Det har alltid vært uenighet om tegneserier er best i farger eller svart-hvitt. Det har aldri vært et problem for min del. Omtrent halvparten av seriene jeg leste når jeg vokste opp var i svart-hvitt. Dette fordi forlagene sparte penger på å ikke bruke farger og fordi en som leser fikk mye mer tegneserier for pengene. Et stjerneeksempel er Lynvingen / Batman nr. 1 1979. Det var i svart-hvitt og sideantallet økte med mer enn 50 % (fra 32 til 52 sider) og det utkom 3 flere hefter i 1979 enn 1978. Og prisen var nesten den samme. Og for min del var det også det at Batman gjorde seg mye bedre i svart-hvitt enn de nokså begredelige firefargene den hadde blitt trykket tidligere. Og med utvidet sideantall fikk en flere historie av flere tegneserieskapere. Neal Adams, Jim Aparo og Marshall Rogers var mine store favorittegnere på denne tiden.
Lynvingen ble utgitt i svart-hvitt i 79 (13 hefter) og t.o.m. nr. 9 1980. Så var det tilbake til dårligere historier presentert i nitriste farger og gjengitt på dårlig papir. Lynvingen gikk inn i 1981 etter 11 nr. Det er vel ikke sant at det gikk inn. Supermann, Superboy og Lynvingen ble slått sammen til et blad, Superserien. 32 sider hver annen uke. Allikevel står det et og trekvart året med Lynvingen uten farger som et av høydepunktene ,for meg, av norske tegneseriutgivelser.
I USA derimot har det alltid vært omvendt. Der gjør fargeleggeren av tegneserier nå en nesten like viktig jobb, som forfatter og tegner. Tidligere var det ingen utenom Stan Lee som ble kreditert noe som helst , litt satt på spissen. Svart-hvitt tegneserier har vært forbeholdt Underground-serier, nyere alternative serier og de seriene forlagene ikke ville skulle underlegges The Comics Code. Dette blir overfladisk, men det får så være. Så kommer vi frem til 1996 og DC Comics. Her har
Batman vært ekstremt populær takket være filmene og salget av Batman tegneserier har skutt i været. Redaktør Mark Chiarello m.fl. kommer opp med ideen om å invitere andre tegneserieskapere enn de som vanlig drev med superhelter og også de beste av de som gjorde det. Og det hele skulle presenteres i svart-hvitt. 
Som sagt, så gjort og det hele ble utgitt i fire hefter. Alle historiene i disse heftene var 10 sider eller mindre og det var ingenting annet Batman som bandt det hele sammen. Listen over bidragsytere er imponerende. Blant dem som bidro var Neil Gaiman, Denny O`Neil og Katsuhiro Otomo av forfattere . Noen av tegnerne var Klaus Janson, Kent Williams, Jim Lee, Simon Bisley og Brian Bolland. Selv med dette stjernelaget så overgår ikke dette Lynvingen i svart-hvitt. Det er allikevel en ,av de utallige, Batman-seriene utgitt de siste årene som er virkelig verdt å lese. Og en ekstra bonus er at det dukker sannsynligvis opp tegneserieskapere en ikke kjenner fra før. Det har siden denne første samlingen kommet ytterligere 3. Disse var back-up historier i, den nå nedlagte, Batman-tittelen Gotham Knights. 
Lynvingen ble utgitt i svart-hvitt i 79 (13 hefter) og t.o.m. nr. 9 1980. Så var det tilbake til dårligere historier presentert i nitriste farger og gjengitt på dårlig papir. Lynvingen gikk inn i 1981 etter 11 nr. Det er vel ikke sant at det gikk inn. Supermann, Superboy og Lynvingen ble slått sammen til et blad, Superserien. 32 sider hver annen uke. Allikevel står det et og trekvart året med Lynvingen uten farger som et av høydepunktene ,for meg, av norske tegneseriutgivelser.I USA derimot har det alltid vært omvendt. Der gjør fargeleggeren av tegneserier nå en nesten like viktig jobb, som forfatter og tegner. Tidligere var det ingen utenom Stan Lee som ble kreditert noe som helst , litt satt på spissen. Svart-hvitt tegneserier har vært forbeholdt Underground-serier, nyere alternative serier og de seriene forlagene ikke ville skulle underlegges The Comics Code. Dette blir overfladisk, men det får så være. Så kommer vi frem til 1996 og DC Comics. Her har
Batman vært ekstremt populær takket være filmene og salget av Batman tegneserier har skutt i været. Redaktør Mark Chiarello m.fl. kommer opp med ideen om å invitere andre tegneserieskapere enn de som vanlig drev med superhelter og også de beste av de som gjorde det. Og det hele skulle presenteres i svart-hvitt. 
Som sagt, så gjort og det hele ble utgitt i fire hefter. Alle historiene i disse heftene var 10 sider eller mindre og det var ingenting annet Batman som bandt det hele sammen. Listen over bidragsytere er imponerende. Blant dem som bidro var Neil Gaiman, Denny O`Neil og Katsuhiro Otomo av forfattere . Noen av tegnerne var Klaus Janson, Kent Williams, Jim Lee, Simon Bisley og Brian Bolland. Selv med dette stjernelaget så overgår ikke dette Lynvingen i svart-hvitt. Det er allikevel en ,av de utallige, Batman-seriene utgitt de siste årene som er virkelig verdt å lese. Og en ekstra bonus er at det dukker sannsynligvis opp tegneserieskapere en ikke kjenner fra før. Det har siden denne første samlingen kommet ytterligere 3. Disse var back-up historier i, den nå nedlagte, Batman-tittelen Gotham Knights. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar