Absurde søyer i det høye

Det er ikke ofte jeg har skrevet om humoristiske tegneserier i denne bloggen, så jeg tenkte jeg skulle nevne minst en. Det er underlig når en leser tegneserier og sitater fra disse går hen og blir en del av ens egen dagligtale. Det ene er fra Mandrykas album En dag i den maskerte agurks liv (1985) og sitatet er : Stikkordet er pump. En får lese det selv for å finne ut hvorfor det har brent seg fast hos meg. Det andre er fra et F`Murrs Ullkorn album og blir sagt av ørnen som flyr i bakgrunnen på hvert bilde på den ene siden og som ikke finner hjem til redet. Og til slutt utbryter : Er det Kafka som tegner denne blekka. Ubetalelig ! Dette er den samme ørnen som inngår samboerskap med en av sauene i flokken.


De viktigste figurene i denne serien er sjefsgjeteren, navnløs og med pipe. Roderik Gjallabø, assistent og med de tusen strikkede genserne. Ullstein, flokkens vær og med et høyst varierende selvbilde. St. Bernhardshunden med tønnen fylt med cognac og som livnærer seg med å rane turister i fjellpasset. Sfinksen som har emigrert nordover. Reven, stadig ute på jakt og alltid med en kommentar når han ser saueflokken. Høner ??! Naboværen som lar sine anorektiske søyer tygge hans drøv, mens de mater ham og kommanderer : Hunndyr ! Sulten !Spise ! Flyveren (St. Euxpeury), forvillet og stresset og fotfulgt av den lille gutten hvis eneste spørsmål er : Kan ikke du tegne en sau til meg, a. Alt dette og et stort sortiment av helgale søyer utgjør Ullkorn. Det kom åtte album på norsk og biblioteket har bare to.


Ullkorn 1: Helt på viddene
Ullkorn 2: Ikke et får bedre
Ullkorn 3: Like dyr leker mest
Ullkorn 4: Bø, Bø, Lille Lam
Ullkorn 5: Det løsnet i skogen
Ullkorn 6: Varsko vææær!!
Ullkorn 7: Når nettene blir trange
Ullkorn 8: Søyer i det høye

Utenom dette har det og blitt utgitt et album om sovjets krigføring i Afghanistan. Nemlig, Statens stridsvogn tryner på krigsstien og biblioteket har dette.

Japansk ungdomsopprør anno 1970-71

Jeg har tidligere nevnt det at jeg liker tegneserier som forvirrer og innimellom får meg til å prøve og tenke. Seiichi Hayashi`s Red Colored Elegy er akkurat en sånn tegneserie. Dette er et strålende eksempel på japansk underground-manga. Jeg vet ikke om det finnes et japansk ord for det, men det er allikevel hva det er. Fellestrekkene til amerikanske og europeiske ( les : franske, nouvelle vague ) underground serier er helt klart til stede. Først og fremst med hensyn til eksperimenteringen med bruk av innslag fra anime ( Anime / tegnefilmversjonen kom i 1977 og het på originalspråket Boku wa tenshi ja naiyo ), tegnestiler og vekslinger i historien mellom det helt naturalistiske og lettere surrealistiske innslag.

Historien er kort fortalt : Ichiro og Sachiko er et ungt par i Japan helt på begynnelsen av syttitallet. Som alle andre drømmer de om noe bedre. Ichiro vil slå gjennom som serietegner og Sachiko prøver desperat å unngå et arrangert giftemål, siden foreldrene ivrer etter å få henne godt gift. De røyker, drikker, drømmer og har sex med hverandre / andre. I løpet av denne serien er det usagte like mye til stede som det sagte. Karakterenes kroppsspråk blir og en viktig del av fortellingen. Alt dette blandes og gjør tegneserien annerledes og spennende. Og jeg satt forvirret og veldig fornøyd tilbake etter å ha lest den ferdig.

Tegneserier + Film = Sant ( Nei, ikke (f…) søren ! ) Del 2

Marvel Comics prøvde lenge å få en av karakterene sine til å bli en hit på filmlerretet. Jeg er en av de som husker de mildt sagt begredelige tegnefilmene fra syttitallet og latterlig dårlige filmer og tv-filmer fra åtti og nittitall. Jeg er ikke stolt av det, men jeg har sett David Hasselhoff som Nick Fury (Nick Fury : Agent of S.H.I.EL.D. , tv-film fra 1998) og favorittsvensken Dolph Lundgren som The Punisher ( 1989 ). Det jeg kan si om sistnevnte film er at den blir nesten bra sammenlignet med nyinnspillingen fra 2004.

Hvorfor alt var bedre før og alt stadig blir bedre

http://www.steverude.com/

http://www.bloodyredbaron.com/index_files/thiswritinglife.htm



For de av dere som har sett på listen over nye tegneserier nedenfor, vil se at biblioteket har fått inn vol. 1 og 2 av Mike Baron og Steve Rude`s Nexus. Dette er en science fiction serie som har blitt utgitt, nesten, kontinuerlig siden det første nummeret kom på Capital Comics i 1981. Flesteparten av heftene har blitt utgitt på First Comics, henholdsvis nummerne 6-80. 81- 98 ble utgitt på Dark Horse Comics som en serie av miniserier og Steve Rude har nå startet sitt eget forlag, Rude Dude Productions. Dette uten Mike Baron.
( Nexus : Space Opera 1-4)

Både Mike Baron og Steve Rude startet sine profesjonelle karrierer i 1981 med Nexus. Baron skapte i 1983 også figuren Badger, som også har blitt utgitt i rykk og napp siden. Baron har også jobbet for Marvel Comics, hvor han en stund var en av hovedforfatterne på de forskjellige Punisher utgivelsene. Han har skrevet Kung Fu serier utgitt i Hong Kong (Baron er en ihuga kampsportentusiast). Ved siden av dette har han jobbet for flere andre forlag og skrevet både Star Wars og Kiss serier.

Steve Rude tegnet ikke alle heftene med Nexus utgitt på First. På denne tiden fikk han muligheten til å tegne en miniserie skrevet av Dave Gibbons : World`s Finest ( Batman og Supermann ). Rude er også en fan av tegnefilmfiguren Space Ghost og har jobbet både med animasjon og tegneserier når det gjelder denne figuren, skapt av Alex Toth. Toth, er ved siden av Jack Kirby, en av Rude`s store forbilder. For tiden skriver og tegner han også sin egen serie The Moth. Denne blir og utgitt på Rude Dude Productions.



Til slutt litt om serien Nexus. Nexus, eller Horatio Hellpop som er hans sivile navn, har blitt gitt kreftene sine av den mystiske Merk. Merk hevder å være den siste overlevende av en eldgammel rase. The Merk har gitt Nexus i oppgave å straffe massemordere og Nexus mottar oppdragene i drømmer. Serien behandler gjennom hele serien problematikken med skyld og straff. Dette er som sagt den gjennomgående problematikken, men historien blir gjort lysere med et stort persongalleri, morsomme sidehistorier og stor fortellerkunst. Dette er enda en serie jeg fant på Løvås Bruktbu, vel og merke bare 39 av de 40 første nr. , og den har siden vært en av mine soleklare favoritter. Jeg mangler 2 nr. for å komplett utgivelsene på Dark Horse, så hvis noen sitter på Nexus : Alien Justice 2 og 3 så er jeg villig til å komme med et godt tilbud.

4. liste over nyinnkjøpte tegneserier

Dave Sim : Cerebus : High society

Dave Sim : Cerebus : Church and State 1 og 2

Dave Sim : Cerebus : Jaka`s Story

Dave Sim : Cerebus : Melmoth

Marguerite Abouet / Clement Oubriere : Aya

Marguerite Abouet / Clement Oubriere : Aya of Yop City

Mike Baron / Steve Rude : The Nexus Archives volume 1 og 2

Ted McKeever : Eddy Current

Lettere såra nasjonalkjensle ?

Brian Wood er en allsidig mann. Han har en fortid som designer og har produsert filmen Future Imperfect. Og når han debuterte som tegneserieskaper i 1997 med miniserien Channel Zero var han både illustratør, designer og forfatter. Hans første større serie var Demo som kom i 12 nr i 2003. Tegneren her var Becky Cloonan, som han først hadde samarbeidet med på serien Jennie One ( en av de tre channel zero seriene). I år kommer Demo 2 også den illustrert av Cloonan. Han har to månedlige serier som blir utgitt på Vertigo. Den første er DMZ som til nå har blitt samlet i 6 bøker og er, i hovedsak, illustrert av Riccardo Burchielli. En serie fra et borgerkrigsrammet New York i en ikke altfor fjern fremtid. (kommer tilbake til den).

Og så er det serien jeg skal snakke om nå, nemlig Northlanders. Biblioteket har fått første samling av denne, Sven The Returned. En hardbarka serie om vikinger, og det er her den såra nasjonalkjensla kommer inn, lagt til Orknøyene 980. Orknøyene og ikke et av de tre skandinaviske landene ? Vannari i det, serien er like bra uansett geografisk plassering. Handlingen begynner med Sven, som er en av vikinglivvvaktene i livgarden til Keiseren i Myklagard / Bysants / Konstantinopel. Han bestemmer seg for å vende hjem og kreve tilbake farsarven. Hjemstedet heter selvfølgelig Grimness og onkelen som urettmessig har tatt makten der er både ond og feig. Det er lenge mellom hver gang en får lese en så godt fortalt røverhistorie og illustrasjonene til Davide Gianfelice klarer både å fange tidsånden og fortelle historien overmåte effektivt. Jeg gleder meg virkelig til å lese fortsettelsen på denne historien. Vikinger og vikingtid med en Brian Wood-vri, det blir nesten ikke bedre.

Tegneserier + film = Sant ( Nei, ikke (f…) søren ! ) Del 1

Jeg har flere helt klare masochistiske trekk. Et av de tydeligste er at jeg samler på filmer basert på tegneserier. Det har ikke gitt meg mange gode filmopplevelser, men sånn som jeg har lidd. Jeg leste i går om en planlagt film om Green Arrow / Grønne Pil, hvor de selvfølgelig skal se bort fra alt som har skjedd i tegneserien de siste 40 årene og heller plassere alter egoet Oliver Queen i fengsel. Briljant ! Green Arrow har alltid vært en av favorittene mine. På syttitallet ble det han som var i opposisjon til det bestående og dette igjen glimrende belyst i de få historiene han og Green Lantern / Grønne Lykt hadde på denne tiden. Historiene var skrevet av Denny O`Neil og tegnet av Neal Adams (Han skal få et eget innlegg siden) og Dick Giordano. Her ble viktige temaer som rasisme, overbefolkning, forurensing av miljøet og narkotikamisbruk belyst og alt dette i en superhelttegneserie. De ble utgitt på norsk i bladet Gigant i 1979 og 1980.


Den andre serien det er verdt å merke seg med Green Arrow i hovedrollen er Mike Grell`s Green Arrow : The Longbow Hunters fra 1987. Her tar Grell figuren tilbake til utgangspunktet og vekk fra å være maskot i forskjellige superheltgrupper. Borte er også alle de fancy trick-pilene som lenge hadde vært et varemerke. Disse pilene er skarpe og til slutt dreper de. Mike Grell gjorde for Green Arrow hva Frank Miller gjorde for Batman og til en viss grad hva John Byrne gjorde for Supermann (siden det var John Byrne ble det aldri helt vellykket). Denne revitaliseringen av Green Arrow varte noen års tid inntil serien endte opp med å bli enda en av disse superhelt såpeoperaene. The Longbow Hunters ble utgitt i det altfor kortlivede bladet Thriller 1989-90. Mike Grell er / var ( det er lenge siden han gjorde noe virkelig bra) en fantastisk tegneserieskaper og skal bli gjenstand for en nøyere gjennomgang av alle seriene hans siden.



Så til slutt, og siden Oscar-utdelingen er overstått, noen ord om Heath Ledger og The Dark Knight. At ingen tenkte på viseteksten som går sånn nogenlunde som dette : Du kan ingenting ta med deg nær du….. Vel og merke er Heath Ledger det eneste lyspunktet i denne pompøse, selvhøytidelige og til tider drepende kjedelige filmen, men Oscar ? The Dark Knight er et stjerneeksempel på alt som blir galt med filmatiseringer av tegneserier. Monologer og dialog som fungerer for leseren av tegneserier sagt høyt av skuespillere som later som om de tror det de sier blir bare så helt feil. Og hvorfor alt dette gudsjammerlige gravalvoret. Ikke at jeg argumenter for et comeback for Adam West, men det er en superhelttegneserie ! Og Christopher Nolan`s første Batman film har et plot jeg fillern meg ikke ennå skjønner. Fordampe alt vannet i Gotham fordi ? Ras al Ghul er Liam Neeson ?

Dette var en så bra start på dagen at jeg snart fortsetter å øse ut av meg mer galle.

Professor i tegneserier og alt annet enn kjedelig

http://www.scottmccloud.com/index.html

http://www.scottmccloud.com/comics/zot/index.html


Scott McCloud har det til felles med avdøde Will Eisner (1917-2005) at de begge har laget fantastiske tegneserier. De er også de to amerikanske tegneserieskaperne som har best forståelse av tegneseriemediet. Will Eisner`s Comics and sequential art er ennå en av de beste bøkene på markedet for de som vil prøve seg som tegneserieskapere. McCloud har tatt det hele et skritt lengre og laget tre bøker om tegneserier som tegneserie. Bøkene heter : Understanding Comics, Reinventing Comics og Making Comics. De er både underholdende og særdeles lærerike og kan leses med stort utbytte av alle.

Scott McCloud er født 1960 i Boston. Hans tegneserieproduksjon er preget av kvalitet og ikke akkurat kvantitet. Han har laget Superheltparodien Destroy ! (den har jeg hjemme som 3-D serie), The New Adventures of Abraham Lincoln, skrev manuset til de 12 første heftene i Superman Adventures ( basert på Supermann tegnefilmene) og så er det Zot! . Den ene lenken øverst går til Zot!-serien McCloud har lagt ut på nettet . Denne er spesielt laget for nettet og tjener som et eksempel på hvordan tegneserier vil tilpasse seg fremtiden.



Serien startet i 1984 og i mangel av en bedre forklaring vil jeg si at den er som om Herge laget superheltserier og faktisk hadde en humoristisk sans. En historie med parallelle verdener, en av hovedpersonene som blir til en ape når han kommer til Zot!s verden og originale skurker. Og det hele fortalt med en avvæpnende humor, masser av humor. Alvoret er også til stede, men ikke overdrevent mye av det. Selv sier McCloud at han laget serien som et motstykke til alle disse ,mer eller mindre, psykotiske / psykopatiske superheltene som dukket opp denne tiden. De 10 første heftene kom ut på forlaget Eclipse (og jeg var så heldig at jeg fant dem på Løvås Bruktbu for en 10-12 år siden og er en av mange serier jeg har vært så heldig å få tak i der). Da forlaget fikk økonomiske problemer tok han serien over til Fantagraphics Books. Forskjellen var at den nå ble utgitt i svarthvitt. I fjor høst kom disse svarthvitt-heftene ut i bokform og den har selvfølgelig biblioteket. Kan ikke annet enn å anbefale den på det mest intense. Til slutt er det bare å oppfordre de fire leserne mine å besøke McCloud`s offisielle hjemmeside for mer informasjon.

Moorcock, Elric og tegneserier

Michael Moorcock har skrevet en uhorvelig mengde bøker. Han var også en av de forfatterne som stod bak den britiske bølgen innenfor science fiction på 60-tallet. Den inkluderte også forfattere som Brian W. Aldiss og J.G. Ballard eller James Graham Ballard . Moorcock begynte som 16 åring å oversette Tarzan tegneserier til engelsk fra spansk. Dette uten å kunne et ord av språket, spansk altså. Han hadde på 60 og tidlig syttitall en enorm produksjon hvor han kunne skrive en ny bok på under fjorten dager, ikke ulikt Frid Ingulstad , annet enn at hans bøker var bra.
Det er på denne tiden han kommer med ideen om The Eternal Champion. En helt for hver tidsepoke i multiverset og alle er aspekter av den ene opprinnelige helten. Behovet for alle disse heltene er den evige kampen mellom Orden og Kaos. Noen av disse heltene er Hawkmoon, Von Bek , Corum og Jerry Cornelius. Biblioteket har faktisk en del av disse bøkene og de anbefales på det varmeste. Den mest kjente av disse heltene, i dette tilfellet en anti-helt, er Elric of Melnibone. Og det er tegneserier basert på bøker om han jeg i dag skal snakke om. Moorcock skrev opprinnelig seks bøker om Elric. Siden har det kommet to frittstående bøker og en triologi til.
Elric er den siste lovlige herskeren av byen og imperiet Melnibone. Imperiet er inne i sluttfasen og dekadensen rår i byen. Elrics fetter Yrkoon , bror til Elrics utkårede Cymoril, styrter Elric og griper selv makten. Dette fører til at Elric inngår en pakt med Kaos og får det sjelespisende sverdet Stormbringer. Han er videre behjelpelig med å ødelegge Melnibone i et forsøk på å befri Cymoril. Slik begynner historien om Elric og en må ta med i betraktningen at den er mye bedre og omfattende enn jeg klarer å beskrive den.



De første tegneserieadapsjonene av Elric kom tidlig på åttitallet. Marvel Comics var først ute med Elric : The Dreaming City. Adaptert av Roy Thomas ( som og har både adaptert og skrevet et utall av historier om Robert E Howard`s Conan for Marvel Comics ) og tegnet av P. Craig Russell . Nummer to var Pacific Comics med Elric of Melnibone, igjen med Thomas og Russell og med Michael T Gilbert som tegner nr. 2 ( mest kjent for serien Mr. Monster ). First Comics ga senere på åttitallet ut tegneserier av nesten alle de resterende bøkene i serien.

Så spoler vi frem til 1997 og Elric : Stormbringer. Denne gangen er det P Craig Russell ( som er en av mine klare favoritter, den eneste jeg vet som har laget tegneserie av et dikt av Yukio Mishima og som jeg skal ha en lengere presentasjon av siden ) som både står for adapsjon og tegninger. Dette er historien om Elric som blir innhentet av den endelige skjebnen og hva sverdet Stormbringer virkelig er og representerer. Historien er glimrende og illustrasjonene likeså, skjønt innimellom kan det bli litt vel klaustrofobisk i forholdet tekst og bilde. En ekstra bonus i samlingen biblioteket har er historien One Life skrevet av ingen ringere enn Neil Gaiman. Om en ung kostskolegutts møte med bøkene til Michael Moorcock, uten tvil en smule selvbiografisk.

Til sist er det Elric : The Making of a Sorcerer. Denne er skrevet spesielt for tegneserier og det er Moorcock selv som har skrevet historien. Tegneren er ikke ukjente Walter Simonson, kanskje mest kjent for seriene Starslammers, Marvel`s Thor på åttitallet og som nå skriver tegneserieversjonen av spillet World of Warcraft (også utgitt i Norge). Disse to samarbeidet også på serien Michael Moorcock`s Multiverse som ble utgitt på DC imprintet Helix. Serien er en prequel til bøkene om Elric og tar for seg treningen Elric må gjennom, den reisen drømmene pålegger ham å gjennomføre og også forhistorien til de konfliktene som bryter ut i bokserien. Historien er helt klart et must for de som har lest bøkene og Simonson er en stor tegneserietegner. En heldig kombinasjon. Mesteparten av seriene om Elric lar seg ikke skaffe lenger, men de to biblioteket har er i alle fall vel verdt å få med seg.

3. Mimring

Siden dette er det 75. innlegget mitt på denne bloggen er det igjen lov til vende tilbake til den selvutleverende plapringen om tegneseriesamling og mitt avslappede forhold til tegneserier. Året er blitt 1980 og jeg har hørt at jeg nå er i puberteten, uten å merke nevneverdig forskjell. Jeg har allikevel kommet til den alderen hvor hormonene er ment å ta over. De fleste gutter fant ut at det var viktigere ting enn å ha komplette samlinger av forskjellige årganger med superheltserier. Plutselig var det annet kjønn noe mer enn bare et irritasjonsmoment. Sånn var det selvfølgelig ikke for meg. Det var i midten av mai 1980 og jeg hadde gått til Sandnes sentrum ens ærend for å kjøpe Hulk nr. 1. 1980. Dette var første gangen Hulk ble utgitt som eget blad i farger (se-bladene var i svarthvitt og han het der Koloss). For å feire kjøpet og fordi det var solskinn og varmt kjøpte jeg like så godt en softis. Med Hulk i den ene hånden og softisen i den andre promenerte jeg bortover Langgaten , for en gangs skyld veldig fornøyd med min egen tilværelse. I mot meg kommer den vakreste jenta i klassen, jeg har siden fått vite at hun ikke var helt uinteressert i meg og min person, og det første jeg gjør er å legge ut om min nyinnkjøpte tegneserie. Dette skjer samtidig med at jeg sleiker i meg softisen. Etter å ha kjedet henne tilstrekkelig (og sikkert satt henne litt ut med overdreven softis spising) med Hulk og hans viderverdigheter går hun hoderystende videre. Hun så alltid litt rart på meg siden.


Det har gått opp for meg at dette var ungdommens viktigste korsvei og at jeg valgte den veien ingen av mine jevnaldrende valgte. Den som gikk inn på gutterommet og i hemmelighet å lese tegneserier og ikke noe mer pikant. Det lå mange ensomme år foran meg. Belønningen lot heldigvis ikke vente på seg. Som nevnt annen steds begynte Serie Spesial i nr. 6 1980 med albumserien Simon fra floden , Cazas Fantasier fra forstedene og Tartempions Mannen med den myke hatten. Og i Hulk bare et par år senere begynte Frank Miller`s Daredevil, som ennå er en av de beste superheltserier laget noensinne. Alt i alt ble 1983 et strålende år for tegneserier i Norge. Det var dette året jeg begynte å argumentere for at tegneserier var kunst, for de få som gadd å høre på meg, det ble helst den aller nærmeste familien. Jeg var levende opptatt av den problematikken i mange år inntil jeg innså at hvorfor strebe etter å være kunst når en var lykkelig som underholdning ? Til slutt vil jeg bare nevne tre hefter, for å fortsette ved en senere anledning. De tre heftene var : Comix, Epic og Heavy Metal. Comix og Epic var på norsk og fokuserte begge på serier for voksne. Comix tok for seg det beste av europeiske serier, f.eks Manfred Sommers Frank Cappa og bl.a. Jaques Tardi . Epic var den norske utgaven av Marvels Epic. Det bestod hovedsakelig av fantasy og science fiction serier. En som var med i alle var Jim Starlin`s Metamorfosens odysse som igjen ble til Dreadstar. Starlin har og laget de to miniseriene Breed og skrevet manus til en av de mest kontroversielle Batman-historiene, Death in the Family (Robin ((Jason Todd)) blir drept etter leseravstemning). Og til slutt var det Heavy Metal. Den amerikanske utgaven av Metal Hurlant og som ga ut verdens beste tegneserier i nesten 10 år. Fra 1977 til 1985 var Heavy Metal det bladet en måtte lese. Det aller beste fra Frankrike og deres Bande Dessinee og en rekke lovende amerikanske tegneserieskapere. Eksempelvis Charles Burns fribryterdetektiv El Borbah. Vil snakke mer om 1983 senere………..

Flere tegneserieskapere i Belgia, ved en av dem 2

http://www.yslaire.be/

I 1999 kommer Yslaire med en ny serie. Den engelske tittelen er From Cloud 99 og som er skrevet i samarbeid med Yslaires psykoanalytiker Laurence Ehrilich. Den er basert på en roman de sammen har utgitt på nettet i perioden 1997-9. Tittelen på denne er Memoires de XXe ciel. Interreserte kan gå inn på Yslaires webside og lese den der. Denne serien er det kommet minst 4 album på fransk og bare to på engelsk. I denne serien har Yslaire gjort enda mer med både måten å fortelle historien på og også forandret tegnestilen i retning av Enki Bilal (og det er ikke det dummeste man kan gjøre). Historien begynner med en scene fra første verdenskrig hvor en soldat tar flere bilder av et fly og man kan kanskje skimte noe annet i bakgrunnen. Så går historien frem til våre dager og en eldre kvinne liggende på sofa med et fotografi i hånden. Serien er en ambisiøs historie og hvor dagens uhyrligheter, og flere av den tidligere historiens, blir diskutert og hvor en kan ane at det finnes noe usynlig( les :engler ) rundt oss. Litt likt Wim Wenders engler i Himmelen over Berlin. Igjen spiller det egentlig ingen rolle om serien er komplett eller ei, til det er den for bra.

Til sist er den nyeste serien biblioteket har Himmel over Bruxelles før og efter. Her møtes en mann og en kvinne utenfor et hotell i Brussel. Det pågår en demonstrasjon mot USAs invasjon av Irak, som nettopp har begynt. For å unngå politiets oppmerksomhet takker kvinnen ja til å komme til denne mannens hotellrom. Før dette skjer har vi og sett en fortelling fra en tysk konsentrasjonsleir. Kvinnen som er av arabisk herkomst viser seg å være en selvmordsbomber og mannen er Khazar. Khazarene var et tyrkisk nomadefolk som slo seg opp i sør-russland på 600-tallet. Det som gjør dem ganske spesielle er at de som folk konverterte til jødedommen. Resten av historien utspiller seg på dette hotellrommet. Her er det igjen slik at de store problemene diskuteres. Det kan virke litt søkt, men Yslaire får det igjen til å fungere.

Ungdomssynder og andre trivialiteter

Chester Brown er en canadisk tegneserieskaper det har gått gjetord om. Yummu fur og andre serier har blitt hausset opp i skyene. Jeg forholder meg alltid litt skeptisk til denne typen av serier, fordi jeg er ikke smart nok til å forstå dem. Og på grunn av det liker jeg dem veldig sjeldent. Nå har det seg slik at jeg at jeg har lest min første Chester Brown serie. Den heter The Playboy og den er ikke om hvor flink han er til å håndtere det annet kjønn. Snarere er det en pinlig ærlig og selvbiografisk historie om hans forhold til Hugh Hefner`s publikasjon. Og dette vekker minner for de av oss som har følt oss tvunget til å kjøpe blader med bilder av kvinner som var rimelig godt betalt for å være situasjonsmessige nudister. Hvor skremmende var det ikke å stå i Narvesen kiosken og prøve å kjøpe et blad med en naken kvinne på forsiden. Chester Brown insisterer på å være hakket ærligere. Han forteller om fra første gangen og helt frem til våre dager. Hvordan synd og skam rir ham og allikevel vender han tilbake til dette bladet. Etter noen år begynner han til og med lese artiklene. Det er en til tider fornøyelig og litt sår fortelling. Chester Brown den eldre er historiens forteller og er tegnet som en krysning mellom en engel og Tingeling.


Til slutt litt mer om Chester Brown. Han er født i Canada i 1960 og gjorde sin profesjonelle debut med Yummy Fur på Vortex Comics (gjett om disse eksisterer ennå ?) i 1989. Ved siden av den selvbiografiske The Playboy har han også laget I never liked you og My mother was a schizophrenic. Han har også laget den biografiske serien Luis Riel om den canadiske mestis- og opprørslederen på 1800-tallet. Andre viktige serier er Ed the Happy Clown og Underwater. The Playboy var så bra at jeg skal i hvertfall lese mer av denne Chester Brown.

Flere tegneserieskapere i Belgia, ved en av dem 1

Det er utrolig mange ting en kan bli frustrert over. En av tingene er tegneserieserier som aldri blir komplette. Belgieren Bernard Hislaire er en av de tegneserieskaperne som ikke bare har en, men to ufullstendige serier her på biblioteket. Hvorfor de ikke blir fullstendige har mange grunner. Den viktigste er at det går for lang tid og serien blir utsolgt fra forlaget. Og i de senere årene har flere forlag fått den irriterende uvanen med også å gå konkurs. En tredje grunn er at vi bestiller fra forhandlere som ikke har mulighet til å skaffe seriene. Her er Tronsmo bokhandel et helt unikt unntak. Og en av synderne begynner på B og slutter på iblioteksentralen. Så var det nevnt og jeg kan gå videre til han jeg skulle skrive om i dag, nemlig denne Bernar Hislaire.


Han er født i 1957 og begynte tidlig å lage tegneserier. Han debuterte profesjonelt som attenåring i det belgiske bladet Spirou og jobbet hovedsakelig der frem til 1985. Da lanserte han serien Sambre (som var skrevet av Balac, som igjen var et psudonym for Yann, en veldig kjent belgisk tegneserieforfatter) og i forbindelse med denne serien tok han navnet Yslaire . Den forteller om den fattige Sambre og sønnen til den lokale godseieren ,Bernhard, og deres ulykkelige kjærlighethistorie. Det som gjør det ennå verre er at den avdøde godseieren har skrevet en bok om øynenes historie og mente å bevise at en spesiell type røde øyne er djevelens verk, disse har selvfølgelig Sambre. Hans ,mentalt ikke helt i vater, datter har påtatt seg oppgaven å bringe farens oppdagelser ut til allmenheten og få satt en stopper for dette djevelyngelet. Historien utspiller seg like før og under revolusjonen i Frankrike i 1848. Serien er spesiell med hensyn til at fargen rød er veldig dominerende gjennom serien og at tegningene er veldig mørke. Cappelen forlag ga ut bind nr. 1 i 1987, men fant ut at det ikke var penger å tjene på tegneserier. Biblioteket har bind 1-4 og det avsluttende bind 5 er utsolgt fra forlaget. Allikevel er serien så bra at det nesten ikke gjør noe.

http://www.yslaire.be/

Fortsettelse følger