Hvor om allting er skal en aldri fortvile når det kommer til tegneserier. Det er alltid en syltynn sjanse for at en utsolgt serie blir trykt opp i en samling eller at en finner den brukt. To eksempler er Rick Veitch`s serier Brat Pack og Maximortal Man. Begge ble gitt ut som miniserier på Veitchs eget forlag King Hell Press. Han har en lang og innholdsrik karriere bak seg og strålende fremtid foran seg.
For å oppsummere fortiden og nåtiden kort : Han var en av de første avgangseleven
e fra Joe Kuberts school of cartoon and graphic art i 1978. Derfra og utover jobbet han bl.a. for Epic Illustrated, laget miniserien The One og var tegner på Arthur C Clarkes Childhoods End. Sammen med John Tottleben og Stephen Bissette (Disse stod også bak den genierklærte antologien Taboo) ble han en av de faste tegnerne på Alan Moore`s Swamp Thing. Når Moore ga seg etter nr. 64 tok Veitch over ansvaret for manuset.
Dette gjorde han frem til nr. 87. Så skar det seg mellom Veitch og DC Comics ( noe jeg skal snakke om senere, igjen !!!! ). Han startet da King Hell Press og ved siden av de to seriene jeg skal snakke om ga han også ut Rare Bit Fiends. Inspirert av Winsor McCay og basert på egne drømmer. Så gjenopptok han samarbeidet med Moore som førte til 1963 (en hyllest til de tidligste Marvel ugivelsene) og litt 
senere Greyshirt (en hyllest til Will Eisners Spirit). Han er nå travelt opptatt med sin egen serie Army@Love utgitt på Vertigo.
Jeg leste den samlede utgaven av Bratpack, i det jeg trodde var den eneste samlede utgaven (utsolgt fra forlaget) jeg noensinne skulle finne, i et kollektiv i Bergen i 1993. Av de fire heftene av Maximortal Man fikk jeg lest to hos en kompis som var nesten like interessert i tegneserier som meg (kone og unger kom plutselig i veien for ham). Nytt opplag var redningen for meg.
Bratpack er det bitreste og vondeste oppgjøret med superhelter og deres hang til sidekicks. I en verden lik vår og med superhelter er det de kommersielle kreftene som rår. I en mye mer ekstrem og kynisk grad enn det som ville vært vanlig (eller som vi har behov for å innbille oss selv), Superheltene tjener bedre med en ung hjelper ved sin side. Og enda bedre hvis denne blir drept i frihetens / demokratiets tjeneste. Utherjede superhelter med deres rimelig dekadente forhold til virkeligheten skaper sine egne speilbilder av ung uskyld. Vondt å lese og nødvendig.
Maximortal Man er en todelt historie. Hva ville virkelig skjedd hvis supermennesket kom til jorden som spedbarn. Og de som har barn kan se for seg barnet rive hodet av en teddybjørn og med superkrefter en ku eller en av foreldrene. Og hvorfor skulle dette barnet la seg hjernevaske av de amerikanske prinsippene og vokse opp og bli Supermann ? Den andre historien i denne serien er historien om tenåringene Joe Shuster og Jerry Siegel som kommer til det store forlaget og blir lurt til å selge alle rettigheteter til figuren for fem dollar per side. Frarøvet i ettertid minst en milliard dollar. Det tok DC Comics nærmere førti år å innrømme at de to skapte figuren og gi dem en mikropromille av inntektene. Biblioteket har ikke disse ennå og det er lov å håpe at et nytt opptrykk er rundt hjørnet.
For å oppsummere fortiden og nåtiden kort : Han var en av de første avgangseleven
e fra Joe Kuberts school of cartoon and graphic art i 1978. Derfra og utover jobbet han bl.a. for Epic Illustrated, laget miniserien The One og var tegner på Arthur C Clarkes Childhoods End. Sammen med John Tottleben og Stephen Bissette (Disse stod også bak den genierklærte antologien Taboo) ble han en av de faste tegnerne på Alan Moore`s Swamp Thing. Når Moore ga seg etter nr. 64 tok Veitch over ansvaret for manuset.
Dette gjorde han frem til nr. 87. Så skar det seg mellom Veitch og DC Comics ( noe jeg skal snakke om senere, igjen !!!! ). Han startet da King Hell Press og ved siden av de to seriene jeg skal snakke om ga han også ut Rare Bit Fiends. Inspirert av Winsor McCay og basert på egne drømmer. Så gjenopptok han samarbeidet med Moore som førte til 1963 (en hyllest til de tidligste Marvel ugivelsene) og litt 
senere Greyshirt (en hyllest til Will Eisners Spirit). Han er nå travelt opptatt med sin egen serie Army@Love utgitt på Vertigo.Jeg leste den samlede utgaven av Bratpack, i det jeg trodde var den eneste samlede utgaven (utsolgt fra forlaget) jeg noensinne skulle finne, i et kollektiv i Bergen i 1993. Av de fire heftene av Maximortal Man fikk jeg lest to hos en kompis som var nesten like interessert i tegneserier som meg (kone og unger kom plutselig i veien for ham). Nytt opplag var redningen for meg.
Bratpack er det bitreste og vondeste oppgjøret med superhelter og deres hang til sidekicks. I en verden lik vår og med superhelter er det de kommersielle kreftene som rår. I en mye mer ekstrem og kynisk grad enn det som ville vært vanlig (eller som vi har behov for å innbille oss selv), Superheltene tjener bedre med en ung hjelper ved sin side. Og enda bedre hvis denne blir drept i frihetens / demokratiets tjeneste. Utherjede superhelter med deres rimelig dekadente forhold til virkeligheten skaper sine egne speilbilder av ung uskyld. Vondt å lese og nødvendig.
Maximortal Man er en todelt historie. Hva ville virkelig skjedd hvis supermennesket kom til jorden som spedbarn. Og de som har barn kan se for seg barnet rive hodet av en teddybjørn og med superkrefter en ku eller en av foreldrene. Og hvorfor skulle dette barnet la seg hjernevaske av de amerikanske prinsippene og vokse opp og bli Supermann ? Den andre historien i denne serien er historien om tenåringene Joe Shuster og Jerry Siegel som kommer til det store forlaget og blir lurt til å selge alle rettigheteter til figuren for fem dollar per side. Frarøvet i ettertid minst en milliard dollar. Det tok DC Comics nærmere førti år å innrømme at de to skapte figuren og gi dem en mikropromille av inntektene. Biblioteket har ikke disse ennå og det er lov å håpe at et nytt opptrykk er rundt hjørnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar