet han med forfatteren Mark Waid på miniserien Kingdom Come for DC Comics, som var en like stor suksess som Marvels. Biblioteket har bestilt både Marvels og Kingdom Come.

Jacques Tardis historier ( III )

Neste stopp i Tardis serieproduksjon er de fem albumene om Nestor Burma. De er basert på bøkene til Leo Malet (1909-96). Han kan gjerne kalles Frankrikes svar på Raymond Chandler. Den tidligste av disse historiene begynner med at Burma slipper ut av tysk fangenskap (den som ble først utgitt er Tåke over Tolbiac broen fra 1982) og sendt til den demilitariserte sonen i Frankrike. Nestor Burma drev et detektivbyrå før krigsutbruddet og får nå et mordmysterium å løse. Dette gjør at han må inn i den tyskokkuperte delen for å nå Paris. Og løsningen er å finne i Stasjonsgata 120 / 120, rue de la Gare. Det er kommet fire album av Tardi / Malet på norsk og de to siste er Døden på Tivoli og Stjernene Faller. Det femte har originaltittelen Une guele de bois en plomp. Dette er glimrende krimhistorier og hvor Tardi har klart å fange tidsånden på en superb måte.


To andre album hvor Tardi har adaptert andres bøker er Tilintetgjøreren av Benjamin LeGrand. Historien om en tafatt skadedyrsbekjemper i New York og hva som skjer når han blir involvert i noe mye større enn ham selv og attpåtil helt uforståelig for vår ”helt”. Griffu er basert på en historie av Jean-Patrick Manchette. En historie hvor hovedpersonen prøver å løse en sak i det utilgjengelige og franskfiendtlige innvandrermiljøet i Paris.

Her kommer jeg til slutten på det jeg har lest av og kan om Tardi. For de som gjerne vil lese eksempler på hva som gjorde franske serier / bande dessine til de ledende seriene fra midten av syttitallet og frem til slutten av åttitallet, kan gjøre verre valg enn å lese noe av Tardi.

Jacques Tardis historier ( II )

Fra beinhard sosialrealisme går en videre til epoken før 1. verdenskrig, hvis beskrivelse kan være uskyldens tid i europeisk historie. Herfra går en videre til Paris 1911 og det som i ettertid kan sies å være begynnelsen på slutten på denne uskylden. Rustningskappløp og polarisering er indikasjoner på at Europa snart vil kastes ut i krigen som skulle ende alle kriger.
I denne settingen er det de 9 albumene om Adele Blanc Sec finner sted. Adele er en frigjort kvinne i en tid hvor dette ikke er normen. En suffragette/kvinnesakskvinne uten behov for å stå på barrikadene. Hun har også en egen evne til å havne midt i diverse mysterier og konspirasjoner. Handlingen i de forskjellige albumene er hentet fra datidens populærlitteratur. Hemmelige sekter, mumier, gale vitenskapsmenn og alt dette foregår i et Paris ennå preget av fremtidsoptimisme. Det er som om Tardi har tatt tittelen På sporet av den tapte tid bokstavelig og så laget tegneserie av den .

1. Adele og uhyret
2. Dæmonen fra Eiffeltårnet
3. Den gale videnskabsmand
4. Vanviddets mumier
5. Salamanderens hemmelighed
6. Vanskabningen fra Saint-Martin kanalen
7. Alle hånde uhyrer
8. Mysteriet i dybet
Le labyrinthe infernal

To album som er løselig knyttet opp til denne serien er først Isens Dæmon. En fortelling inspirert av Jules Vernes science fiction romaner og datidens tro på teknologiens fortreffelighet. Det andre er Farvel, Brindavoine. Det inneholder to historier med Brindavoine som hovedperson (og hvis jeg husker riktig dukker han opp i serien om Adele). Jeg har nevnt Blomsten i Geværpipen og den andre er Farvel, Brindavoine hvor Brindavione ligger såret og husker tilbake til lykkeligere tider.