lørdag 14. mars 2009

En trist lørdag og snart er det nok en dag



Dette er en trist dag. En av de som følger bloggen er død. Magnus var en som hadde mange liv å leve og dessverre bare fikk brukt et av dem. Det, forhåpentlig ikke fullt så maniske, bloggen min insisterer på å fremvise er dårlig språk og forslag til tegneserier en bør lese. Det er flere eksempler på tegneserier med katter i hovedrollen. Billy Katt ble utgitt i to album på Semic Forlag i 1991-92. Om en gutt som blir gjenfødt som katt. Sjarmerende og med alle problemene det ville medføre. Katten representer individet og det totalt uavhengige i Dave McKeans briljante serie Cages. De av oss som husker kattungens drøm i Sandman ( A Dream of a Thousand Cats) og den egyptiske katteguden Bast. Du har mangaserien utgitt på Dark Horse Comics og som heter What s Michael. For de som ikke har skjønt det var Magnus en, alt annet enn fullvoksen, norsk skogkatt og vi vil savne ham.
Så kommer den pinlige overgangen til noe nesten helt annet. I og med at jeg er så fantasiløs som jeg er kommer jeg ikke opp med noe bedre enn den første Sin City historien til Frank Miller. Her er det og snakk om savn med kjempestor S. Hovedpersonen Marv (en psykiatrisk og voldelig asosial taper) klarer å bli forført av det vakreste kvinnemennesket han noensinne har møtt. Aberet blir å våkne opp sammen med henne og se at hun er myrdet. Og en er helt sikker på at en selv ikke er morderen. What to do ?? Slik starter Millers geniale oppdatering av den hardkokte hardboiled kriminalfortellingen fortalt som tegneserie.




Miller overgår seg selv som tegner, der han briljerer i svart-hvitt formatet. Historien er original og nesten helt nyskapende. Det var en sann svir å kjøpe den samlede utgaven ( som først ble utgitt i antologi-serien Dark Horse Presents 51-63) og kunne lese hele historien sammenhengende. Det var et helt klart stil skifte for Millers sin del og det var gråt og tenners gnissel for de som heiet med Marv. Han fikk, til slutt, et ikke oppvarmet sete i en stol, som er forbeholdt et nøye ( ?? ) utvalgt fåtall . Jeg var så intenst imponert av denne serien, mens oppfølgerne ble bare gradvis dårligere.

1 kommentar:

Magnus og Mathilda sa...

Tusen takk, Lars.

Du sier du ikke er en people person, men neste gang jeg ser deg, skal du få en kjempestor klem!