Jeg har til stadighet snakket om favorittegnere og denne gangen skal jeg skrive om han som er den største av dem alle. Han er født i mai 1958 og heter så mye som Bill Sienkiewicz ( ikke i slekt med den polske forfatteren som skrev Quo Vadis). Hvordan gjenkjenner en genialitet i ung alder og det med en så enorm mangel på talent for det det dreier seg om? I dette tilfellet det å tegne. Her kommer nok en digresjon. Jeg brukte et halvt år på å tegne en, litt mindre enn, misformet overkropp i formingsklassen på ungdomsskolen. Og allikevel gjenkjente jeg Sienkiewicz sitt gudegitte talent når jeg leste Månebaronen, utgitt på Hjemmet Forlag i perioden 1981-83. Her var det han og manusforfatter Doug Moench strakk strikken med hensyn til den gjengse og stivnede formelen superheltserier ble laget etter på begynnelsen av åttitallet. I USA ble utgivelsen stoppet etter nr. 38 i 1985. I Norge kom det ut 25 nr.
Og hvis det er noe som kjennetegner Sienkiwicz er det den tekniske briljansen, den helt særegne streken og villigheten til å eksperimentere. Noe han får full mulighet til når han treffer manusforfatter Frank Miller. Det første de gjør sammen er Daredevil : Love and War. Et album som blir et viktig supplement til historien Miller fortalte om Daredevil i hefteutgivelsene. Her snakker vi om Vanessa som etter et alvorlig traume har mistet hukommelsen, hun er gift med gangsterkongen Kingpin, en leiemorder med veldig bruk for riktig medikasjon og Vanessas motvillige terapeut. Sistnevnte er gift med den blinde kvinnen som da også blir kidnappet av den dårlig selvmedisinerte kriminelle på oppdrag fra Kingpin. Alt dette formidlet av min helt på en måte som var enestående i 1986 og i amerikanske tegneserier.
Og det blir bare enda bedre, fordi sånn skjer en sjelden gang i mellom. Vi er kommet frem til 1986-87. Frank Miller har kjempesuksessen The Return of the Dark Knight bak seg. Sammen har han og Sienkiewicz bestemt seg for at det å fortelle om Elektra og hva som hadde skjedd forut for at hun dukker opp første gang i Daredevil 168 (1981). Det er en historie om incest, søramerikanske psykiatriske sykehus, en kennedy-wannabe i det amerikanske presidentvalget, ondskap inkarnert, og alt dette blandet med stanken av råtten melk. Igjen gjør Sienkiewicz alt annet enn det normale. En S.H.I.El.L.D.-agent to the rescue på en trehjulssykkel. En stor variasjon i måter å tegne på og og en fortellermåte med mer til felles med det som i skjer i Europa enn statene. Her snakker vi i samme tid som Watchmen og the Dark Knight Returns og vi snakker om superhelttegneserier for et publikum, som endelig, er eldre enn i begynnelsen av tenårene.
Fremdeles hos Marvel Comics og året har rukket å bli 1988. Da kommer hans første serie som er både tegnet og skrevet av ham selv. Hans første kortere historie, Slow Dancer, ble utgitt i Epic Illustrated i 1986. Den er en miniserie i fire deler og bærer navnet Stray Toasters (siden samlet i en utgave). Det tok meg mange år før jeg begynte å komme i nærheten av å forstå denne serien. Og når jeg til slutt kunne si at noe av historien var i ferd med å sige inn, ble serien om mulig enda bedre og mer forvirrende. Jeg skal ikke forsøke å gi et sammendrag av handlingen, men bare nevne de viktigste personene i serien. Fortelleren er djevelen Phil, den autistiske gutten Todd med en hang til toast og syltetøy, en besatt ( ? ) brødrister, en seriemorder som dreper unge kvinner, Abby den psykologiske rådgiveren og psykiateren Egon Rustemagik. Sistnevnte har et kriminelt rulleblad, begynnende delirium og med et godt forhold til sine flyvende rosa elefanter. Resten må en selv lese og det er verdt det.
Sienkiewicz gjorde en masse annet hos Marvel og det mest populære var vel de 18 heftene han tegnet av serien New Mutants og hvor Chris Claremont skrev manus. Dette var i korte trekk hva han har gjort hos Marvel og neste gang skal jeg skrive om alt det andre spennende han gjort.
Det en snakker om siden er at selv samme Sienkiewicz illustrerte biografien om Jimi Hendrix. Forfatteren er Martin I Green og jeg vet ikke om han har noe nytt å melde om Hendrix, men Sienkiewicz sine illustrasjoner gjør den til noe mye mer.
