1. Mimring

Hvordan har det seg at en leser tegneserier ? En må jo begynne et sted og de fleste begynner vel med Donald.
Man leser bladet og oppdager Carl Barks` serier. Etter en stund vil resten av den generiske fyllmassen i bladet bli kjedelig, sammenlignet med mesteren og en går videre. Andre tar til takke med halvgode substitutter ( les : Don Rosa ) og fortsetter å være blant de titusener som leser bladet hver uke. Har en først blitt introdusert for Carl Barks og hans serier vil en lese mer av samme kvalitet. Jeg har aldri vært god på å være objektiv, så herfra snakker jeg om min vei mot tegneseriemanien. I en tidligere blogg nevnte jeg 1974 årgangen av Tempo. Det som gjør den spesiell er at den var trykket på tykt og nesten glanset papir. Og med denne oppgraderingen fulgte nye serier. Den som har gjort mest inntrykk var en serie om Cortez sin voldtekt av Aztekerriket. Hovedpersonen var en desertør fra den spanske styrken, som gikk over på indianernes side. Historien er for øvrig nokså historisk korrekt og satte ting i perspektiv for en lett påvirkelig pode som meg. Og jeg mangler ennå en ti-tolv blader for årgangen komplett.

Jeg begynte å lese Asterix på denne tiden. Problemet var at ukelønnen min var 5 kr. Og Asterix albumene kostet kr.5.75. I hvertfall kostet Asterix : Brann i rosenes leir det, som var det første jeg kjøpte. Sparing har alltid vært et fremmedord uten mening for meg, så jeg var avhengig av en velvillig sponsor, da som så ofte i ettertid. Fantomet ble også et blad jeg kjøpte nokså regelmessig. Fantomet er i ettertid blitt den latterligste superhelten jeg vet om. En mann i maske, blå trikot og to automatpistoler redder dagen gang på gang. Det er trikoten som gjør at det ikke blir uavgjort mellom Fantomet og James Bond. Allikevel er det en Fantomethistorie fra 1976 jeg ennå husker med glede. Fantomet blir slynget tilbake i tid og ender med å bli gjort til en av ridderne av det runde bord. Tegnet av spanjolen Jaime Vallve som lenge var en av favorittegnerne mine (Jeg trodde han svensk). I 1976 var jeg kommet dit hen at jeg leste alt jeg kom over av tegneserier. Den viktigste grunnen til å besøke venner var plutselig blitt å kunne låne med seg en pose tegneserier med hjem. Apropos det å låne : Jeg fikk låne Prins Valiant nr. 4, Hunnerne, av en klassekamerat og glemte å levere det tilbake. Og det samme skjedde utrolig nok når jeg fikk låne Sprint : I skyggen av Z av en nabo. Til mitt forsvar flyttet vi mye på denne tiden og en gikk fort i surr med tegneseriesamlingen. Begge disse albumene har preget tegneseriesmaken min siden. Hal Fosters storslåtte epos om vikingprinsen Valiant som i løpet av serien er innom alle viktige epoker og steder mellom år 300 og 1000 e.kr. Fosters fantastiske tegninger og glimrende fortellerevne. Den geniale belgieren Andre Franquin og de utrolige historiene han fortalte, først med Sprint & co og siden med Viggo. Jeg har begge disse albumene ennå og jeg anser det som at foreldelsesfrister gjør dem til mine.