Nå er det definitivt mindre enn et år til neste gang

Med flere blodårer snart tette og nesten hjernevasket av den allesteds nærværende «julestemningen». Hvor det eneste positive er at presangene en fikk var ting en ikke viste en ønsket seg. Og at ens nærmeste kunne vite dette. Allikevel ikke nok til at allerede nå har en begynt å grue seg til hva som igjen vil skje om litt mer enn 11 måneder. Det som ville gjøre neste jul verre var sne.

Nå er det snart mindre enn et år til neste gang

Når denne lissom-psykosen som kalles julefeiring er overstått og blodsukkeret sunket til tolererbare høyder er en forhåpentligvis kommet til slutten av romjulen. Og som en motgift til alt dette maset om fred på jord, det påtatt glade og annet vås kan en kanskje trenge en dose med noe som er nærmere virkeligheten. Så her er en liste over tegneserier en garantert ikke fikk til jul, men virkelig burde.

10 superheltserier du kanskje ikke visste du ønsket deg til jul

På førsteplass kommer All-Star Superman av Grant Morrison (som er en del av denne britiske treenigheten som også består av Alan Moore og Neil Gaiman og hvor en ikke kan si om Morrison er ånden eller sønnen, gud er han ikke) og Frank Quitely. De beste Supermannhistoriene noensinne og hvor Morrison beveger både hode og hjertet hos leseren. Det er nesten umulig å få rost denne serien nok. Ville gjøre enhvers romjul mye bedre.

Norske mindreverdighetskomplekser og andre vandrehistorier

Av de mange nye problemene som har plaget meg i det siste er det et som skiller seg ut negativt. Hvorfor i all verden har de som designet radiatorovner ikke tenkt på at de også skal bæres. Greit at de har hjul, men det hjelper jo fint lite når en skal ha dem opp bratte trapper. En annen ting er å åpne plastikkposer for oss som skjelver på hendene. Nå kan jo dette virke vel trivielt, men er en en sur gammel gubbe, så er en en sur gammel gubbe. Derfor har jeg bestemt for å skrive om norske serier i dag. Noe jeg ikke har gjort altfor mye av og trekke frem noen av de seriene som virkelig har imponert meg.

Kanskje tar de deg, kanskje tar de meg, kanskje tar de......

Jeg har ikke skrevet særlig mye om Robert Kirkman. Dette til tross for at biblioteket har serier som The Astounding Wolf-Man, Battle Pope, Invincible, Marvel Zombies og den ekstremt populære The Walking Dead skrevet av ham. Sistnevnte ga jeg opp å lese. Ikke fordi den var dårlig, men så mye elendighet, i det som må kalles en såpeopera, ble for mye og serien nærmer seg attpåtil hefte nr. 150. Da er det enklere å se tv-serien. En av Kirkman`s nyere serier på biblioteket er Outcast. Her har han fått med seg amerikanske Paul Azaceta (en tegner jeg ikke kjenner til, men som har jobbet sammen forfatterne Peter David og Tom Sniegoski).

Fremtiden og Den lille prinsen

Jeff Lemire er en serieskaper jeg ikke hadde hørt om for en del år siden. Så var det slik at åpenbaringen ble påtvunget meg. Serier som Essex County, Sweet Tooth, The Nobody, The Underwater Welder, Trillium, Constantine, Justice League Dark og mer. En av DC seriene han skrev var Animal Man, som jeg har nesten komplett der hjemme og utsatt å lese. Mest fordi jeg virkelig likte Grant Morrison`s versjon.

Noe av det som gjør Lemire tilnærmet genial er hans evne til å skrive historier som er i overkant sentimentale, men aldri blir mer enn slik det var ment å være. Og med The Descender fortsetter han denne trenden med å være semi-genial. Med seg har han fått tegneren Dustin Nguyen (som i følge wikipedia.org er mer kjent for sitt arbeid innen film og TV som skuespiller).

Enda flere belgiere

To innlegg nedenfor ramset jeg opp alle tegneserieskaperne som hadde deltatt i hyllesten til Herge. Etter det tok jeg meg i å tenke på andre serieskapere som har latt seg inspirere av Herge og gjort bruk av hans ide om denne klare linjen/ligne claire. Og de jeg kom frem til var alle å finne i bokhyllen der hjemme. Mest fordi dette er album som kom på norsk eller dansk på åttitallet og dermed forsvunnet fra bibliotekenes hyller. Nå kan det hende at min inkludering av noen av disse serieskaperne ikke passer helt inn i definisjonen, men det får så være.

Fedre og sønner og innimellom en onkel

Mark Millar og Frank Quitely er etter hvert blitt giganter innen det internasjonale seriemiljøet. Millar som forfatter og Quitely for blant annet sitt samarbeid med Grant Morrison (All-Star Superman, New X-Men We3 m.m.. Alle tre er for øvrig skotter uten at det skal ha noe med saken å gjøre. Første gangen Millar og Quitely samarbeidet var når Millar overtok som forfatter av Image-serien The Authority tilbake i 2001. Denne var skapt av Warren Ellis, ikke skotte. Millar og Quitely gjenopptok samarbeidet i 2013 og da skapte de den 12 hefters miniserien Jupiter`s Legacy.

En hyllest og de som deltok

Jeg har hatt et og har vel ennå et ambivalent forhold til Herge og hans mest kjente karakter, Tintin. Lenge var det slik at beskrivelsen av hans serier ble middelmådighetens triumf. Så kom den Steven Spielberg regisserte animasjonsfilmen og jeg ble nødt til å endre mening, men klarer fremdeles ikke å lese albumene. Derfor var det litt underlig at jeg gikk i bokhyllen der hjemme og fant frem albumet Leve Tintin: Til minne om Herge fra 1987, utgitt to år etter at Georges Remi gikk bort. Et album som jeg kjøpte og leste når det kom ut og siden da har det stått ulest. Mange av bidragsyterne var nok inspirert av Herges ligne claire, men valgte siden helt andre stilarter. Selv vil jeg siden tøye definisjonen. Litt med hensyn til hvilke serier som hører hjemme i denne tradisjonen og ikke. Bidragsyterne var:

Siden det nettopp var Halloween

Jeg trodde jeg hadde skrevet siste innlegg om serien eller fenomenet Crossed, den gang ei. Denne serien er som en avhengighet en desperat prøver å kvitte seg med. Som skitt som ikke lar seg vaske av. Et mareritt du sjelden våkner opp fra. Noe som er så mørkt at hver strime av lys blir en personlig seier. Og når forlaget Avatar hyrer inn Alan Moore til å skrive den nye serien Crossed + One Hundred blusser denne avskyvekkende interessen opp igjen med full kraft.

Å hoppe etter Wirkola

Andre Franquin solgte i 1987 rettighetene til figuren Spiralis og det resulterte i at en rekke forferdelige album ble produsert. Minst 12 av dem er utgitt på norsk. Så når Albert Uderzo la fra seg pennen i 2011, alder og en begynnende demens(?) hadde begynt å tynge, tenkte han og de rundt ham lenge og vel for å finne en erstatter. Valget falt til slutt på duoen Jean-Yves Ferri og tegneren Didier Conrad. Deres første album kom i oktober 2013 og hadde tittelen Asterix og Pikterne og for 14 dager siden kom nummer to, Asterix og Cæsars papyrus.

Da det meste var meget bedre (4)

En av de tingene jeg husker best med åttiårene er at det var det tiåret hvor jeg begynte å kjøpe fransk-belgiske album oversatt til dansk. Og det var et fantastisk utvalg å velge mellom. Noen av disse var Francois Schuiten med seriene Hemmelighedsfulde byer (skrevet av Benoit Peeters) og De hule kloder (skrevet av broren Luc). Alef-Thau av Arno og Jodorowsky, Verdens ende av Laurent Vicomte og Makyo (Pierre Fournier) og kanskje en av de seriene som gjorde størst inntrykk. Brødrene Alex og Daniel Varennes seks album om Ardeur.

Hva jeg har lest siden sist (11)

Tenkte bare jeg skulle nevne de få seriene jeg har tatt meg tid til å lese i løpet av den siste måneden. Nå har jeg også bladd meg igjennom en del av Heavy Metal-samlingen min. Fra oktober 1981 til 1985. Og igjen innsett hvor mange utrolig bra serier disse inneholder, men dessverre ikke tid til å lese dem om igjen. Bortsett fra Jeff Jones I`m Age og The Bus av Paul Kirchner. Men det var ikke dem dette innlegget skulle handle om. For over fire år siden skrev jeg om.

Da det meste var meget bedre (3)

Det skulle ikke komme som en overraskelse på noen at jeg gjentar meg. Så også med å tenke tilbake på det beste tiåret noensinne og skrive noe om det. Dette innlegget skulle handle om Semics Serie-album, men de skrev jeg om her og en rekke albumutgivelser fra samme tiår skrev jeg om her  og her. Så da er det ikke annet enn å ta for seg 80-tallets restaurering av gamle superhelter. Og det skjedde hovedsaklig hos DC og gitt ut i Norge på Semic-Nordisk forlag.

Da det meste var meget bedre (2)

Super Tempo ble utgitt i perioden 1979 til 1983. Nå kom det bare fire utgivelser i 1979, så ergo er det lov å kalle det et åttitallsfenomen. Nå var tre av disse bortkastet papir mens Rødskjeggs sønn ennå er en av mine favorittserier (hvis en snakker om Topp hundre liste). Super Tempo var avsluttede historier i albumformat uten de stive permene. For at prisen ikke skulle bli for høy. Så kom 1980 og det hele tok av. Det desiderte høydepunktet var Månebaronen skrevet av Doug Moench og originalt utgitt i Marvel`s Werewolf by Night, trur eg. Og for første gang på norsk i Super Tempo nummer 7.

Da det meste var meget bedre (1)

Det de færreste vet er at det beste tiåret i det tyvende århundre var åttiårene. Det eneste som trekker litt ned var motebildet, men så kom Don Johnson med sine pastellfarger og mokasiner uten strømper. Musikken var banebrytende, da snakker en ikke om Stock, Aitken og Waterman og deres like, men band som for eksempel Raga Rockers, R.E.M., Prefab Sprout, Japan og hvor Prince ennå bare ga ut glimrende plater. The King of Pop var fremdeles mørkere i huden enn meg og hadde ikke begynt å miste nesen. Og et av tiårets musikalske høydepunkt var Kate Bush og hennes Hounds of Love. Også var det Live Aid! Og her hjemme har det aldri blitt utgitt, hverken før eller siden, så mange bra tegneserieutgivelser i løpet av et tiår.

Kunsten? Hvem er det å gå på hjemmebesøk til?

Med et navn som Fante Bukowski er det rimelig at den som har gitt seg selv dette navnet som en ny dåpsgave har en ambisjon i livet. Slik er det da også for hovedpersonen i Noah van Sciver`s lille pocketbok utgitt på Fantagraphic books. En serie som tar for seg vanskelighetene med å slå gjennom som forfatter og innse at en fullstendig mangler talent. John Fante (1909-1983) og Charles Bukowski (1920-1994) brukte sine forfatterskap på å beskrive skyggesidene ved livet i USA og skapte den litterære subsjangeren «dirty realism». Et annet fellestrekk ved disse to forfatterne var at de store deler av livet var bosatt i Los Angeles området.

Argumentum Ad Nauseam IX

Nå blir sannsynligvis dette det nest siste innlegget i serien hvorfor Hellblazer er en av de beste seriene utgitt gjennom tidene. Ergo tittelen på disse innleggene. Sist innlegg stoppet med nr. 193. Heftet etter og verdens undergang er utsatt på ubestemt tid. Aberet er at vår helt har fullstendig mistet hukommelsen og ender til slutt på gata. Hvor han har bodd før mens Ennis ennå var forfatteren. Men så var det slik at disse opprinnelige beboerne av helvete og deres mange avtaler. Nå blir Constantine tilbudt en og ytterst motvillig aksepterer han. En hel dag i bytte mot sitt livs minner.

En hver landkrabbes mareritt

Det er en stund siden jeg leste Karel Capeks Salamanderkrigen. Om disse fremmede vesenene som plutselig dukket og endte opp med å frata menneskeheten fastland. Trøsten her var at blant disse salamanderne var det også en korporal ved navn Hitler og at denne kunne sette salamanderverdenen i brann. Scott Snyder og Sean Murphy`s The Wake er tuftet over noe av den samme lesten. Skjønt her er det snakk om en undersjøisk rase, som har vært våre fiender siden altfor lenge siden, og deres agenda er å gjøre tørt land til hav.

Enda en grunn til at jeg ser for mye tv

Det har vært en del mas om tv-serier i det siste i denne bloggen og derfor blir dette det siste innlegget om det emnet på en god stund. Jeg kunne jo skrevet noe om The Walking Dead, men den er jo bare i grunnen like deler spenningsserie, såpeopera, the end of the world as we know it og tilsatt rikelig med zombier. Ikke at det egentlig er noe galt med det, men litt ensformig kan det jo bli. Da er det noe helt annet med DC Comics og Warner Brothers sin Gotham.

Argumentum Ad Nauseam VIII

Med nummer Hellblazer nr. 174 avsluttet Brian Azzarello sin beretning om John Constantine`s road trip gjennom det skjulte USA. Han har nå endt opp i Los Angeles og funnet den som satte i gang disse begivenhetene som gjorde reisen nødvendig. Og med det forlater Azzarello for å konsentrere seg fullt om 100 Bullets. Den som overtok var briten Mike Carey. Han skrev på denne tiden også Lucifer og hovedpersonen her dukker så vidt opp senere i serien.

“With great power comes great responsibility”

Det er flere serier jeg vet jeg burde lest. Og allikevel gjør jeg det ikke. Det kan være en rekke grunner til dette, men den viktigste må nok være at jeg skjuler min egen latskap med å overbevise meg selv om at det er ikke nok tid til å få lest alt en ville. En av disse seriene er Powers og utgitt siden 2000. Først på Image og siden Marvel`s Icon label. Skrevet av Brian Michael Bendis og tegnet av Michael Avon Oeming.

Gudene er gale

Innimellom leser en om tegneserier en burde ha lest. En av disse seriene var, i mitt tilfelle, The Wicked + The Divine. Skrevet av britiske Kieron Gillen og tegnet av landsmannen Jamie McKelvie. Jeg har tidligere skrevet om Gillen`s serie Über her.  De to samlingene som har ankommet biblioteket er The Faust Act og Fandemonium og inneholder de elleve første heftene av serien.

Vi møtes snart igjen????

Jeg har nevnt det flere ganger tidligere og det er at jeg liker ikke avslutninger. Og det som ble avsluttet i forrige måned, med hefte nr. 150, var Bill Willingham`s Fables. Nå er det feil å kalle det et hefte. Det var så tykt at det ble trade paperback nr. 22 i serien. Dyrt var det også med en pris på nær 200 kr. Om det var verdt det skal jeg muligens komme tilbake til.

En nødvendig digresjon?

Bare for å starte med å si noe om kriminalforfattere og i dette tilfelle danske sådanne. Den eneste jeg har lest er Dan Turells og hans tolv kriminalromaner om denne navnløse journalisten som finner lik etter lik på Vesterbro. Vel, en gang er han i Århus og en annen på Rhodos, men det er unntakene. Hardkokte fortellinger skrevet av en av Danmarks mest Beat-inspirerte forfattere. Anbefales! Så var det den mest kjente: Jussi Adler-Olsen har skrevet seks bøker om Avdeling Q, to er allerede filmatisert og det er helt greit. Det de færreste ikke vet om ham er at han har skrevet Disney-historier for utgivelser i Danmark og Nederland, har vært administrerende direktør i Semic Interpresse, startet tegneserieantikvariatet Pegasus (her) i 1972 og redaktør for Dansk Tegneserie Lexikon.

Det er det sistnevnte jeg hadde tenkt å skrive litt om. Denne utgaven kom i 1985 og med seg hadde Adler-Olsen en rekke hjelpere. En fullstendig oversikt over utgivelser av tegneserier i Danmark. Dette er andre utgave av Komixlex og hvor første utgave kom i 1982. I 1983 gjorde Knut Eide og Stig Kjelling det samme med Norsk Tegneserie Index, men disse to jobbet nesten på egenhånd. Det er lite som skiller sideoppsettet i disse to, men den norske har utseende som en tykk fanzine og den danske er innbundet. Denne ble da også utgitt av forlaget Donna, som i tillegg utgav tegneserier og bøker om film og var igjen eid av Adler-Olsen.

Når en starter å bla i lexikonet kommer det først en kortfattet oppsummering av tegneserienes historie. Så graderingssystemet og priser. Dette er tross alt like mye en prisguide som et oppslagsverk. Så kommer en til listene med titlene og hvor mange av dem som også var utgitt i Norge. Forskjellen er når det kommer til fransk-belgiske album og hvor uhorvelig mange fler som var utgitt i Danmark. Og hvor mye senere mange av dem ble utgitt i Norge. Det er litt nostalgisk å bli minnet om 1985 og hvor en drømte om at en snart hadde en akseptabel tegneseriesamling og fortrengte tankene om hvor mye en ønsket seg alt det en ennå ikke hadde.

Et forsøk på en politisk ytring

Nå er ikke dette stedet en først får med seg nyhetene, men etter å ha vært inne på danske comicwiki.dk så må jeg bare nevne noe, lagt ut 30.04. . Putins Russland synes i ferd med å bli den kapitalistiske versjonen av samfunnet beskrevet i George Orwell`s 1984. Storebror seg deg gjennom kameraer, på nettet, drukner deg i reklame og mer alvorlig hjernevask, sensurerer de fleste tilløpene til demokratisk tenkning og så liker de ikke homofile. Men når en nekter å selge en russisk utgave av Art Spiegelman`s Maus er det ikke grunn til mindre bekymring.

The way they were

Nå på lørdag hadde jeg fri og satt hjemme alene, slik vi eldre ofte gjør, og klokken nærmet seg lørdagsunderholdningen. Da gjorde jeg det eneste fornuftige og skrudde av fjernsynsapparatet. Fant frem Nate Powell`s grafiske roman Any Empire. Dette er boken, og vi snakker her om 300 sider pluss, han ga ut etter den smått geniale Swallow Me Whole, som jeg skrev om her.

Hva Torbjørn Egner ikke fortalte om småbyliv

Som en kan se av overskriften på innlegget under så har jeg ingenting mot å gjenta meg selv. Så derfor nevner jeg det igjen at Vertigo`s Scalped er en av de beste krim- og spenningsseriene jeg har lest. Gjennom 60 hefter forteller Jason Aaron en historie som utvilsomt gjør inntrykk, men denne gangen var det en av hans serier utgitt på Image Comics jeg tenkte å nevne en gang til. Southern Bastards var en av 2014s ti beste nye serier, for ikke si blant de fem beste jeg fikk lest.

Argumentum Ad Nauseam VII

Når en blir eldre er det færre og færre ting det ikke går an å klage på. Det er som årene levd skjenker en denne negative superkraften. Nå blir ikke dette innlegget det stedet hvor jeg skal teste denne til det ytterste, men en viss surmagethet vil vel kunne dukke opp. Og årsaken til det er tv-serien Constantine. Hvor forfatterne og produsentene David S Goyer og Mark Verheiden (begge har skrevet en rekke tegneserier tidligere) har gått i kompaniskap med tv-selskapet NBC om å gjøre John Constantine til alt han ikke har vært tidligere.

It was another dark and stormy night

Dette innlegget skulle egentlig ha handlet om Grant Morrison og Jon J Muth`s grafiske roman The Mystery Play. Dette fordi det er så kort tid igjen til påske… Men så viste det seg at den har jeg allerede skrevet om her. Så da får jeg heller skrive om miniserien Joe The Barbarian, som jeg nå har fått somlet meg til å lese.

Tilbake etter en altfor kort og helt begivenhetsløs ferie

For de som måtte ha merket det er det skjedd en del endringer i bloggen. Forhåpentligvis til det bedre. Nå er dette noe jeg, med min katastrofalt manglende kunnskap om alt som har med data å gjøre, ikke kunne ha gjort selv. Dermed er det greit å ha kolleger som har denne vitenen. Så stor takk til Anne Kristin Nybø og Øivind Berekvam for en framifrå jobb. Og bare for å være litt nadige: Dette er fremdeles min blogg. Stavanger bibliotek får bare låne den.

En av grunnene til at en fremdeles leser tegneserier når en har nådd min alder

Scott McCloud er vel mest kjent for sin bok Understanding comics. Hvor han forklarer tegneserieteori ved hjelp av en tegnet serie. En uhyre interessant bok hvor en som legmann får forståelsen av hvordan tegneserier egentlig fungerer.
Underholdende er den òg. Han videreførte ideene med bøkene Reinventing comics og Making comics. Disse ble vel litt for spesialiserte for min smak og det at de talentene, om noen, jeg har ikke går i den retningen.

Altså her!

Som jeg nevnte nedenunder måtte jeg først få lest disse seriene. Med det fullført er det på tide å skrive litt om dem. Det det er snakk om er Wayne Shelton 1-2, Lady S. 1-3 og Largo Winch 1-8 og 11-12. Alle skrevet av Van Hamme og tegnet av henholdsvis Christian Denayer, Philippe Aymond og Philippe Francq. Bare for å ha nevnt det så har disse tegnerne mer til felles enn samme manusforfatter. Likheten i tegnestil, den fransk-belgiske side layouten og at de tre seriene innholdsmessig ikke er så ulike. En kan allikevel si at Francq er den mest kreative av dem.

Fortsettelsen følger ovenover

Belgiske Jean van Hamme ble født i 1939 og har skrevet jevnt over bra serier i mange tiår. Det finnes selvfølgelig unntak som det Tony Stark albumet han skrev og Edouard Aidans illustrerte. Aidans var sammen med Albert Weinberg (Dan Cooper og Aquila) og skaperen av Mark Breton og Julie Woods, Jean Graton, tre av de tegnerne jeg liker minst av de som har vært representert i Tempo (1966-1979). Allan Falk tegner Tibet har vel aldri heller vært en favoritt, men det er altså van Hamme.

Hva en kunne ha gått glipp av

Det er en grafisk roman som har ligget på kontorpulten min et stykke tid. Jeg hadde tenkt å lese den, siden den ble anbefalt av Brian K Vaughan på leserbrevsidene i hans og Fiona Staples serie Saga, men så så den så kjedelig ut. Vel, i dag, uten å ha noe bedre å gjøre som f.eks. jobben min, satte jeg meg ned å lese. Og det er ufattelig hvor feil en kan ta. Denne serien er noe av det mest originale jeg noensinne har lest og med å bruke ytterst få virkemidler formidler forfatteren et utall av historier.

Serien det er snakk om er HERE av amerikanske Richard McGuire.

Hvor en begynner å skrive om nr. to og tre i serien, for så å komme tilbake til den første

Med Stumptown: The Case of the King of Clubs er tegneren blitt byttet ut. Matthew Southworth er blitt erstattet av Justin Greenwood, mens forfatteren fremdeles er Greg Rucka. Nå må jeg si for min egen del at jeg nok savner Southworth litt, men Greenwood er mer enn kapabel.

Plus ça change, plus c'est la même chose? Ikke nødvendigvis

Februar og jeg skrev om Batman Earth One. Nå er oppfølgeren her og den heter, originalt nok, Batman Earth One Volume Two. Og Geoff Johns og Gary Frank fortsetter å konstruere denne alternative Batman og det gjør de uhyre bra.

Når det å stå opp igjen blir en del av jobbeskrivelsen (2)

Kanskje en av de få tingene som har gått opp for meg den siste uken er at Greg Rucka og Michael Lark`s serie Lazarus er den beste serien jeg ikke abonnerer på selv. Denne innsikten kom til meg etter å ha lest tredje samling (heftene 10-15) av denne. Nå har jeg ikke skrevet om bok to, men den er også glimrende.

Space Opera for de litt viderekomne

Zoran Janjetov

Jeg har ikke skrevet om Alexandro Jodorowsky og Moebius' (Jean Giraud) seks album som utgjør Inkalen. Noe jeg selvfølgelig burde ha gjort, men som er en av de tingene jeg har utsatt inntil videre. Nå har biblioteket fått inn de to andre seriene som utgjør Inkal-trilogien.

Historie av historier

Mai er en måned med altfor mange unødige fridager. Noe som gjør sitt til at antallet innlegg denne måneden ikke har nådd all verdens høyder. Jeg har ennå ikke fått meg internettet der hjemme og det er enda en av disse tingene som har gjort at skrivingen nesten helt har stoppet opp. Det jeg har fått gjort er å lese Nina Bunjevac`s grafiske erindringer Fatherland.

En slags anbefaling

Det er noen ganger at en ønsker at noe skal være virkelig bra og så blir en skuffet. Jeg ønsket for eksempel at Star Wars episode 1 skulle være minst halvparten så bra som episodene 4-6. Så feil kan en ta. Det var for øvrig den offisielle Star Wars dagen forrige mandag. May the fourth be with you! Slik blir det også med Tor Ærligs (Tor Erling Naas) Femti ord for regn. Etter å ha gitt ut glimrende serier som Ser du meg nå?, 90`s Love song og Mare Frigoris er lista lagt høyt med hensyn til hva en kan vente med en ny serie fra ham. Så kom Mr. Mystisk, vel og merke for barn, og forventningene roet seg en smule.

Å rette opp en altfor sent husket forglemmelse

En serie jeg var overbevist jeg hadde skrevet noe om var Bluesman av Rob Vollmar og den spanske tegneren Pablo G Callejo. Grunnen til at jeg fant ut dette var at deres første serie, Castaways, nå var kommet til biblioteket. Så jeg søkte på serien i bloggen, for å kunne legge en lenke, men fikk ingen treff. Og stor var altså forbauselsen da det gikk for meg at så ikke var tilfelle. Dermed får skrive litt om begge disse glimrende seriene. Intervju med Vollmar her.

Årets fjerde liste

Det er klart for årets fjerde liste.