Det er noe med å jobbe på et bibliotek som demper leselysten. En går på jobb hver dag omgitt av bøker en vet at en aldri vil få tid til å lese. Så i stedet for å gjøre et forsøk på å få lest noen av dem blir det enkleste å slutte å lese. Noe som igjen gjør en enda mindre egnet til å utføre den jobben en er ansatt for å gjøre. Så ille er det selvfølgelig ikke, men jeg er mye mer kritisk til hva jeg leser nå enn tidligere. Noe jeg gjerne leser er bøker i Fabula serien til Solum forlag, som kanskje er den beste bokserien utgitt i Norge i løpet av de 25 siste årene. Favorittene her er bl.a. Enrique Vila-Matas Bartleby & co og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen og Dino Buzzatis Tatarenes ørken. Det kom ingen kriminalromaner i denne serien, noe som passer meg ypperlig. Såpeboksoperatørene Läckberg, Larsson, Lindell, Fossum osv. kjeder kneskålene av meg. 
Tegneserier og krim blir derimot noe helt annet. Jeg har nettopp lest ferdig den femte og frittstående samlingen, The Sinners, i Ed Brubaker og Sean Phillips` serie Criminal. En serie en kan sammenligne denne med er de to første historiene i Frank Miller`s Sin City, The Hard Goodbye og A Dame to Kill For, før han lot alt gå over styr med The Big Fat Kill for så å hente seg litt inn med That Yellow Bastard og etter det bare rot. Begge serier er av den meget hardkokte sorten og begge serier har en indre kronologi med at karakterer dukker opp i flere forskjellige historier. Det er bare det at der hvor Miller snublet går Brubaker/Phillips fjellstøtt fremover. 
Hovedpersonen i The Sinners er Tracy Lawless. Han dukket opp i samling nr. 2 med den betimelige tittelen Lawless. Der prøvde han å redde lillebroren og nå betaler han for det. Han har inngått en avtale med byens gangstersjef om å nedbetale den avdøde brorens gjeld. Arbeidet går ut på å fjerne forskjellige personer fra This Mortal Coil. Noe som blir vanskeligere når en enda har samvittighet igjen. Og ingenting blir bedre når en har et forhold til sjefens kone. Lawless gis i oppdrag å finne ut hvem som kan stå bak mordene på flere fremtredende kriminelle og det er her hans virkelige problemer starter. Det kan ikke være mange som skriver denne typen historier og dialogen som følger med bedre enn Brubaker og Phillips er makeløs. Dette er så ufattelig bra og alt stemmer!!! 
P.S.Miller og Brubaker har også begge skrevet noen av de beste Daredevil historiene noensinne.
D.S.
Hiroshi har funnet seg til rette i sin nye tilværelse. Det har sine fordeler å ha 48 års livserfaring når en omgås jevnaldrende 14-åringer. Han sliter litt med tanken om at han er i ferd med å bli litt for begeistret for venninnen Nagase, som i hans første oppvekst representerte det uoppnåelige. Det faktum at han selv har en familie som venter ham et sted i fremtiden er også noe han tenker mer og mer på. Allikevel er det største problemet han virkelig strever med er at datoen for når faren velger å forlate familien for godt, og uten å gi beskjed hvorfor, nærmer seg. Hiroshi har nettopp fått vite farens oppofrende forhistorie og samtidig vet han hvor mye sorg og slit dette vil bringe moren. Og kan han i det hele tatt gjøre noe for endre det ? Vel, Taniguchi løser dette på en lavmælt og genial måte. 
Jeg har skrytt mye av Taniguchi i løpet av denne bloggen og det har vært velfortjent, men A Distant Neighborhood må kanskje være den beste og vakreste historien han har laget. Med det forbeholdet om at jeg bare har lest en liten del av det han har utgitt. Denne stillfarne måten å fortelle en kompleks historie på og hele tiden med fokus på det menneskeige aspektet. Det blir nesten ikke bedre enn dette.
Ettersom jeg kan se så har Stavanger Bibliotek 22 samlinger av Hellblazer og det er ikke en gang alle utgivelsene som har kommet ut(til nå 29). Privat har jeg av de 273 heftene som er kommet 270. Jeg har heftene fra nr. 61 og utover, har kjøpt en del samlinger også har jeg det bladkompaniet ga ut i sin tid. Det var 1-24 og 27-28(Original Sin, The Fear Machine og The Family Man), 27(Gaiman/McKean), Hellblazer Special 1, noen hefter til av Ennis/Dillon og miniserien Love Street av Peter Hogan/Michael Zulli. Det som slo meg her om dagen var at Hellblazerserien og det som har kommet utenom er den amerikanske serien jeg har flest utgivelser av. Den utgjør mer enn de 300 heftene samlet i de 16 Cerebus bøkene, + Cerebus Zero, til Dave Sim. Nå var ikke dette et forsøk på å skryte, men heller vise hvor altfor gammel jeg er blitt.
Brian Azzarello`s andre avsnitt med Hellblazer var Good Intentions(151-56). Her var det argentinske Marcelo Frusin som igjen hadde overtatt tegneansvaret. Han kan minne litt om landsmannen Eduardo Risso(100 Bullets) når det kommer til tegnestil, men en kan og si at Frusin er den mørkeste av dem. Senere samarbeidet Frusin med Azzarello på westernserien Loveless. Tilbake til historien og Constantine er ute av fengselet. Han bestemmer seg for å oppsøke de to brødrene til den han var anklaget for å ha myrdet i Hard Time og gi sin forklaring av hva som skjedde. 
Kevin Huizenga kommer fra Saint Louis, Missouri og har laget en litt sjarmerende bok om mennesker og dyreliv. Jeff Lemire derimot har i de siste årene virkelig gjort seg bemerket. På Vertigo har han utgitt den grafiske romanen The Nobody og tegner og skriver serien Sweet Tooth. Det første biblioteket har fått inn er samlingen av de tre historiene i Essx County. Historien er lagt til en alternativ versjon av hans barndoms Ontario County. Denne har jeg heller ikke lest, men jeg gleder meg en hel haug.
The Unwritten blir bare bedre og bedre og det samme er tilfelle Northlanders. Det må i grunnen være hvorfor jeg har begynt å abonnere på begge. Criminal er bortimot perfekt og dette er den femte geniale historien. Cary Nord er ikke en like stor tegner som Barry Windsor Smith, siden de begge har tegnet The Tower of the Elephant. Allikevel er teamet Busiek/Nord rimelig okei.
Murder Mysteries er enda en av de seriene en må kjøpe inn på nytt fordi noen velger å låne noe uten og registrere det. Brendan McCarthy tegnet Skin etter manus av Peter Milligan. Han har tegnet en rekke andre ting, bl.a. en god del Judge Dredd historier, og med Fever har han skapt en del kontroverser blant Spider-Man fansen.
Endelig har biblioteket fått den første Corto Maltese historien, Balladen om det salte hav. Det som er litt trist er at den er i farger og at Egmont, sammen med de 6 andre albumene, har forminsket formatet. De er i det minste innbundet.
Med A Distant Neighborhood 2 avsluttes denne uendelig vakre fortellingen om mannen som plutselig våkner opp som fjortenåring. Moto Hagio regnes som grunnleggeren av Shojo Manga(ment for jenter 10-18)og hun er også en av de største japanske serieskaperne gjennom tidene.
Så to samlinger med klassiske avisserier og en bok med et utvalg av EC Comics serier.
Hvorfor det er behov for å gi ut to innbundne serier med Pondus fatter ikke jeg, men det gjør visst de fleste andre.
Til sist to bøker som ikke er tegneserier, men hvor bildene sier alt og fordi en bør like denne type illustrasjoner.
Alle fire av disse historiene er skrevet av, det som var radarparet, 
Handlingen starter i 1952 og journalisten Matt Sinkage begynner å etterforske en mystisk forsvinning. Den savnede er privatdetektiv og har kollidert og siden blitt sporløst borte etter at merkelige lysfenomener hadde vist seg på nattehimmelen. Dette er starten på en etterforskning hvor statlig hemmeligholdelse, paranoia, en mulig kommunistisk invasjon, spioner med Mccarthy mandat eller at det er virkelige besøk fra en annen planet er de viktigste elementene. For Matt Sinkage er det også her hvor hans tilværelse begynner å gå i oppløsning. Jo, mer han forsøker å finne svarene desto mer problemer får han. Etter en stund mister han jobben og hans psykiske helse tåler denne slitasjen dårlig. Senere i serien kommer han over en plan hvor dobbeltgjengere skal overta plassen til prominente personer. En skjønner at serieskaperne også har sett en del av de filmene jeg så vidt nevnte tidligere. Alt dette har de fått med i historien og en føler at en trår inn i denne epoken når en leser serien. 
Senere har i det minste Cherkas fortsatt The Silent Invasion med Secret Messages 1-5 utgitt på NBM. Hancock og Cherkas laget også en del kortere historier i den samme settingen og disse er samlet i Suburban Nightmares. Cherkas laget også serien The New Frontier sammen med John Sabljic. Denne har vært utgitt i Heavy Metal og på Dark Horse Comics. Det kan være verdt å nevne at både Hancock og Cherkas er fra Canada, det er vel også alt jeg vet om Hancock, mens Cherkas er en av de ledende serietegnerne der hjemme. Han har også en umiskjennelig firkantet tegnestil og av og til virker det som han tegner med en grov blyant. Uansett så fungerer det utmerket og dette særpreget gjør bare seriene ennå mer verdt å lese. 
Og da var den alt annet enn fullstendige gjennomgangen av utgivelser fra Renegade Press fullført, det kom i overkant av 40 forskjellige titler, og noen serier det var verdt å nevne ble nevnt. Å skaffe noen av dem er så godt som umulig fra Amazon og lignende, men siden Renegade gikk konkurs er det ennå muligheter å finne noen av titlene i diverse bruktforretninger. Og mer enn det var det ikke.
Den første serien er de fem heftene i Gene Day`s Black Zeppelin. Gene Day var en meget lovende serieskaper når han gikk bort i 1982, bare 31 år gammel. Da hadde han allerede jobbet for Marvel Comics` på Star Wars og i syv år med Master of Kung Fu. Ingen av disse to seriene var veldig bra, men takket være Day var de til tider verdt å lese. Day ble også kjent med en ung Dave Sim og samarbeidet litt med ham før han tok fatt på sin profesjonelle karriere. Senere samarbeidet de på en åtte siders Cerebus historie, What Happened Between Issues Twenty & Twenty-One, som vel bare er publisert i Sword of Cerebus 3. For de som vil vite mer Cerebus fakta bør sjekke ut denne nettsiden.
Black Zeppelin er en antologiserie hvor de fleste av historiene er enten tegnet eller skrevet av Day selv. Noen er tegnet av den ikke like talentfulle broren Dan. Day hadde planer om å starte utgivelsen på eget forlag, men tiden rakk ikke til. Kvaliteten på historiene er ikke det helt store, men det er to ting som gjør disse heftene verdt å lese. I nr. 1 er det en veldig tidlig historie av favoritten Charles Vess også er det flere historier av en ung og fremadstormende Dave Sim som ennå hadde litt å lære når det kom til tegneferdigheter. 
En ting som slår meg med disse seriene fra Renegade er alle navnene som dukker opp og som har vært glemt i over tyve år. Bill Woggon og hans Vicki Valentine, Joe Judt og Ray Murtaugh og deres Strata, David Darrigo`s Wordsmith(har jeg nevnt i forbindelse med R.G. Taylor : Growing up with Comics) og Robin Snyder`s Revolver for å ha nevnt noen. Robin Snyder var tegneserieredaktør som det kunne synes hadde jobbet for brorparten av forlagene. Revolver var også en antologiserie og kom med 12 hefter. Snyder hadde klart å få med seg flere kjente navn som for eksempel Tony de Zuniga, Tom Mandrake og Erik(Savage Dragon)Larsen og Joe Kubert dukker opp som håndtekstere på flere serier. 
Allikevel er den mest kjente bidragsyteren Steve Ditko. Bladet blir faktisk omdøpt til Steve Ditko`s World. Det varte i tre nummer og så ble Ditko uvenner med Deni Loubert. Det mest kjente og beste Ditko har gjort var å skape Spider-Man, men utenom det har jeg aldri hatt sansen for noe av det han har gjort. Jeg vet at han er for et tegneseriegeni å regne og allikevel ser jeg en side tegnet av ham og får klaustrofobi. De fleste ser tydeligvis storhet. Da er det bare en serie til jeg vil nevne og det gjør jeg senere.
Vel fremme i varmere strøk, Long Beach, California, startet hun forlaget Renegade Press. Forlaget ble startet i 1984 og blant titlene var altså Journey av William Messner-Loebs, Flaming Carrot av Bob Burden(en serie jeg selv aldri har lest, uvisst hvorfor), normalman av Jim Valentino, Neil the Horse av (da Arn Saba, nå Katherine Collins) og fra Eclipse Comics kom Max Allan Collins og Terry Beatty`s Ms. Tree. Flere av disse titlene har jeg vitterlig skrevet om tidligere og dermed kan jeg heller skrive om de som først ble utgitt på Renegade.
Siden det blir for mye å skrive i et innlegg fortsetter jeg i morgen. Bare nevne en av seriene i dag. Først må jeg få lov å anbefale en grafisk roman jeg skrev om for nesten 2 år siden. Det var 
Prisen på album derimot har mer eller mindre holdt tritt med hva jeg tjente i timen, de periodene jeg har vært i jobb. Jeg har sikkert nevnt det før, men tilbake i 1973-4 når jeg første gang kjøpte Asterix & co var ukelønnen min 5 kroner. Siden albumet kostet nesten seks, og sparing alltid har vært en handling som jeg ikke mestrer, ble jeg avhengig av sponsing. Siden har det fortsatt slik. Det har alltid vært altfor mye en skulle kjøpt og altfor lite penger, men til slutt har det vært så verdt det. 
Nå var det ikke helt det jeg hadde tenkt å skrive om. For altfor lenge siden jobbet jeg i en bokhandel som ekstra bokhandlermedhjelpermedhjelper. I løpet av denne tiden klarte jeg å bestille utenlandske tegneserier. Noen av de jeg husker aller best var Underground-serier fra den amerikanske undergrund utgitt på Interpresse. Det var bare tre album jeg fikk tak i, men to av dem var til gjengjeld overmåte bra. De to var canadiske Rand Holmes` Harold Hedd og Gilbert Shelton`s Flip-kompa`niets/Fabolous Furry Freak Brothers Græsrødder. Det tredje var Robert Crumb`s Fritz the Cat. Det var her jeg begynte å finne ut at jeg ikke var så overvettes begeistret for Crumb. Fremdeles bosatt i Sandnes, et sted hvor slutten av 60-årene overlevde til langt ut på 90-tallet, var dette midt i blinken. Der en spradet rundt i blazer fra Fretex og med tresko. Og senere skal jeg fortsette dette innlegget og kanskje få sagt noe mer vettugt.
Så har det nettopp vært lønning og dermed det månedlige besøket hos Outland. (Jeg må for øvrig innom før neste lønning i og med at bok 2 av Greek Street kommer den 17 denne måneden og bok 14 av Fables kommer 01.12.). Det som lå og ventet av abonnementer var Madame Xanadu nr. 28, Scalped nr. 42 (som utrolig nok bare blir bedre og bedre) og Hellblazer nr. 272. Nr. 25 av Terry Moore`s Echo glimret ved sitt fravær. Han skal for øvrig avslutte denne serien med nr. 30. Noe som gir håp om at han kanskje neste gang kommer med noe som er litt mer givende. 
Noe som også var lagt av til meg var de to første heftene i den nye fem hefters Hellblazer miniserien, City of Demons. Denne er skrevet av Si Spencer, som tidligere har skrevet seriene Books of Magick og Vinyl Underground, og tegnet av Sean Murphy, som hadde sitt store gjennombrudd hos Vertigo som tegneren av Grant Morrison`s miniserie Joe the Barbarian. Historien begynner lovende. Constantine blir først forsøkt ranet og ordner det på sin helt spesielle måte og går så hen og blir påkjørt. I ambulansen og senere på sykehuset møter vi en ny side ved Constantine, nemlig hans bablende astrallegeme. Astrallegemet gjenforenes med vertskroppen og to leger ved sykehuset fatter en stor interesse for Constantine`s meget spesielle blodtype, se første samling : Dangerous Habits. Og der kommer demondelen inn. Kan ikke si annet enn at det virker ganske lovende. 
Et av frynsegodene som tegneserieansvarlig ved Stavanger bibliotek, kanskje det eneste når man jobber i et lavtlønnsyrke, er at en får muligheten til å lese alle de seriene som blir bestilt. I løpet av et år blir det en del titler. Nå er det slik at jeg har samlet serier uendelig mye lenger enn jeg har jobbet på denne plassen. Derfor gikk jeg, mens jeg ennå hadde penger på kontoen, til innkjøp av de fire samlingene av Brian Wood`s Northlanders, selv om jeg har lest de tre første på biblioteket. Hans serie DMZ er glimrende, men Northlanders er eventyrserien modernisert og gjort helt riktig. Det blir nesten ikke bedre. Derfor har denne serien en nødvendig plass i min bokhylle, litt forsinket. 
Det siste jeg kjøpte var det 100 siders heftet Vertigo Resurrected. Her presenteres 8 korte historier fra Vertigo`s forskjellige antologiserier på nytt. Skrevet av bl.a. Grant Morrison, Garth Ennis, Peter Milligan og Brian Azzarello. En sjeldenhet er en historie tegnet og skrevet av Brian Bolland. Han har tegnet mindre enn en håndfull serier siden Batman : The Killing Joke og nesten utelukkende tegnet/malt cover. Allikevel er det ikke slik at noen av disse historiene vil få en fremtredende plass i tegneseriehistorien. 
Det som gjorde denne utgivelsen interessant var utgivelsen av det som var ment å være Hellblazer nr. 144. Dette var heftet daværende visepresident hos DC Comics, Paul Levitz, personlig grep inn og fikk stanset. I etterkant av Columbine tragedien så han denne historien som muligheten for å få maksimal negativ pressedekning. Forfatteren av historien er Warren Ellis, som umiddelbart trakk seg fra serien, og tegnet av Phil Jimenez og Andy Lanning. 
Historien er kort fortalt det at en FBI agent etterforsker en rekke drap hvor elever umotivert skyter medelever. I flere av videoopptakene dukker Constantine opp i bakgrunnen. Det viser seg at han er der for selv å finne forklaringen på hvorfor dette skjer. Og løsningen han fant var at disse desillusjonerte ungdommene i møte med sine like desillusjonerte mulige drapsmenn sier Shoot. Hvorvidt det var riktig å stoppe dette heftet fra å bli utgitt får bli gjenstand for en prinsipiell diskusjon. Og hvorfor gi det ut mer enn 10 år senere ? Det som er tilfelle er at denne historien er ikke blant Ellis` mest inspirerte øyeblikk. Og dette var det jeg kjøpte hos Outland denne gangen.