Det er flere tegneserier jeg går og håper jeg en gang skal få lest eller enda bedre eie. Et eksempel er at noen skal gi meg de komplette årgangene av Skippern fra 50-tallet. En mer realistisk ønskedrøm var en serie jeg så annonsert i Previews en gang, jeg tror -95, på 90-tallet og som opprinnelig ble utgitt i det britiske Revolver(en avlegger av 2000 AD og utgitt i 7 nr. i perioden 1990-91). Dette var en samlet utgave utgitt på Fantagraphics av serien Dare. Skrevet av Grant Morrison og tegnet og designet av Rian Hughes. Så for en måneds tid siden kom jeg over en annonse for boken Yesterday`s Tomorrow-The Collected Comics of Rian Hughes og hvor Dare var en selvfølgelig del av denne. Det gikk ikke likare enn at jeg bestilte den på Amazon og nå har jeg endelig fått lest den. 
En skulle kanskje tro at med så høye forhåpninger var det en selvfølge at en skulle bli skuffet, men så var ikke tilfelle. Jeg har skrevet om Frank Hampson`s Dan Dare tidligere. Da var det Garth Ennis sin versjon av karakteren. I både Ennis og Morrison`s versjoner møter èn en pensjonert oberst Dare. Så blir historiene helt forskjellige og hos Morrison er denne fremtiden et nedkjørt og havarert samfunn en får se. Mrs Monday(litt lik en annen britisk Mrs.) og hennes Unity Party har sittet en årrekke ved makten. I begravelsen til en av Dare`s nære venner, som nettopp har begått et uforståelig selvmord, blir Dare spurt om å være forgrunnsfigur i The Unity partiets gjenvalgs kampanje forut for det nært forestående valget. Dare takker ja og den virkelige historien starter. 
Rian Hughes sine tegninger er glimrende og har noe av det jeg virkelig liker. Denne måten å presentere en science fiction historie på en retrofuturistisk måte. Alle bygningene i serien er i funkis/funksjonalistiske stilen, klær og biler er fra sent 40-tall, mennene har skarpskårne trekk og helten en firkantet hake og allikevel er det ingen tvil om at det er fremtid en blir vist. Hughes minner meg også om en annen favoritt, spanske Daniel Torres, og hans serie om Rocco Vargas.
Historien til Morrison er ikke blant hans mest minneverdige, men det skal godt la seg gjøre når en tenker på at det er 20 år siden han skrev den og hva han har skrevet siden. Allikevel fungerer den mye bedre enn for eksempel Ennis sin. Og den bærer preg av at den smule radikale Morrison hadde levd i et tory-styrt land altfor lenge. For min del gjenstår det bare å finne Dave Gibbons sin versjon og da skulle jeg anse meg ferdig med Dan Dare. Det ble også en litt kortere helg enn planlagt, men sånn skjer jo ! Belønningen blir om at noen timer får jeg se Thåstrøm live. 
Judge Anderson : 
Hour of the Wolf inneholder fire følgende historier : Hour of the Wolf (Grant/Barry Kitson), The Brainstem Man(Grant /Kitson), Colin Wilson Block(Grant/Ian Gibson) og Helios(Grant/David Roach). Når det gjelder den første historien så var noen avsnitt tegnet av Jeff Anderson(vet jeg ingenting om) og Will Simpson (Han tegnet Hellblazer etter at Garth Ennis overtok som forfatter med nr. 41. Videre tegnet han også de to miniseriene Vamps og Vamps : Hollywood and Vein etter manus av Elaine Lee. 
Lee på sin kant har også samarbeidet med Michael W Kaluta på den originale space opera serien Starstruck, som har blitt utgitt både i Heavy Metal, Dave Stevens Rocketeer Magazine på Comico, Marvel` s Epic imprint og i samlet utgave av Dark Horse Comics. Starstruck startet som et off-Broadway teaterstykke, skrevet av Lee og hvor Kaluta hadde ansvaret for kulissene). Simpson derimot har også illustrert det som ble den grafiske romanen Rogue Trooper : War Machine etter et manus av Dave Gibbons. 
En gang tidlig på 90
-tallet var det noen ”kloke” hoder hos DC som kom på at en kunne samkjøre alle de månedlige Batman titlene i en eviglang crossover. Resultatet var Knightfall. Her brekker den litt steroid påvirkede superskurken Bane ryggen på Batman og en må finne en erstatter. Denny O`neil og Joe Quesada (nå sjefsredaktør i Marvel og tidligere litt okei tegneserietegner) skaper Azrael og denne figuren blir presentert i den firehefters miniserien Sword of Azrael i oktober 1992. Når denne mikkmakk crossoveren endelig var ferdig får Azrael sin egen månedlige serie i 1995 og de første 28 heftene tegner Barry Kitson. Kitson har tegnet en del for amerikanske forlag, men mest for DC. Han tegnet og siden skrev 
han også manus til en lang rekke av DC`s L.E.G.I.O.N. (1-18, 25-57). Og sammen med manusforfatter Mark Waid(den originale Kingdom miniserien og en hel haug andre serier) tegnet han en rekke hefter av Legion of Superheroes/Rommets helter i perioden 2005-2007. Sammen med Waid laget han også maxi-serien(12 hefter) JLA : Year One. Kitson har en veldig ren og klar tegnestil som gjør det veldig lett å like de seriene han tegner, skjønt jeg sleit fælt med Azrael etter en stund. 
Ian Gibson`s amerikanske eventyr er forholdsvis kjapt oppsummert. De fire heftene i
Meta 4 ble utgitt på First Comics i 1991. Skrevet av Stefan Petrucha, som igjen skrev en del av Topps Comics serieversjoner av The X-Files og hvis navn nå dukker regelmessig opp i Donald Duck & co. Han tegnet en femhefters serie om Mr Miracle i 1998, tegnet det enkle heftet Star Wars : Droids for Dark Horse i 1986, tegnet nr. 214-16 av Green Lantern Corps og sammen med forfatteren Steve Englehart (tidligere nevnt for sitt samarbeide med Marshall Rogers og deres versjon av Batman) og tegneren Joe Staton(en av hans mest kjente serier er superheltserien E-Man, hvor Nicola Cuti var forfatteren, først utgitt på Charlton Comics i 1973 til 1975 og senere på First Comics i perioden 1983-85. Nå har jeg også nevnt Ian Gibson i forbindelse med hans og Alan Moore`s The Ballad of Halo Jones. Tittelen på historien Gibson har tegnet, The Colin Wilson Block, viser til den tidlige Judge Dredd tegneren, senere Rael og de seks første albumene i serien Den Unge Blueberry, New Zealandske Colin Wilson.
David Roach begynte tegner karrieren på begynnelsen av åttitallet med å gi ut sine egne serier. Han har tegnet en lang rekke av 2000 AD`s serier og bruk som rentegner av flere amerikanske forlag. Et eksempel er den tre hefters miniserien Babylon 5 : In Valen`s Name (tegnet av Mike Collins ,tegneserieversjonene av Varg Veum + mange bra amerikanske serier og skrevet av et av favoritt hatobjektene Peter David). Han har gjort det samme i flere tilfeller med Star Wars : Tales of the Jedi utgitt av Dark Horse. Sammen med Alan Grant var han ansvarlig for enkeltutgivelsen Batman/Demon(sistnevnte skapt av Jack Kirby i 1972 etter at han ”lånte” demonen Etrigans utseende fra den første av Hal Foster`s fortellinger om Prins Valiant). Serien var en av Grant`s mer mislykkede serier. Det på tross av at Grant hadde skrevet 39 hefter i den månedlige serien The Demon fra 1990 og utover og hvor han ble avløst av Garth Ennis med nr. 40. Roach`s tegninger kunne ikke gjøre noe fra eller til med å dekke over historiens mange mangler. Grant har faktisk noen få tafatte og uinspirerte utgivelser. Et annet eksempel på det er når han var manusforfatter for Marvel`s forsøk på å gi ut en månedlig serie med Robocop tilbake i 1990. Han er likevel en av favorittene og med det ender denne endelause oppramsingen. 
På vei til jobb slo det meg at dette var jammen en kald og regnfull morgen, må være islendingenes skyld, og videre at hva er vitsen med å være våken så tidlig på døgnet. Det finnes sikkert et svar på det siste spørsmålet, men jeg er ikke i stand til å finne det. Vel fremme, inne på kontoret og foran PC`en fant jeg frem til Spotify. Og valget falt på Knutsen & Ludvigsen. Først en av de beste nidvisene noensinne, Eg ve te bergen. Siden Forhekset prinsesse, Syk og Feskhandler Thorske og så var tilværelsen blitt desto mye mer levelig. Det er skrekkelig synd at Gustav Lorentzen gikk bort nylig, men det bør være grunn til å være takknemlig for det han etterlot seg. Og Knutsen & Ludvigsen var altfor geniale til å være fra Norge. 
Da blir overgangen til hva jeg har tenkt å skrive om i dag litt vanskelig å finne. I ukemagasinet 2000 AD nr. 150 (februar 1980) blir en introdusert for, ikke bare en, men to viktige karakterer i Judge Dredd sagaen. Den ene kan en se til høyre, litt over midten av siden, her i bloggen og den andre var Judge Cassandra Anderson. Skaperne av disse to var John Wagner og tegneren Brian Bolland. Anderson er en del PSI divisjonen til dommerne, og foruten å være et sjeldent kvinnelig innslag i serien, så representerer hun også et snev av noe som kan ligne rasjonalitet. PSI kan muligens oversettes til norsk som ekstrasensorisk persepsjon (ESP) og innbefatter bl.a. telepati, prekognisjon og klarsynthet. Anderson på sin side har telepatiske evner. 
Selv om det var Wagner som skapte figuren overtok Alan Grant snart ansvaret, også etter at Judge Anderson ble en egen serie i 2000 AD. Det er vel også Grant`s fortjeneste at serien ble så populær som den ble. Etter at Wagner og Grant endte forfattersamarbeidet sitt rundt 1990-91 overlot Wagner Judge Anderson til Grant. Jeg skal ikke si mye om selve serien annet enn at den er minst like bra som Judge Dredd, og det sier ikke så rent lite, og at det er mye enklere å få sympati for hovedpersonen i Judge Anderson. I stedet skal jeg ta for meg tegnerne i den ene samlingen biblioteket har. Det er Judge Anderson : Hour of the Wolf. Siden det vil bli en lang rekke av navn og serietitler får det bli et eget innlegg som vil følge dette.
Selv om det ikke kan synes slik er de fleste av mine innlegg først skrevet for hånd. Hvor jeg stirrer på det hvite arket og tenker : Hva skal jeg belemre mine fire lesere med denne gangen ? Og det verste er at jeg ofte blir sittende slik en god stund. Etter hvert demrer det gradvis at jeg ennå ikke har nevnt, altfor ofte, den serien eller serieskaperen. Og med den innsikten falt valget denne gang på franskmannen Serge Le Tendre og albumserien Jagten på Tidsfuglen/La Quête de L`Oiseau du temps. Jeg har så vidt nevnt Jagten på Tidsfuglen i innlegget om Regis Loisels albumserie Peter Pan for rundt et års tid siden. Loisel har da også tegnet de fire første albumene i serien og er medforfatter på de tre siste. 
Le Tendre er en av de store franske tegneserieforfatterne, men kanskje ikke altfor kjent her i Norge. Født i 1946 og i følge lambiek.net var det ingen ringere enn Jean-Claude Mezieres(Linda og Valentin) som anbefalte Le Tendre å gi opp forsøket på å bli serietegner og heller konsentrere seg utelukkende om skrivingen. Som igjen ble et råd han fulgte. Han debuterer i 1974 og har siden samarbeidet med en rekke av de store franske tegnerne. Av det jeg kommer på som er utgitt av ham på norsk er de to albumene i serien Julius, Lea(87) og Huset (88). Disse var tegnet av Christian Rossi og var psykologiske thrillere inspirert av Hitchcock. Sammen med Pierre Makyo(som er en annen fransk serieskaper jeg skal skrive noe om snart)skrev han manus til de to første albumene i serien om Jerome K Jerome Bloche. Disse to ble gitt ut i Serie Spesial rundt 1986 og flere i samme serie, uten Le Tendre, ble utgitt i Fantomet. 
Tilbake til Jagten på Tidsfuglen. Biblioteket har bare de fem første i serien og ergo har jeg bare lest disse. Handlingen foregår på en av disse planetene som yrer av mer eller mindre intelligent livsformer av den, som oftest, tobente typen og hvor magi har erstattet vitenskap. I dette tilfellet heter planeten Akbar og blir truet med utslettelse hvis demonguden Ramor slipper ut av den konkylien(magi!!) som har holdt ham fanget. Det faller på heksen Mara å redde Akbar. Hun tilkaller sin gamle venn ridder Bragon. Han, sammen med Maras datter Zassa, den ukjente og med både forhindrende innblanding og hjelp fra krigeren Bulrog starter eventyret, hvis mål er å redde Akbar.
Det blir en lang og begivenhetsrik reise som ikke ender før i slutten av album fire. Og det med en uventet vri. Le Tendre har skrevet en underholdende historie, Loisels tegninger er aldeles glimrende, Zassa er av den så barmfagre typen med problemer å holde dem tildekket til enhver tid, Bragon frustreres m.h.t. hvorvidt hun er hans datter og den ukjente bare sliter i Zassas nærvær. Nr. 5 er en fortelling fra når Bragon og Mara var meget yngre og tegnet av Lidewin. I album seks er det Mohamed Aouamri og i det syvende Vincent Malliè. Dette er en av de bedre tegneseriene i fantasysjangeren og er en serie mange flere skulle ha lest. På biblioteket har serien blitt utlånt tre ganger på over to år og det er altfor lite. 
Ramors konkylie
De glemtes tempel
Rigaen
Redens vogter
Javin
Le grimoire des dieuxLa voie du Rige
TV`en har ikke virket den siste uken og dermed har jeg vært nødt til å unnvære reprisene av både Oprah og Dr Phil om morgenene før jeg går på jobb. En annen konsekvens har vært at jeg har blitt tvunget til å lese mer. Noe som igjen ikke var så aller verst. 
For ikke så lenge siden nevnte jeg Jeff Smith`s firehefters serie Shazam! The Monster Society of Evil hvor han gjør sin egen versjon av opprinnelseshistorien til Captain Marvel. Det samme gjorde Jerry Ordway i den grafiske romanen The Power of Shazam fra 1994. I løpet av 96 sider gjenforteller han hele tilblivelseshistorien til samme kaptein. Fra og med mars 1995 blir det også en månedlig tittel med samme navn. Det kom i alt 48 hefter i denne serien og et enkeltstående i forbindelse med crossoveren Blackest Night i januar 2010. Nå har jeg lest den opprinnelige Power of Shazam og jeg må innrømme at jeg er litt imponert. Ordway var en av de faste tegnerne i Supermann, mens det ennå ble utgitt på norsk, og det var alltid noe å utsette på tegningene hans etter min oppfatning. Slik er det ikke her. 
Historien starter i Egypt og en utgraving av Ramses II grav. Foreldrene til 10 år gamle Billy Batson, begge arkeologer, og Theo Adam er de ansvarlige for dette. Sistnevnte er der som representant for Dr Sivana, som finansierer utgravingen. De finner graven, Adam blir truffet av et uforklarlig lyn og i graven ligger det et smykke formet som en skarab oppå Ramses sarkofag. Dette smykket blir plutselig livsviktig for Adam og i sitt forsøk på å sikre seg det dreper han begge Billy`s foreldre og kidnapper søsteren Mary. Hjemme i Fawcett City blir ikke bare Billy foreldreløs, men også sparket ut på gaten av en ubarmhjertig onkel. Og dette er bare prologen. Serien er malt og det er glimrende gjort. Rent tidsmessig må en si at det er slags femtitall over det hele. Fawcett City (som Opal City i James Robinson`s Starman) er preget av Art Deco retningen innen arkitekturen. Og så har Captain Marvel alltid vært en sjarmerende serie. Hvilken superhelt har muligheten til å lytte til Aristoteles visdom, men som fremdeles bare er en tiåring i en voksen kropp. 
Noe som er preget av 30-40-tallet, og denne tidens pulp historier, er Ed Brubaker og Sean Phillip`s seks hefters miniserie Incognito. Her er den tidligere superskurken Zack Overkill hovedperson. Sammen med sin avdøde bror, Xander, har han utallige uskyldige liv på samvittigheten. Han blir tatt av myndighetene og blir en del av deres vitnebeskyttelsesprogram. Fratatt superkreftene forsvinner han i den grå mengden. Inntil en dag kreftene igjen dukker opp. Da bestemmer han seg ikke for å gjenoppta karrieren som superskurk, men snarere det motsatte. Ikke fordi han er blitt reformert, men for ytterligere å vise sin forakt for vanlige mennesker. Hans gamle medsammensvorne, hellig herlig overbevist om hans bortgang, får rede på at han er i live og setter seg fore å takke ham for at han var behjelpelig med å få arrestert lederen, med navnet Black Death, for verdens største forbryterorganisasjon. Dette er en fornøyelig historie, kanskje ikke visst man tar volden med i betraktning, men beviser nok en gang at to av mine nye favoritt tegneserieskapere er Brubaker og Phillips. 
Yoshihiro Tatsumi har jeg nevnt ved flere anledninger og sist så vidt nevnt hans selvbiografiske serie, A Drifting Life. I denne nevner Tatsumi ved en rekke anledninger sin første lengre og avsluttede mangafortelling (127 s) Black Blizzard. Han er født i 1935 og var 21 når han brukte tyve dager på å få den ferdig. Det hele starter med at tog sporer av skinnene og to fanger klarer å flykte. Det er midtvinters og disse to er lenket sammen. De klarer å unnslippe forfølgerne og i løpet av natten begynner den yngste av dem å fortelle sin historie. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, men bare understreke at til å være over femti år så holder historien seg godt. Tegningene kan først se litt primitive ut, men i løpet av historien oppdager en hvor effektivt og enkelt Tatsumi klarer å skildre komplekse situasjoner. Jeg leste denne først og fremst fordi jeg var nysgjerrig, men må si at jeg fort lot meg imponere. Og dette var hva jeg leste denne helgen.
Siste søndag på jobb før september. På tross av det virker det som om hjernen først har blitt sandblåst og siden rotfylt. Og som akkompangement, mens jeg står her i buret med innleveringsmaskinen, Throne of Katarsis og deres album Helvete-Det Iskalde Mørket. Etter det blir det Burzums siste album, Belus. For så vil arbeidsdagen være slutt og jeg kan gå ut å nyte det som er igjen av vårdagen utenfor. Så, alt i alt, en av de bedre søndagene på lenge.
Før det skjer skal jeg bare så vidt nevne en serieskaper som har glimret ved sitt fravær i bloggen (jeg har tidligere nevnt han i en halv setning i forbindelse med Daredevil). Han er født i USA i 1972 og begynte å utgi serien Kabuki på forlaget Caliber Press i 1994. Noen år senere tok han med seg serien til Image Comics og den siste serien ble utgitt av Marvel i perioden 2005-2007. 
Historien i Kabuki er som tittelen på en av Ursula K Leguin`s noveller, Vaster Than Empires and More Slow. Vi befinner oss i Japan i en nær fremtid og hovedpersonen, Kabuki, er en av åtte Noh leiemordere. Når serien begynner er hun innesperret på noe som kan ligne et psykiatrisk sykehus, men som også har klare fellestrekk med et høysikkerhets fengsel. Hun sliter med store personlighetsproblemer og Mack bruker mye tid på å beskrive hennes minner og drømmer. 
Nå var det ikke slik at jeg skulle bli altfor detaljert m.h.t. historien, men bare anbefale serien. Mack`s illustrasjoner er bare så hinsides det meste på markedet og det å lese serien blir både en prøvelse og en kunstopplevelse. Et sted godt nok som noen å starte er enkeltheftet Dreams og hvor en får oppleve David Mack på sitt aller mest geniale og ekskluderende. Biblioteket har vel minst tre, forhåpentligvis fire samlinger til med Kabuki. 
Syttende mars i fjor skrev jeg om Ed Brubaker og Sean Phillips` serie Criminal. Bøkene det var snakk om da var Coward og Lawless. Disse samlet de 10 heftene i Volume 1. The Dead and the Dying og Bad Night samler de 7 første i volume 2. Leste nettopp ferdig Bad Night tidligere i dag og det må være grunnen til at jeg ennå ikke har begynt å snuble i min egen underleppe. Noe jeg vanligvis har for vane etter ca en time på jobb. For denne serien er så fantastisk bra. Jeg har nevnt flere ganger tidligere at jeg leser ikke krim i bokform og når jeg nettopp har lest disse to siste skjønner jeg hvorfor. Sammensmeltingen av ord og bilder gjør helheten så mange ganger større enn det en får fra en bokside. Og Brubaker og Phillips har perfeksjonert dette.
http://www.edbrubaker.com/
http://surebeatsworking.blogspot.com/
The Dead and the Dying består av tre uavhengige historier. De knyttes sammen ved at flere av personene dukker opp i flere av dem. De hopper frem og tilbake i tid og starter med Second Chance in Hell. Her møter en tungvektsbokseren Jake ”Gnarly” Brown som er i ferd med å få sitt store gjennombrudd i ringen. Dette er hans vei ut av det kriminelle miljøet han var født inn i. Faren var sammen med kompanjongen, Walter Hyde, ledere for det kriminelle miljøet i byen. Han ser plutselig igjen sitt livs store kjærlighet, Danica, som han overtalte til å velge oppvekstkameraten, Sebastien Hyde og sønn av Walter, og som han siden forrådte. I A Wolf Among Wolves møter en Teeg Lawless, far til Tracy Lawless fra bok nr. 2, en vietnnamveteran som oppdager at det han lærte i krigen er det og bruk for i storbyen hjemme. Siste historie er Female of the Species og her blir vi fortalt Danica`s historie. 
I Bad Night møter vi igjen stripetegneren og tidligere falskner Jacob Kurtz, også sist sett i bok 2, Lawless. Etter å vært mistenkt for sin kones død og hatt et nervøst sammenbrudd i etterkant lever han en stille tilværelse og sliter med alvorlig søvnløshet. En sen nattetime på den faste døgnåpne Dineren ser han Iris og hennes voldelige kjæreste Danny. Senere plukker han opp en haikende Iris og det uungåelige skjer. Natten ender og Iris forsvinner bare for senere å dukke opp igjen med Danny. Kurtz blir tvunget til å forfalske et FBI identitetskort og fra der blir ingenting bedre. 
Nå er det ikke verdt å fortelle mer om de forskjellige historiene fordi halve moroa er å lese dem selv. Det jeg derimot kan gjøre er og ytterligere understreke hvor bra denne serien er og at alle burde unne seg selv å lese dem. Selv om en ikke er det minste interessert i krim vil en allikevel føle at en får et utbytte av å lese disse historiene.
Det er flere tegneserier jeg går og håper jeg en gang skal få lest eller enda bedre eie. Et eksempel er at noen skal gi meg de komplette årgangene av Skippern fra 50-tallet. En mer realistisk ønskedrøm var en serie jeg så annonsert i Previews en gang, jeg tror -95, på 90-tallet og som opprinnelig ble utgitt i det britiske Revolver(en avlegger av 2000 AD og utgitt i 7 nr. i perioden 1990-91). Dette var en samlet utgave utgitt på Fantagraphics av serien Dare. Skrevet av Grant Morrison og tegnet og designet av Rian Hughes. Så for en måneds tid siden kom jeg over en annonse for boken Yesterday`s Tomorrow-The Collected Comics of Rian Hughes og hvor Dare var en selvfølgelig del av denne. Det gikk ikke likare enn at jeg bestilte den på Amazon og nå har jeg endelig fått lest den. 
.jpg)
Først ut er Paul Dini og Alex Ross` Shazam : Power of Hope (jeg har plutselig gjenoppdaget at jeg har så sansen for Captain Marvel. Fra første gangen jeg så ham i Supermann i 1975, videre til de få (av 22) heftene av seriebladet Shazam (som kom på norsk i 1974-6) jeg har fått lest og så til den Captain Marvel vi blir presentert for i Giffen, DeMatteis / Maguire`s Justice League International i 1987. Vel, Power of Hope er en litt suppete historie hvor kapteinen tar på seg å besøke et barnehospital og de ekstra problemene det bringer. Tingen er at selv med den høye graden av sentimentalitet klarer Dini å redde seg i land. Mest fordi en skal gjøre mye galt for ikke å lykkes med en historie med Captain Marvel(muligens Judd Winick klarer det i Superman/Captain Marvel : First Thunder). Boken er i A3 format slik at tegningene til Ross får den plassen de trenger. Nå er det feil å si tegninger/malte bilder. De ser mer og mer ut som fotografier hvor det er et eller annet graps er blitt feilaktig smurt på linsen. Power of Hope er en av seks slike album Dini og Ross er i ferd med å lage og som de har gitt navnet World`s Greatest Super-Heroes. Batman on crime og Superman on Earth er allerede ute. For min del haster det ikke å lese flere i denne serien. 
Noe som virkelig haster er å få lest andre del av Jeff Smith`s nye serie RASL. Har nettopp lest ferdig The Drift og hvor de tre første heftene er samlet. Også Smith har skiftet til albumformat og dermed også gjort hvert hefte lengre. De er i svarthvitt og er noe som jeg synes passer fortreffelig til hans tegnestil. Det som har endret seg fra Bone er at RASL er en mye mørkere serie. 
RASL er forøvrig hva hovedpersonen kaller seg. Ved hjelp av et høyteknologisk og nymotens apparat kan han bevege seg mellom de forskjellige parallelle jorddimensjonene og starter med å stjele et Picasso bilde til å begynne med(Mann med gitar ?). Når han tror han er vel hjemme i sin egen oppdager han at det finnes ingen Bob Dylan og vet øyeblikkelig at så er det ikke. Og på toppen av det hele blir han forsøkt myrdet av en ukjent og mørkkledd mann. Mannen treffer bildet og ikke RASL, men p.g.a. kulehullet i maleriet har hele ekspedisjonen vært forgjeves. Slik begynner RASL og jeg er mektig imponert. Det må være noe med denne Smith som gjør at han alltid vet hvordan en skal lage briljante tegneserier. Og dermed var vitterlig dette innlegget også kommet til ende. Nå har jeg tre dager fri, så god helg !
I 1936 var Eisner 19 år gammel og han ble anbefalt av den litt eldre Bob Kane å sende vitsetegninger til det nystartede bladet Wow, What a Magazine. Redaktøren for bladet het Jerry Iger og etter at bladet gikk inn etter fire nummer inngikk Eisner og Iger et kompaniskap og startet et tegneseriestudio. Det er denne tiden historien Drømmeren handler om. Iger viste seg vel senere og ikke å være drømmepartneren, men i dette studioet var flere, senere, tegneseriestorheter innom. Blant dem var Jack Kirby som hadde en av sine første profesjonelle jobber her og Joe Kubert hadde jobben som ryddegutt. Dette er dette albumets beste og mest interessante fortelling og hvor en får innsyn i en forgangen tid. 
Tittelfortellingen handler om et eldre ektepars oppbrudd fra New York og til en pensjonisttilværelse i appelsinstaten. Dette foregår ikke uten forviklinger satt i scene av resten av familien og viser nok en gang Eisner`s nokså kyniske syn m.h.t. familierelasjoner(for de som er interessert er En Familiesag det som best illustrerer dette). Seieren handler om den vel middelaldrende Benny og hans kjæreste Clara. Benny starter i et marathonløp og hvor seieren i selve løpet ikke er det viktigste for ham. Og mord i rest-ordre forteller viktigheten av å fullføre en kontrakt på et drap uavhengig hvor lang tid det kan ta. Dette er kanskje ikke Eisner`s beste album, men Solnedgang i Sunshine City er ennå et bevis på hvor fullkomment Eisner behersket tegneseriemediet.
