Who Watches the Watchmen og jeg snakker definitivt ikke om filmen

Datoen er blitt 31.03. og det betyr at det er gått nok et år fra sist gang. For de aller fleste som klynger seg fast til overflaten av Tellus forløper denne datoen som alle andre og allikevel er den litt viktigere for meg. Viktig i den forstand at nok en unødvendig barriere er brutt. Når et tall i alderen din endres er det livsviktig når en er ung, men kjedelig og unødvendig jo eldre en blir. Og når man blir så gammel som meg skulle det være forbudt ved lov. Er det noen som aner hvor vanskelig det er å innbille seg selv at en er i tjueårene når en overalt blir konfrontert med sin faktiske biologiske alder ? Og all den visdom og innsikt den visstnok skal medføre ? Hvor ble det av ? Bursdager suger og gavene er en altfor liten trøst ( selv om jeg får alt det jeg ønsker meg og vel så det ). Så har jeg forhåpentligvis sutret ferdig om det emnet ?


I monopol har en disse kortene som sier at en slipper gratis ut av fengsel. Det er det jeg ber om her. Det å skrive om Alan Moore og Dave Gibbons sin tegneserie The Watchmen ( 1986-87) er, i mine øyne, en Sisyfos-oppgave ( han som var satt til å trille en stein opp en bakke, i det aller nederste i det greske helvetet, bare for at den så rullet ned igjen når han nesten nådde toppen og så var på an igjen ). En tegneserie som har blitt kåret til en av de viktigste hundre romanene i det 20. århundre av Time Magazine. Den tegneserien som bekrefter at tegneserier ikke bare er underholdning, men kunst med stor G.



Hvordan skal jeg kunne gi en tilfredstillende oppsummering av denne serien når en tar i betraktning mine begrensede evner til å formidle ? Det jeg kan fortelle er at jeg i 1987 så en annonse for en ny superheltserie. Det var bildet av når Rorscach forteller Dr. Manhattan om Komikerens død. Jeg har alltid vært en fan av superhelter og dette var en helt ukjent serie. Jeg kjøpte det første hefte, det andre og det tredje. Problemet var at jeg skjønte ikke bæret av hva som foregikk. Det hører med til historien at jeg var sivilarbeider på denne tiden og kjøpte rimelig mye tegneserier, for å kunne holde ut jobben min som vaktmester-assistent-assistent og ufrivillig resepsjonist / fangevokter på et av byens sykehjem.


Å bli så fullstendig forvirret av en superhelttegneserie unner jeg ingen. Og med hefte nr. 4 ( hefte nr. 7 og 8 i den originale serien ) så jeg lyset og ble frelst, hallelujah ! All praise to Alan Moore ! Det er ikke ment blasfemisk, men hvordan klarer denne briten med en langvarig psykiatrisk pasients skjeggvekst å prestere så guddommelig gang på gang ?


I ettertid har jeg lært at DC Comics kjøpte rettighetene til forlaget Charlton Comics. Moore ble gitt oppgaven å inkorporere disse i DC universet. Resultatet ble ikke hva DC ønsket seg og takke f…. for det. Booster Gold, Blue Beetle og Captain Atom endte opp med å bli de vanlige generiske superheltene de kanskje ikke var ment å bli hadde Alan Moore fått muligheten. Istedenfor fikk vi bl.a. Dr. Manhattan, Rorschach, The Owl og Ozymandias. Det er nå jeg bruker dette kortet fra monopol (som jeg søren meg ikke kommer på navnet på) og sier som så : Jeg har ikke tenkt å si noe som helst om serien, tegningene eller handlingen. Det får hver og en finne ut av selv ! Og det bør en absolutt gjøre ! Dette er kanskje den viktigste engelskspråklige tegneserien noensinne laget og er en serie en ikke kan bli lei av. Til det er den for intelligent laget, kompleks, underholdende og, i mangel av et bedre ord, genial. Det at ingen to bilder etter hverandre er like og at perspektivet endres kontinuerlig. Så hvis en ikke er interessert i tegneserier bør en allikevel ha lest The Watchmen og sånn er det bare, nemlig !