3. Mimring

Siden dette er det 75. innlegget mitt på denne bloggen er det igjen lov til vende tilbake til den selvutleverende plapringen om tegneseriesamling og mitt avslappede forhold til tegneserier. Året er blitt 1980 og jeg har hørt at jeg nå er i puberteten, uten å merke nevneverdig forskjell. Jeg har allikevel kommet til den alderen hvor hormonene er ment å ta over. De fleste gutter fant ut at det var viktigere ting enn å ha komplette samlinger av forskjellige årganger med superheltserier. Plutselig var det annet kjønn noe mer enn bare et irritasjonsmoment. Sånn var det selvfølgelig ikke for meg. Det var i midten av mai 1980 og jeg hadde gått til Sandnes sentrum ens ærend for å kjøpe Hulk nr. 1. 1980. Dette var første gangen Hulk ble utgitt som eget blad i farger (se-bladene var i svarthvitt og han het der Koloss). For å feire kjøpet og fordi det var solskinn og varmt kjøpte jeg like så godt en softis. Med Hulk i den ene hånden og softisen i den andre promenerte jeg bortover Langgaten , for en gangs skyld veldig fornøyd med min egen tilværelse. I mot meg kommer den vakreste jenta i klassen, jeg har siden fått vite at hun ikke var helt uinteressert i meg og min person, og det første jeg gjør er å legge ut om min nyinnkjøpte tegneserie. Dette skjer samtidig med at jeg sleiker i meg softisen. Etter å ha kjedet henne tilstrekkelig (og sikkert satt henne litt ut med overdreven softis spising) med Hulk og hans viderverdigheter går hun hoderystende videre. Hun så alltid litt rart på meg siden.


Det har gått opp for meg at dette var ungdommens viktigste korsvei og at jeg valgte den veien ingen av mine jevnaldrende valgte. Den som gikk inn på gutterommet og i hemmelighet å lese tegneserier og ikke noe mer pikant. Det lå mange ensomme år foran meg. Belønningen lot heldigvis ikke vente på seg. Som nevnt annen steds begynte Serie Spesial i nr. 6 1980 med albumserien Simon fra floden , Cazas Fantasier fra forstedene og Tartempions Mannen med den myke hatten. Og i Hulk bare et par år senere begynte Frank Miller`s Daredevil, som ennå er en av de beste superheltserier laget noensinne. Alt i alt ble 1983 et strålende år for tegneserier i Norge. Det var dette året jeg begynte å argumentere for at tegneserier var kunst, for de få som gadd å høre på meg, det ble helst den aller nærmeste familien. Jeg var levende opptatt av den problematikken i mange år inntil jeg innså at hvorfor strebe etter å være kunst når en var lykkelig som underholdning ? Til slutt vil jeg bare nevne tre hefter, for å fortsette ved en senere anledning. De tre heftene var : Comix, Epic og Heavy Metal. Comix og Epic var på norsk og fokuserte begge på serier for voksne. Comix tok for seg det beste av europeiske serier, f.eks Manfred Sommers Frank Cappa og bl.a. Jaques Tardi . Epic var den norske utgaven av Marvels Epic. Det bestod hovedsakelig av fantasy og science fiction serier. En som var med i alle var Jim Starlin`s Metamorfosens odysse som igjen ble til Dreadstar. Starlin har og laget de to miniseriene Breed og skrevet manus til en av de mest kontroversielle Batman-historiene, Death in the Family (Robin ((Jason Todd)) blir drept etter leseravstemning). Og til slutt var det Heavy Metal. Den amerikanske utgaven av Metal Hurlant og som ga ut verdens beste tegneserier i nesten 10 år. Fra 1977 til 1985 var Heavy Metal det bladet en måtte lese. Det aller beste fra Frankrike og deres Bande Dessinee og en rekke lovende amerikanske tegneserieskapere. Eksempelvis Charles Burns fribryterdetektiv El Borbah. Vil snakke mer om 1983 senere………..